Je suis un Parisienne!

Ja, da er det avklart altså. Etter å ha lest ferdig boken How to be Parisian wherever you are har det altså demret for meg. Jeg er egentlig fra Paris, bare født av norske foreldre i Norge, sånne glipper skjer jo. Enten det er Gud, Allah eller storken som står bak. Ingen er feilfrie. Men godt det ble oppdaget tenker jeg, alt falt liksom på plass nå! Det er klart jeg er mye miljøpåvirket av min norske oppvekst, jeg kan nok ikke si jeg er 100% fransk altså…. ;-)


Og i skrivende øyeblikk sitter jeg på terrassen i Mandelieu La Napoule, på den franske riviera, og blogger. Har det 100% godt. Mangler ingenting. I dag var vi en dagstur til Monaco, og etter hvert er planen å se Cannes, Saint Tropez/Saint Maxime og avrunde reisen i Nice. Det blir nok litt spesielt tenker jeg. For oss som aldri har vært i Nice, vil strand-promenaden – der vi også skal bo – dessverre lenkes sterkest til minnet om det som skjedde for bare få dager siden.

Her i La Napoule minnes vi også på den grusomme kvelden for mindre enn en uke siden. Alle offentlige flaggstenger har bært Trikoloren på halv stang fram til i dag, og for meg og de aller fleste andre blir det franske mottoet Liberté, égalite, fraternité enda sterkere og mer betydningsfullt. Frihet, likhet og brorskap. Dette landet altså! Så mye historie og så mye kultur. La vie est belle. 

Sterke krefter i et menneskelig sinn. Tro kan flytte fjell. Så mye sies om tankens kraft, og ingen tvil om at den er sterk. Jeg blir så fortvilt av ondskap, forvrengte virkelighetsbilder, ekstremisme og neglekt. Men jeg tror ikke på segregering. Som i alle andre av livets situasjoner tror jeg bare på kommunikasjon. Undring. Spørre. Lytte. Forsøke å forstå. Jeg kommer aldri til å forstå hva som driver den typen handling som utspant seg i Nice. Og jeg kommer ikke til å stoppe å undre meg over hvordan noe så grusomt kan skje.

Jeg tror mange svar finnes hos kvinnene. Mødrene, konene, søstrene og døtrene. Det ligger så mye ansvar hos disse kvinnene! Kan de fritas ansvar, selv om de høyst sannsynlig er undertrykket? Kanskje holdes de i jerngrep av mennene, men har de ikke uansett mye skyld?

Men kanskje kunne vi forstått mer og kommunisert bedre gjennom dialog og forståelse? Vil det være mulig? Eller blir dette for ekstremt? Jeg husker tilbake til et naboskap på Stord. En chilensk mor som hadde foretrukket gardiner i hele huset, snakket ikke norsk og var sjelden ute. Jeg var skeptisk. Det er snart tretti år siden og nå er de som oss.

Det er klart det er lettere å åpne dørene våre for de som tror på den samme guden som oss. Og når tydelige samfunnsrøster stiller store spørsmålstegn til Islam generelt, blir jeg også usikker. Jeg som har så lyst å være liberal og åpen til det meste. Er det virkelig sånn, at en ganske drøy del av verdens befolkning tror på noe som i bunn og grunn går helt på tvers av det vår kultur er tuftet på? Akkurat nå virker det sånn. Finnes det tegn til likhet blant kjønn eller legning i de islamske landene? Er det ikke stort sett menn som får styre? Og er det ikke sånn at homoseksualitet forbys? Ikke spor til frihet, likhet og brorskap. Jeg skulle så gjerne forstått hva de tenker disse kvinnene. Som kan ha fått en homoseksuell sønn. Som sannsynligvis ser fram til å bestemor. Som har lyst å følge slekters gang. Men altså aksepterer og kanskje også er stolt over en ekstrem sønn eller mann som dreper og går i døden for noe jeg ikke har mulighet til å forstå.

Huff…..

Tilbake til parisiennes, fellesskap og søsterskap. Jeg tror virkelig at mye kan gjøres gjennom søsterskap. Jeg vet gjennom mine egne relasjoner med sterke, flotte og kloke kvinner hva vi faktisk er kapable til å få til. Hvis vi vil. Så når jeg også opplever nært slektskap med parisiennes! Da tenker jeg – du verden – vi kan rocke verden hvis vi bare vil. Jeg er helt sikker på at vi har noen universelle felles trekk og følelser. Det å bli mor. Det å samle venner, familie og folk. Å skape ro, peace & understanding. Bare for å nevne noe ;-)

Her skal dere forresten få noen utdrag fra boken. Jeg tenker det er flere enn meg som kjenner både søsterskap, fellesskap og slektskap med dette ;-)

The secret to making a man know you need him: Of course you can open a blottle of wine yourself, but let him do it. That’s equality too.


Om bryllup: As a grown woman able to get dressed by herself, have children by herself; say merde to her parentes; and handle illnesses, bosses, dailiy injustices and a thousand other responsibilities by herself, the last thing she wants to deal with is a crazy, hysterical and frustrated wedding planner trying to tell her how to organize her wedding.

Om gifteringen: The Parisienne dreams of a simple ring, no diamond, nothing flashy. A family ring with sentimental value will do just fine. Or a copper band, bought for a pittance on a road trip with her boyfriend. She doesen´t want to encumber her silhuette with a heavy and expensive rock. (Enig! ;-)

Om å bruke tid på den parisiske måten: Agree to (at least a little) exercise but only in «beautiful» surroundings: a run in a picturesque public park or a swim in a historically listed pool. (Word!)

Sånn generelt om feminisme og gentlemen: Being a feminist and appreciating gallantry are not necessarily inkompatible – on the contrary. Making an effort, being attentive: it doesn´t take much and yet it makes a world of difference. What a joy to find some grace and courtesy in this world of brutes. When you encourage his chivalry, a man becomes more a man, a woman more a woman. 

Og helt til slutt – kanskje det endelige beviset på at jeg faktisk er en Parisienne: The Parisienne spends money the same way she diets – the stricter she is with herself, the more likely she is to slip up. And that is when she decides to make a well-earned exception, convinced that she urgently needs one of the following…. (Og her følger flere svært kjente eksempler på innkjøp vi rett og slett fortjener jenter, for eksempel blomster, solbriller, massasje, hotell-overnatting…. Noen som skjønner hva jeg mener? ;-)

Okay – jeg tipper det nå kan være andre som lurer på om de også er en Parisienne ;-) Les boken og finn ut selv, anbefales!

Nå skal jeg finne meg et glass iskald rosè Côtes de Provence, og fortsette i Elena Ferrantes første bok om Napoli som jeg begynte på i går. Wow, virker lovende for å si det mildt – og så er det fire stykker totalt! Yey! ;-)

Ha en nydelig kveld hvor enn du måtte være.

Pace & love!

Reflections

Okay, I’m blogging in English again ;-) This time on a subject that might not be that interesting to everyone. But I find myself, increasingly often, being absorbed with thoughts and reflections around issues on gender balance and equality, and why the balance still doesn’t look that good in Norway (either)….

I participated in a Women’s Forum last fall, it turned out to possibly be a game changer in my professional life. We met so many amazing women and men in Washington DC and New York city. American «power women and men». We had so many interesting discussions on various subjects, the theme mainly focusing on «the female« objective. These women are so smart, and have worked so hard, building their careers in a mans world, no question we met some of the most talented women in the USA. Wether they were professionally close to Hillary Clinton or Obama, leading around 60.000 employees or strategically placed on the top level in large corporates – every single meeting gave me new and profound insights and perspectives. (Possibly marked for life ;-) I know now, 3 months later, that I can tag this trip as quite a game changer for me actually. Defining moments ;-)

I’ve always been engaged. In my professional life, as a mother, wife, friend, as a student or a volunteer. No matter what task, I need to be engaged, it has to be interesting, or I can’t be bothered… Every day though, I try to reflect – stop and think – before getting involved, ’cause I do tend to get involved in too much… I do NOT need to get involved in every interesting issue even if I do have an opinion….! I don’t need to be part of every discussion, whether its between my kids, my kids and my husband, between colleagues, between friends, on political matters and so on…. But I need to be engaged to have a full life, so must find the issues that are important to me, and I need to engage ;-)

So – back to the game changing. Genderbalancing issues are important to me. And the more I learn, the more insight I get – the more important it becomes. Of course this is probably in my genes. I’m brought up in a home where equality goes before everything, and the fights that were fought in Norway on behalf of women in the 60s, 70s and 80s were strongly welcomed and cheered in our home.

I realise I haven’t paid that much attention to this part of my upbringing, until now. I wonder. Why has it become such an important issue to me? And why now? Is it due to my (still pretty new) masters degree? I don’t know, I just know it’s important. I don’t think it’s just me focusing on the subject these days. I experience a wave of engagement across the world, and in Norway. The great and visionary leaders who set the agenda in today’s world are all addressing the imbalance in gender issues – the Dalai Lama, Obama, Richard Branson, Tom Peters, Meryl Streep, Sheryl Sandberg… Oh, I love the way she addressed the issue in Davos earlier this week – straight to the point there….

I’m not going to share my views and perspectives on these matter, I can do that on another blog update – I’m sure you can guess them anyway ;-) But I do want to share my reflections on the state of the modern feminism in Norway.

I’m not sure I like the word feminism. I wish we could find a new word. Feminism might be used too negatively in Norway? There were so many struggles, so many fights and «hard core views» back in the 70s. But – boy, did the women back then do a great piece of work for us and for future generations! But now, we need to get the men on board! It’s feminism all right, but the bottom line is gender balance. There are so many great, talented and capable men who know that gender balance and diversity is of utter importance, if we want a better world. Actually I think the young dads today want just as much as their wives to be soccer-parent, and I think they find it naturally and honestly easy to understand that their wives are just as passioned about their careers as themselves.

I think Norway is known in Europe and America for being a great country to live in for women. An article in Huffington Post 2014, showed that the countries in Scandinavia are way ahead of for instance USA, and I guess the picture is pretty much the same in 2016. But, I’m guessing these surveys are based on rights and the necessary framework that needs to be present, if women are to be given the same opportunities as men. I know we have the rights and «the framework» in Norway. I know so many women who aim for the leadership positions, urge at becoming board members and dream of starting their own business. So why don’t they?

ObstaclesIn the Norwegian book SHEconomy (I hope it’ll be translated to English soon!) steeplechase is introduced as an expression in stead of the glass ceiling. The expression perfectly explains what we all experience. Oh, how many obstacles! Because even when we have all the rights, the power, the urge and «the framework», even then there is still imbalance. Still so many obstacles. And lately there have been so many discussions on why. Is it the men? A Norwegian (male) humorist reflected on why he always strived after the positive feedback from his male colleagues, and didn’t really care about the feedback from the female humorists… So sad. There have been so many issues and examples illustrating «the state of the union». I’m pretty sure the «state» is not how our mother feminists pictured it would be in 2016. So what happened? I really don’t know, and I think there are so many answers to that question. But men need to pay attention to what really makes a good business, a strong economy and a better society. Gender balance. Not too many women or too many men. Balance and equality. And women need to take more opportunities. Possibly reflect less on wether we’re good enough? And we need to cheer each other! Talk, cheer, socialise with the women who have succeeded. Listen to their stories, learn and copy.

I know for sure I live in one of the countries in the world where we have the absolutely and definitely best chances of succeeding in gender balancing. And that makes me sooooooo happy! Lets focus on all the possibilities we have. Lets do it together, men and women, young and old, Norwegians and foreigners. We know this is the only way to make the world a better place! ;-)

And if you’re still not convinced, please start to pay attention on what’s happening around you ;-) If you want, you can start by reading this article – from World Economic Forum in Davos – I love that these are the issues that are being discussed when the worlds greatest leaders get together to discuss the most important issues today ;-)

women on boards

Have a great week, with a great amount of balance ;-)

Peace & love

 

Mest om kvinner og kjønnsbalanse.

Det har vært mye fokus på kjønnsbalanse i det siste. Eller? Er det bare meg som legger spesielt merke til den nå? Etter at mitt eget fokus har endret seg?

Kjønnsbalanse

Kvinner og menn. Forrige uke arrangerte vi sammen med Næringsforeningen – for andre gang i år, Kvinneplassen. I farten husker jeg ikke om jeg har blogget det tidligere, men jeg har sagt det utallige ganger. Vi må ikke kalle verken nettverket eller møteplassen for Kvinneplassen. Navnet er utdatert. Det viste seg også veldig tydelig gjennom den engasjerte diskusjonen på facebook i etterkant. Nå handler det om å skape balanse. Den riktige balansen. Og da må vi ha mennene med!

Jeg tror noe skjer. Eller har jeg oversett dette engasjementet de siste 10 årene? Har det engasjementet vi ser nå, vært til stede hele tiden uten at jeg har tenkt over det? Det kan jo godt være, men uansett – hvis jeg er typisk for min generasjon har det ikke vært nok engasjement. Jeg har sovet i timen.

Jeg er vokst opp i et hjem med en engasjert mor. En uredd mor, som til tider kan ha stått vel mye på barrikadene. I 20-årene hadde jeg overhodet ikke noen interesse for barrikader. Jeg var håpløst lykkelig der jeg løp omkring på pumpsene mine mellom de dresskledde mannlige lederne på Norsk Hydro/Sandsli (jeg kan ikke huske en eneste kvinnelig sjef…?). Jeg elsket Working Girl, 9 to 5 og skjørt med dressjakke til. Lenge syns jeg det var helt naturlig at det var jeg som hentet kaffe til møtene, selv om det ikke sto i verken min eller andre sin arbeidsinstruks. Men etter hvert skjønte jeg at jeg gjorde jobben min ganske bra, og på sett og vis undergravde jeg akkurat det ved å hente den kaffen, hver gang, så jeg tror jeg sluttet helt med det…..

I 30-årene hadde jeg ikke tid til å tenke verken på hvem som skulle hente kaffe, eller dressjakker og pumps. Da gikk arbeidsdagene veldig fort, jeg måtte rekke barn, middager og fritidsaktiviteter. I 40-årene har jeg derimot prioritert tid, mye tid til å tenke gjennom hva jeg egentlig har lyst å bruke arbeidslivet mitt på. Derfor har jeg også prioritert å ha det heftig travelt i perioder, fordi den innsatsen har resultert blant annet i en master. En master som etter planen skal ta meg den retningen jeg ønsker. Så får vi jo se om det går etter plan. Det gjør sjelden det, men sånn noenlunde kanskje…? Jeg innser i alle fall at for å få det til å skje, så må det tas en viss skje i en viss hånd. Min skje, min hånd. Og like godt er det, tenker jeg. Da styres jo retningen av meg selv, og det er vel strengt tatt det beste ;-)

Mange har spurt meg hva jeg skal med denne masteren og jeg har svart at den er først og fremst tilegnet fordi jeg trives med utvikling. Men så viser det seg vel kanskje nå, hvis jeg skal være helt ærlig, at det blir kanskje litt for dumt, at jeg har hatt det så sykt travelt i flere år, forsaket så mye, forårsaket ganske mye….. og så skal jeg ikke bruke den til noe spesielt? Skal jeg fortsette å jobbe akkurat sånn jeg har gjort før? Med all denne nyervervede kunnskapen?

Jeg har hevet kompetansen min. Jeg kan så mye, mye mer enn jeg kunne før. Ny teori kombinert med flere års erfaring gjør meg egentlig ganske gull verdt i forhold til før. Og nå håper jeg ingen av dere sitter der og tenker at herregud, hun der holder på å bruke bloggen til å forhandle seg til en høyere lønn. For det gjør jeg altså ikke! Dette er åpne refleksjoner rundt hvilket innhold jeg ønsker i livet mitt, den profesjonelle siden av livet mitt. Og kanskje sitter dere der og tenker, jøss, hun er ganske åpen nå? Men, joda, neida – jeg kan berolige dere der også. Jeg er en ganske krevende ansatt, så dette er sånt jeg snakker med min sjef om ofte. Han vet jeg jakter på nye ansvarsområder, nye roller, nye måter å bruke nyervervet kunnskap, og jeg tror han hjelper meg så godt han kan. Men det er først og fremst jeg som må konkretisere hvilke målsettinger jeg skal sette for meg selv framover.

Jeg syns det er utrolig spennende at vi i DNB jobber for å få 40% kvinnelig lederskap i konsernet. Minst like inspirerende er det med HSBC som ønsker 50%. En engelsk bank. Kan nesten ikke tenke meg noe mer konservativt? Og så skal de klare 50/50-balansert kjønnsfordeling blant sine ledere. Det er rått! Jeg håper de deler prosessen framover, så vi kan følge med på om de klarer det.

Da vi var i USA tidligere i høst møtte vi bl.a. en kvinne som er nestkommanderende for det amerikanske tolldirektoratet. Brenda Smith. Hun hadde med seg 2 av sine nærmeste medarbeidere. (Unge kvinner). Disse damene har transformert en offentlig forvaltning fra å selv sette opp lover og reguleringer, til å invitere brukerne sine til å være med på få etablert en institusjon som fungerer mest mulig effektivt og smidig for alle parter. Uten at det går på akkord med sikkerhet. Grense-politikk synes avansert i USA. En vanvittig imponerende historie! Bare i Tolldirektoratet i USA er det rundt 60.000 ansatte. Slenger du på alle brukerne, all import/eksport, alle avhengige parter rundt om i verden….. Da blir det utrolig imponerende det de har fått til. Og jeg kan ikke fri meg fra å tenke. Den approachen Brenda hadde.  «We needed to figure out what our customers needed. They needed to tell us, and they needed to help us create boardercontrol that could work for all parties.» De inviterte inn brukerne, jobbet i team, jobbet hver for seg og hadde ett felles mål. Å få et system som fungerer optimalt for brukerne. Det synes ikke som den ordinære approachen i offentlig forvaltning? Hun er kvinne med en kvinnelig lederstil. Er det tilfeldig?

Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg ble overbegeistret av å høre Tom Peters, en av de amerikanske ledelsesguruene, bare se noen av sitatene hans:

tompeters

Sjekk ut noen av foredragene til Tom Peters! Og be sure to check out chapter twelve: http://tompeters.com/slides/topic-presentations/

Og for all del – skaff deg boken til Benja! Den dokumenterer fakta knyttet til at det bli en likeverdig balanse mellom kjønn. 50-50 er det eneste riktige. Men jeg er enig med Rune Bjerke og andre som velger å ta dette steg for steg. 40% er helt ok, forutsatt at vi bretter opp armene og går til verks, nå må vi just do it – enough said! Ledere som skal ansette nye ledere må stimuleres til å søke 50-50 balanse, da må det innføres insentiver og de må utstyres med gode og riktige virkemidler for å oppnå målsettingen. Dessverre tror jeg ikke lenger på frivillig arbeid her. I en overgangsperiode tror jeg dette må inn i målekortene og de må reflekteres i KPIene. Overgangsperioden er over når tallene viser at 50-50 er det eneste riktige. Vi vet tallene kommer.

Mange mener kvotering er feil, lite motiverende etc. I say no! Hipp hurra for kvotering! Det bare speeder opp prosessen, og viser seg (dessverre?) altfor ofte er nødvendig for å få til endring. Det er først etter at du er kvortert inn du må vise at posisjonen er fortjent. Enten det er lederstilling eller styreverv. Jeg er så lei av å høre at det fantes ikke kvinnelige kandidater. For noe sprøyt! Det finnes ALLTID kvinnelige kandidater. Kanskje ikke i umiddelbar nærhet, men med litt leting, litt tenkning ut av boksen, litt fleksibilitet. Da blir det ikke vanskelig en gang. Jeg stiller meg til disposisjon for hvem som helst – jeg garanterer jeg skal finne kvinnelige kandidater! ;-)

Okey – enough said! Jeg må runde av. Tiden flyr! Jeg ønsker dere en fantastisk herlig helg! Jeg skal snart å se minstejenta danse :-) Der er forresten altfor få gutter med, men jeg ser andelen gutter øker fra år til år. Gleder meg til å se enda flere gutter i år! Uansett ett av årets høydepunkt, og jeg kommer alltid i julestemning etterpå – gledings :-)

Peace & love!

Så til de grader inspirert!

Enkelte dager ass’! I går var en sånn dag, innholdsrik og veldig veldig inspirerende!

Men, first things first. Jeg har vært på tidenes tur! Kvinne-forum i Washington DC og New York City! ;-) Fire proppfulle dager med ekstrem inspirasjon! Skjønner nesten ikke det er mulig å kunne tilby et så solid program fra morgen til kveld. Vi hadde  forventninger før vi dro, men ikke i min villeste fantasi trodde jeg det ville innfri så til de grader som det gjorde denne gang. Dere skjønner det sikkert – jeg har fortsatt ikke landa….

Over there har de fått med seg at Norge har kommet langt med likestilling, jeg mener vel vi fortsatt har en vei å gå for å oppnå ønsket balanse, men det er en annen story…. ;-)

Likestillingsarbeidet vårt er uansett utgangspunkt for et godt diskusjonsgrunnlag med utrolig spennende mennesker. De der ute i den store verden er nysgjerrige på hva vi har fått til i Norge. Møtene vi fikk har gitt oss en innsikt jeg ikke tror jeg evner  å formidle videre. Det er helt formidabelt det vi har fått med oss, og jeg kom ikke hjem som helt den samme som den jeg var før jeg dro.

IMG_1074Å få forklart the money game of US politics av kanskje en av de viktigste brikkene i det republikanske valgkamp-arbeidet. Å få innsikt i et par Chiefs of staff for republikanske senatorers gjøren og laden. Å få delta som fluer på veggen i republikanernes  wednesdaymeeting. Å sitte rundt samme bord og diskutere Hillary’s kampanje, med de mest sentrale strategene. Å få høre inspirerende historier fra presidenten Bill Clintons taleskriver og få innsyn i hvordan de bygger opp de gode historiene som beveger verden. Vi har fått oppdatert forståelse for cyber security og lært om lobbying on Capitol Hill.  Et av høydepunktene for meg var frokostmøtet vi hadde med den fantastiske kvinnen og regissøren bak the Presidential Debates, de fire debattene mellom republikansk og demokratisk presidentkandidat, som sendes direkte over hele verden, og det eneste programmet i USA som kjøres uavbrutt av reklame. (Jeg vurderer å sitte oppe om nettene å følge disse direkte når de sendes om et lite år, jeg kommer til å se på med helt nye øyne…..). Vi møtte doktor og tidligere sjefsstrateg i Credit Suisse som ga oss et imponerende visjonært blikk på verden i dag og framover. Og samtalen vi hadde med han som jobber på høyt nivå i Bloomberg, som har like lyst som kona på kvalitetstid med barn og familie, gift med en equal som han sa – en kvinne som jobber på like høyt nivå i et annet stort konsern, og har like lyst til både å bygge karriere og ha plenty kvalitetstid med familie og barn. De som sier det ikke er et komplisert puslespill are lying som han sa – det tror jeg også! ;-)

IMG_1055Det gjør helt klart noe med meg dette. Og så blir det jo litt anti-klimaks å komme tilbake til hverdagen, og stille seg det fundamentale spørsmålet – hvordan i all verden skal jeg bruke dette videre da? Jeg sitter jo på nyervervet kunnskap som burde deles, investeres og videreutvikles….? How to do that lissom!?

Kanskje den beste delen av jobben min er at jeg får jobbe med å gjøre andre gode. Ofte syns jeg sånt høres ut som floskler, men det er virkelig ikke det altså. Jeg har fått jobbet mye med å se på hvordan vi som bank kan bidra til at gründere skal lykkes, det er bare så utrolig gøy! Utfordrende, ja – men sykt gøy! Og siden vi skal arrangere Kvinneplassen sammen med Næringsforeningen 3. desember er det også jobben min å brette opp armene, gå på med krum nakke og se på – hva kan vi gjøre nå og framover for å få flere kvinner inn i ledelse, styreverv og entreprenørskap? Det er gøy! Å få være med på det utrolig viktige arbeidet med å løfte flere kvinner opp og fram i samfunnet vårt.

Jeg har utfordret Næringsforeningen til å ta en pulsmåling på hvordan det står til i regionen vår, hvordan står det til med Sheconomy’en i Stavanger-regionen? Jeg er redd vi har mye å gå på, men så er jo også det mitt favoritt-utgangspunkt. Jeg trives definitivt best i utfordrer-rollen ;-) Og så håper jeg at vi kan sette oss noen skikkelig hårete mål! Det er ingen grunn til at vi ikke skal bli beste region i landet på dette! Med den handlekraften som ligger i Stavanger-regionen er jeg helt sikker på at vi klarer det, hvis vi bare vil! Og heldigvis er det mange som vil!

I går samlet vi noen flotte, dyktige og ekstremt inspirerende damer til workshop. Vi hadde bare en time – jeg skulle ønske vi hadde minst en dag. Det kommer så mange interessante perspektiv når mennesker samles rundt et felles engasjement! Hør for eksempel på dette: Vi må ikke drive kvinnekamp, det handler ikke om å albue oss fram, sloss med mennene osv. Det handler om å skape balanse. Menn har jo like lyst på pappa-permisjon som vi har på mamma-permisjon! Er vi villige til å gi fra oss litt av disse «rettighetene» og «eierskapet» vi har hatt på hjemmebane? For å få større muligheter i arbeidslivet? Det er en viktig diskusjon som jeg ikke tror vi har tatt helt på alvor enda.

Menn treffes på andre arenaer enn vi kvinner. De ligger lysår foran oss i måten å bygge og bruke nettverk – dette mener jeg positivt for mennene altså. Men vi må komme på banen vi kvinner også!

Det handler om å skape balanse. Hvis vi utgjør halvparten av verdens befolkning er det ingen grunn til at vi ikke skal være like godt representert på de fleste arenaer. Og best av alt – jeg er helt overbevist om at god balanse kommer alle til gode, ikke minst mennene. Så takk til de kvinner som har skjønt dette og som inspirerer oss andre til å jobbe med dette! Til de av dere som ønsker å bli inspirert – kjøp boken til Benja Stig Fagerland, Sheconomy, les om 2020 Women on Boards, om engasjementet og valgkampen til Hillary (skulle ønske jeg kunne gitt henne stemmen min!), om hva Oprah gjør for jenter i Afrika og hvordan det kontinentet endrer framtidsutsiktene fordi de satser på jentene! Ahhhh, det er så mye inspirasjon der ute!

IMG_1103

Så er det jo umulig (for meg) å komme hjem fra New York uten at kroppen er full av energi. Sånn er det bare. Washington var også fantastisk, vi gikk rundt og følte at vi var med i House of Cards…. ;-)

IMG_1134Men New York altså! Jeg må ha levd der i et tidligere liv…. Når jeg er den byen, kjenner på pulseringen, ser de gule cabs’ene, Empire State building, Chrystler building…. ja, da kjenner jeg at jeg lever ass’! Jeg ser for meg tre måneder i året i Brooklyn når jeg blir pensjonist ;-) Å bo i en kul leilighet i et mursteinsbygg, kanskje i Williamsburg, travelt opptatt med å sykle til lese-sirkler, cafè-besøk og picnics in the park…. Hahaha, å drømme koster jo ingenting! ;-)

Nå er jeg på vei til Kreta. Våger nesten ikke å si det :-o Jeg kjenner meg veldig veldig heldig. Jeg skal på jente-tur med tre Stord-venninner. Jeg skal jobbe også altså. Jada, jeg vet de kommer til å kalle meg Tårnfrid og alt det der, men du verden så god jeg har blitt på å innfinne meg med det ;-) Har du en jobb som gir energi, så har du en jobb som gir energi – sånn er det bare. Jeg tror absolutt ikke jeg står i fare for å møte verken vegger eller andre ting så lenge jeg koser meg med det jeg gjør. Og det gjør jeg, men det må jeg også jobbe for! Det kommer ikke av seg selv, men uttaket er vel verdt innsatsen. Jeg håper du har det på samme måten!

Ha en fantastisk helg! Kanskje jeg sender en solskinnsblogg fra Kreta – det er meldt godt over 20 grader ;-)

Peace & Love!

Gratulerer med dagen!

Vi har all grunn til å gratulere oss selv med dagen, og kjenne på takknemligheten overfor de som har stått på barrikadene og sørget for spillerom og rettigheter vi kvinner i dag kan nyte godt av.

Denne uken var jeg på BI i Oslo tirsdag til torsdag, kom hjem sent torsdag kveld fordi jeg skulle i et vesentlig heldagsmøte fredag. Med andre ord, ikke mye tid til å ta seg av mann, hjem og barn. Da er det godt å ha en mann som handler inn og lager en deilig middag til hele familien fredag kveld. Som kan omkalfatre på ukene sine sånn at han kan ha hjemmekontor i egen by for å være kokk, sjåfør, forelder og administrator mens mor er på tur – for å høyne egen kompetanse ;-)  *Bliss*

Jeg har ikke vært av de som går i 8.mars-tog eller har engasjert meg spesielt i enkelt-saker knyttet til kvinners rettigheter. Jeg har likevel et sterkt engasjement. Hvert år når 8. mars nærmer seg går jeg på autopilot inn i refleksjoner rundt spørsmål som «hvordan har vi det som kvinner i Norge egentlig?«, «stemmer det virkelig at vi har kommet så mye lenger enn andre land på denne fronten?» osv. Og jeg konkluderer alltid med at – ja, det syns jeg faktisk.

8. mars for to år siden publiserte min gode kollega, Ellen Dokk Holm, en undersøkelse som viser at rundt 200.000 kvinner i Norge drømmer om å bli sin egen sjef, altså etablere sin egen bedrift. Det fremgår at noen av hindringene kan være økonomisk trygghet, pensjonspoeng, rettigheter knyttet til svangerskapspermisjon m.m. Joda, vi er nok mer trygghetssøkende enn mange menn.

Trygghet kan være beslektet med forutsigbarhet og det å vite at vi har nok tid til å hjelpe barn med lekser, følge opp og helst være involvert i barnas fritidsaktiviteter. Pleie egne venner og kjære, sørge for at garderobe, hjem og egen kropp er i henhold til dagens «krav» og trender. Vi bør også følge med i nyhetsbildet, lese bøker, lage  mat og handle inn økologisk…! Vi bør trene intensitet for å forbrenne, vekter for å bygge muskler og yoga for å sikre riktig fokus og mental helse. Med full jobb kan alt dette bli sykt travelt, og når vi leser om gründere som må investere minst 5 år med jobbing 24/7, tja…. da kan det godt være at det å etablere egen bedrift forblir en drøm så lenge at en begynner å drømme om pensjonisttilværelsen i stedet….

Jo, jeg syns definitivt vi har det godt her til lands, selv om vi absolutt ikke har nådd drømmene de på barrikadene hadde for oss. De ønsket likestilling, vi har fått likestilling, men er vi gode nok på forvaltningen og utnyttelsen av mulighetene vi har fått?

Selv kjenner jeg på «all støyen» rundt meg som tar fokus bort fra det det egentlig handler om. Med verdens beste utgangspunkt ønsker jeg å jobbe for at mine døtre og mine medsøstre utenfor våre landegrenser kan få det minst like bra.

Bim Adewunmi oppfordrer oss i sitt innlegg i Red Magazine til å bruke stemmene våre, gjøre oss selv hørt. Jeg støtter henne 100%. For mine døtre skal jeg blant annet bruke stemmen min til å stoppe utviklingen mot et kroppsideal som det danske Cover har avbildet i sin siste utgave:

CoverMag

Heldigvis ble stemmer brukt og magasinet har kommet med offentlig beklagelse. Så får vi håpe da, at alle er enige i at det er ikke dette som er fremtidens kvinnelige kroppsideal. Men for min del innebærer det også å bli mer oppmerksom på hvilken påvirkning jeg har på døtrene mine, spesielt når jeg stresser og etterstreber mest mulig topp prestasjoner på alle fronter. Når alt kommer til alt er mental helse for tiden ganske sunn og godt trent. Kanskje verdien av det skal gjøres tydeligere, så blir mye av all den andre støyen som kanskje ikke betyr all verden tonet noe ned.

For mine medsøstre ute i verden gleder jeg meg til å jobbe mye med Jobbskaper også i år. En meningsfull og utrolig fin kampanje initiert og eid av Strømmestiftelsen. Jeg sier ikke mer nå, men kommer helt sikkert tilbake til den etter hvert ;-)

Jeg avrunder med å slutte meg til Bim’s oppfordring – la oss bruke stemmene våre! La oss gi beskjed når noe ikke er greit, enten det er ufyselige kroppsidealer eller urettferdighet på jobb, i samfunnet eller ute i verden.

Og la oss stå sammen om å ville hverandre vel.

La oss endre kampene våre fra streben etter topp prestasjoner på alle fronter, til felles arbeid mot trygt, sunt og god liv for døtre og medsøstre.

Da passer det vel fint å krydre avslutningen min med noen bilder som minner oss på at det er vakkert med både grått hår og runde former?

grått hår

 

Peace & love!

 

Kierkegaard, Aspaas, Eidsvåg, Omdal og Elton John

Da er jeg i gang med årets pensum! Forrige semester hadde jeg 5 bøker med meg på påskeferie – jada, evig optimist – jeg kom meg gjennom èn tynn bok – Aristoteles’ Etikk. M.a.o. hadde jeg MYE stoff som skulle tolkes og forstås i perioden april – mai/juni! I dag begynte jeg på Kierkegaard og jeg kjenner angsten fra i vår kommer krypende. Jeg har seriøse konsentrasjonsvansker…. Jeg har flere ganger lest en side både 2 og 3 ganger, og likevel sitter det ikke :-( Trøsten får være at jeg tror jeg kommer til å like Kierkegaard, når jeg har knekt lese-koden – det bør skje i veldig god tid før eksamen til våren, når jeg er i gang med boken allerede :-o

Jeg bare digger Kathrine Aspaas! Hvis noen der ute ikke har oppdaget denne dama enda, anbefaler jeg både nettstedet hennes (www.kathrineaspaas.no) og boken Raushetens tid – på det varmeste! Jeg forsøker å følge en del blogger, men må vel innrømme at det går i rykk og napp å følge med på nye oppdateringer….. I går svingte jeg innom bloggen til Aspaas, og leste bl.a. innlegget hennes om «Feminine power in business» – wow! Jeg er så enig! Se bare dette lille utdraget:

aspaasblogg

Hm, jeg er nok en rødstrømpe av min tid. Vi har kommet så utrolig langt i Norge, så en kvinnekamp er vel ikke det vi snakker om lenger. Jeg tenker det handler om å skape rom for det som tidligere har vært typisk feminint. Jeg syns for eksempel det er fantastisk at fedre i krevende posisjoner trosser spennende lederutfordringer en periode for å ta ut pappapermisjonen sin, og at store globale selskaper tilbyr yoga og meditasjon til sine ledere og ansatte. Jeg kjenner jeg blir engasjert langt inn i sjelen og langt ut i fingertuppene! Vi må inn i en ny tid, «Raushetens tid» som Aspaas kaller den. Jeg tror virkelig vi er på vei ass’! Men for at vi skal komme oss inn i den nye tiden tror jeg det er avgjørende at det er balanse mellom kjønnene. Ja, vi er heldige her i Norge, men jeg tror jammen meg resten av verden er på vei også! Temaet engasjerer heldigvis ikke bare meg, la meg bare få nevne navn som Richard Branson, Tom PetersObama, Bill og Hillary Clinton – yeah! ;-)

Torsdag hadde jeg de to yngste jentene mine med på konsert med Bjørn Eidsvåg og SSO (Stavanger Symfoniorkester), den var fantastisk! På et eller annet tidspunkt sluttet jeg mer eller mindre å spille Eidsvåg. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men mulig det ble for mye en periode? Uten tvil har jeg mange gode minner knyttet til Eidsvåg-musikken. Hehe – en kommende brud i nonnekostyme, sene venninne-kvelder der vi seriøst (!) analyserte de fantastiske tekstene vi mente sa alt! Åh, min fantastiske venninne som veldig riktig valgte seg Verden er vakker…. Ingen tvil om at mannen virkelig er en bauta innen norsk musikk, men jeg måtte likevel gi meg «litt ende over» i latter et par ganger når han dro til med de mest svulstige tekstene sine. Jeg har nok tont ned drama-faktoren siden 90-tallet ;-)

Jeg gleder meg alltid til Svein Egil Omdal sin kommentar i lørdagens utgave av Aftenbladet. I dag hadde han igjen et innlegg som berørte. Jeg ble faktisk litt lei meg. Selv om det er Arendal som henges ut i nettopp denne saken, mener jeg den har stor relevans for hele landet. Jeg må innrømme jeg syns det har vært problematisk å bestemme meg for hva jeg mener om tigging, og jeg er ikke sikker på at jeg har konkludert for alltid. Men i går stoppet jeg for første gang og ga penger til en rom-kvinne som satt utenfor kontoret med papp-beger og bønn om hjelp. Jeg er ikke stolt over at det har tatt flere år før jeg ble enig med meg selv om at jeg faktisk godt kan gi litt av og til. De er her og tigger fordi de vet vi er en nasjon som har mulighet til å dele. Jeg tror ikke de mottar støtte på annen måte. Jeg tror de bor i bilene sine på parkeringsplasser rundt om. Jeg tror mange av de er kriminelle, men at alle som en er uheldige sammenlignet med oss. Jeg tror også at pengene vi gir ikke nødvendigvis går til en god sak. Men jeg har ikke lenger lyst å late som jeg ikke ser disse menneskene, derfor skal jeg stoppe og gi litt innimellom, og jeg skal se på de og smile.

EltonJohnOg når vi først er inne på penger. Jeg kjøpte noen sykt dyre billetter for å oppleve Elton John live i mitt nabolag i morgen :-o

Han er vel kanskje èn av 3-5 artister som har fulgt meg lengst. Etter at jeg hørte Nikita for første gang i 1985 har han forblitt på mine spillelister – men jeg har aldri hørt han live, så jeg gleder meg for å si det mildt! ;-)

Nå skal jeg forresten ut å snope… Snope-fritt liv varte i 6 dager :-o

 

Ha en herlig helg!

– Peace & love

Medsøstre!

Min mor drev med revy i mine barndomsår. Et av numrene jeg husker godt hadde denne åpningsreplikken. (Jeg tipper dette var på slutten på 70-tallet og jeg kunne være rundt 10-12 år). Moren min kom på scenen uten sminke, i noen flagrende skjerf, en heklet lue, fotformsko og formløse klær. Hun stod på en talerstol og manet til kamp – det tordnet i høytalerne «Medsøstre!»  Mitt første møte med rødstrømpene.

Kvinnekamp

I årenes løp har jeg heldigvis skjønt hva disse kvinnene har gjort for oss – for vår generasjon kvinner, vi er dem mildt sagt stor takk skyldig! TUSEN TAKK alle kvinner som gjennom alle tider har vært villige til å sloss for våre rettigheter, fordi vi og våre døtre skulle få bedre kår enn de selv har vokst opp med!

For en tid tilbake tok jeg datteren min på 10 med på kino for å se Den grønne sykkelenom en jente på 10 og hennes mor i Saudi-Arabia. Kvinnenes plass i det arabiske samfunnet må ligge langt mer enn 50 år bak oss i utviklingen – kanskje vi faktisk aldri har hatt sånne levekår her på våre kanter? Vi fikk noen gode samtaler etterpå, min datter og jeg – det vi tar for gitt her kan være en umulighet i mange andre land, og filmen kan anbefales på det varmeste!

For meg er denne dagen mest til refleksjon. Jeg skal ta ekstra innover meg hvor utrolig heldige vi er i Norge, kjenne ekstra på takknemligheten overfor de som har sørget for at vi er der vi er i dag. Tenke gjennom hva jeg må huske på å videreføre til mine 3 døtre, for at de skal gjøre sitt til at verden skal bli et godt sted for alle kvinner. Jeg skal tenke ekstra på Astrid Lindgren og hennes feministiske engasjement, se på Pippi og vurdere om hun var en feminist? Er det kansje sånn at Langstrømpene er døtrene til Rødstrømpene – det har vært hevdet, det skal bli en av dagens studie-oppgaver ;-)

Jeg avrunder med dagens personlige hjertesaker:

  1. Reservasjonsretten må aldri bli noe av! Beklager, Høyre og Erna – hvis dere går inn for denne må jeg etter 30 år se meg om etter et nytt parti. Jeg erklærer meg helt enig med Geir Lippestad og syns p4-megga Astrid Gunnestad hadde et meget godt poeng når hun vurderte hvilken lov hun skulle reservere seg mot. (Jeg grubler fortsatt på hvilken lov jeg skal velge…)
  2. Vi jenter må slutte å snakke hverandre ned. Vi må slutte å tro at vi kan ta bedre valg for venninnene våre enn de klarer å ta for seg selv! Hvis vi ikke skjønner valgene deres må vi undre oss mer, stille spørsmål og be de om å fortelle – sånn at vi kan forstå. Please jenter – det er dagens oppfordring! Tenk så mye hyggeligere vi har det når vi bruker energien vår på å snakke hverandre opp, backe, støtte og ville hverandre vel! <3

Feminisme

Da er det back to business igjen…. Lese, lese, lese, skrive, skrive, skrive – gå meg en tur, så skal jeg på Backstreet Boys konsert! Boy-band på kvinne-dag, med 230 kvinnelige gjester – det er vel en fin måte å feire dagen på? ;-)

Gratulerer med dagen til alle medsøstre og ha en strålende Kvinnedag – med bøtter og spann av peace & love selvsagt!

P.S. Få gjerne med dere google’s hyllest til 8.mars – jeg digger de små snuttene Google lager til ulike dager som er verdt å markere :-)