Ja, da er det avklart altså. Etter å ha lest ferdig boken How to be Parisian wherever you are har det altså demret for meg. Jeg er egentlig fra Paris, bare født av norske foreldre i Norge, sånne glipper skjer jo. Enten det er Gud, Allah eller storken som står bak. Ingen er feilfrie. Men godt det ble oppdaget tenker jeg, alt falt liksom på plass nå! Det er klart jeg er mye miljøpåvirket av min norske oppvekst, jeg kan nok ikke si jeg er 100% fransk altså…. ;-)
Og i skrivende øyeblikk sitter jeg på terrassen i Mandelieu La Napoule, på den franske riviera, og blogger. Har det 100% godt. Mangler ingenting. I dag var vi en dagstur til Monaco, og etter hvert er planen å se Cannes, Saint Tropez/Saint Maxime og avrunde reisen i Nice. Det blir nok litt spesielt tenker jeg. For oss som aldri har vært i Nice, vil strand-promenaden – der vi også skal bo – dessverre lenkes sterkest til minnet om det som skjedde for bare få dager siden.
Her i La Napoule minnes vi også på den grusomme kvelden for mindre enn en uke siden. Alle offentlige flaggstenger har bært Trikoloren på halv stang fram til i dag, og for meg og de aller fleste andre blir det franske mottoet Liberté, égalite, fraternité enda sterkere og mer betydningsfullt. Frihet, likhet og brorskap. Dette landet altså! Så mye historie og så mye kultur. La vie est belle.
Sterke krefter i et menneskelig sinn. Tro kan flytte fjell. Så mye sies om tankens kraft, og ingen tvil om at den er sterk. Jeg blir så fortvilt av ondskap, forvrengte virkelighetsbilder, ekstremisme og neglekt. Men jeg tror ikke på segregering. Som i alle andre av livets situasjoner tror jeg bare på kommunikasjon. Undring. Spørre. Lytte. Forsøke å forstå. Jeg kommer aldri til å forstå hva som driver den typen handling som utspant seg i Nice. Og jeg kommer ikke til å stoppe å undre meg over hvordan noe så grusomt kan skje.
Jeg tror mange svar finnes hos kvinnene. Mødrene, konene, søstrene og døtrene. Det ligger så mye ansvar hos disse kvinnene! Kan de fritas ansvar, selv om de høyst sannsynlig er undertrykket? Kanskje holdes de i jerngrep av mennene, men har de ikke uansett mye skyld?
Men kanskje kunne vi forstått mer og kommunisert bedre gjennom dialog og forståelse? Vil det være mulig? Eller blir dette for ekstremt? Jeg husker tilbake til et naboskap på Stord. En chilensk mor som hadde foretrukket gardiner i hele huset, snakket ikke norsk og var sjelden ute. Jeg var skeptisk. Det er snart tretti år siden og nå er de som oss.
Det er klart det er lettere å åpne dørene våre for de som tror på den samme guden som oss. Og når tydelige samfunnsrøster stiller store spørsmålstegn til Islam generelt, blir jeg også usikker. Jeg som har så lyst å være liberal og åpen til det meste. Er det virkelig sånn, at en ganske drøy del av verdens befolkning tror på noe som i bunn og grunn går helt på tvers av det vår kultur er tuftet på? Akkurat nå virker det sånn. Finnes det tegn til likhet blant kjønn eller legning i de islamske landene? Er det ikke stort sett menn som får styre? Og er det ikke sånn at homoseksualitet forbys? Ikke spor til frihet, likhet og brorskap. Jeg skulle så gjerne forstått hva de tenker disse kvinnene. Som kan ha fått en homoseksuell sønn. Som sannsynligvis ser fram til å bestemor. Som har lyst å følge slekters gang. Men altså aksepterer og kanskje også er stolt over en ekstrem sønn eller mann som dreper og går i døden for noe jeg ikke har mulighet til å forstå.
Huff…..
Tilbake til parisiennes, fellesskap og søsterskap. Jeg tror virkelig at mye kan gjøres gjennom søsterskap. Jeg vet gjennom mine egne relasjoner med sterke, flotte og kloke kvinner hva vi faktisk er kapable til å få til. Hvis vi vil. Så når jeg også opplever nært slektskap med parisiennes! Da tenker jeg – du verden – vi kan rocke verden hvis vi bare vil. Jeg er helt sikker på at vi har noen universelle felles trekk og følelser. Det å bli mor. Det å samle venner, familie og folk. Å skape ro, peace & understanding. Bare for å nevne noe ;-)
Her skal dere forresten få noen utdrag fra boken. Jeg tenker det er flere enn meg som kjenner både søsterskap, fellesskap og slektskap med dette ;-)
The secret to making a man know you need him: Of course you can open a blottle of wine yourself, but let him do it. That’s equality too.
Om bryllup: As a grown woman able to get dressed by herself, have children by herself; say merde to her parentes; and handle illnesses, bosses, dailiy injustices and a thousand other responsibilities by herself, the last thing she wants to deal with is a crazy, hysterical and frustrated wedding planner trying to tell her how to organize her wedding.
Om gifteringen: The Parisienne dreams of a simple ring, no diamond, nothing flashy. A family ring with sentimental value will do just fine. Or a copper band, bought for a pittance on a road trip with her boyfriend. She doesen´t want to encumber her silhuette with a heavy and expensive rock. (Enig! ;-)
Om å bruke tid på den parisiske måten: Agree to (at least a little) exercise but only in “beautiful” surroundings: a run in a picturesque public park or a swim in a historically listed pool. (Word!)
Sånn generelt om feminisme og gentlemen: Being a feminist and appreciating gallantry are not necessarily inkompatible – on the contrary. Making an effort, being attentive: it doesn´t take much and yet it makes a world of difference. What a joy to find some grace and courtesy in this world of brutes. When you encourage his chivalry, a man becomes more a man, a woman more a woman.
Og helt til slutt – kanskje det endelige beviset på at jeg faktisk er en Parisienne: The Parisienne spends money the same way she diets – the stricter she is with herself, the more likely she is to slip up. And that is when she decides to make a well-earned exception, convinced that she urgently needs one of the following…. (Og her følger flere svært kjente eksempler på innkjøp vi rett og slett fortjener jenter, for eksempel blomster, solbriller, massasje, hotell-overnatting…. Noen som skjønner hva jeg mener? ;-)
Okay – jeg tipper det nå kan være andre som lurer på om de også er en Parisienne ;-) Les boken og finn ut selv, anbefales!
Nå skal jeg finne meg et glass iskald rosè Côtes de Provence, og fortsette i Elena Ferrantes første bok om Napoli som jeg begynte på i går. Wow, virker lovende for å si det mildt – og så er det fire stykker totalt! Yey! ;-)
Ha en nydelig kveld hvor enn du måtte være.
Pace & love!
happyhippiegoddess.com 