En rosa puff og et seminar i Paris….

Jeg syns det er så utrolig gøy med nyheter, nye trender, overraskende elementer i interiør og garderobe. Men noen ganger er jeg så tradisjonell… Jeg var inne på venninnen min som skulle vært interiørkonsulent i forrige blogginnlegg. Hun har øye for spennende løsninger. Jeg syns nok hun var litt gal da hun foreslo en rosa puff til min stue. Hallloooo! Jeg hadde aldri, aldri kastet et ekstra blikk på den puffen, men vet hun har øye for ting, så tenkte åkey, jeg prøver. Gikk i butikken, enda mer skeptisk da jeg så puffen, dette kunne ikke bli bra… Lånte den med hjem – og den var midt i blinken! Helt annerledes enn alt det andre jeg har, men så nyskapende og kul i vår stue! Fremmedelementet som løftet alt det andre…. Veldig gøy! :-D

Og hennes hus! Det går samtlige bolig-reportasjer i interiørmagasiner en høy gang. Tuller ikke. Hun skulle drevet med interiør på fulltid. Da kunne hvem som helst kjøpt tips, idèer og triks fra henne….

I går deltok jeg på Oppstartsseminar vi gjør sammen med NAV og Skape. Det var rundt hundre mennesker som var møtt opp på Mess & Order! Utrolig bra frammøte, og det vitner om at det er mange som har lyst å etablere egen bedrift! Mange av deltakerne er sikkert i gang allerede, men jeg tror flere ikke helt har turt å ta steget ut i det ukjente enda. Det er jo litt skummelt, og i alle fall hvis du ikke har en god idè. Og jeg tenker at den idèen nok ofte henger sammen med det du brenner for. Det du er god på. Og heldige er de som har funnet ut hva det er. Funnet sitt talent, videreutviklet det og lever av det. Tenk det, det høres ut som en god oppskrift på Lykken som Aristoteles og Per Fugelli snakker om.

Senere på gårsdagen var jeg på kunsutstilling. Wow. Fredrik Raddum. Utrolig kul kunst. Han har definitivt funnet sitt talent, og lever heldigvis godt av det, sånn at vi andre kan nyte, eller la oss utfordre…..

FredrikRaddum

Så hvordan finner disse folkene fram i alt mylderet av tanker, ønsker, drømmer, planer, gjøremål osv. osv.? Hvordan finner de fram til kjernen liksom? Det som gjør dem lykkelige. Det de brenner for å dele, eller å gi til andre. Det bruker jeg mye tid til å gruble på. Usikker på om akkurat det er noe som kommer med alderen, eller om det er etter de to siste årene på BI, med (primært) foreleser Steinar Bjartveit, men definitivt Kjetil Eikeset også. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen – de må bare oppleves. Og nå kan du også det! For Paris-seminaret jeg referer til i tematikken over, er nemlig et seminar i regi av Steinar. Ååååååå, jeg har så lyst å dra! Tenk å dra til Paris, 31. august til 4. september, 4-5 dager proppet med Steinar-forelesninger om Napoleons lederskap…. * Sukk * I say no more…. Eller jo, det må jeg faktisk – må drodle litt mer på nettopp det. Det som traff meg sånn, og bidro til endring i stor grad i meg, var måten Steinar lærte oss om lederskap. Og det med lederskap er jo å først og fremst kunne lede seg selv. Gjennom å ta utgangspunkt i historiske, ekte og fiktive skikkelser, se disse i lys av ny teori og empiri, det er spennende og gjennom det møter du også deg selv. Jeg tenker at å granske sider ved Napoleon og hans lederskap, i Paris, på sensommeren….. <3 Det kan vel ikke bli særlig bedre enn det? Forutsatt at en er i modus og åpen for å bli kjent med seg selv selvfølgelig. For kjernen i sånne reiser er jo en selv. Å åpne horisonten. Utvide ens egne perspektiv gjennom å bli utfordret av andre. Å delta sammen med andre likesinnete. Det tenkte jeg så mange ganger under forelesningene. «Her sitter vi, griske og grådige, etter ny kunnskap om lederskap, men mest av alt kanskje om oss selv.» I alle fall for min del. Ikke fordi jeg kjenner meg så utrolig selvopptatt, men jeg liker så godt å kontinuerlig jobbe med å bli en bedre utgave av meg selv. Det tenker jeg er kjernen i lederskap. Å bli den beste utgaven av deg selv, for å hjelpe andre til å gjøre det samme.

Så da får jeg vel oppsummere en slags sammenheng mellom den rosa puffen og seminaret i Paris siden det var introen her. Begge er eksempler på leveranser langt over forventning. Jeg tror både Steinar og min venninne leverer langt mer enn forventet fordi de brenner for det de gjør. Og heldige er vi som kan lære mer om nettopp det, å brenne og bli sugd inn i Steinar sin verden i noen dager, hvis vi vil. (Og forresten, hvis det frister deg også å dra, syns jeg du skal sende en mail til Steinar , steinar.bjartveit@bande.no, så får du tilsendt mer info etter hvert ;-) Jeg lover deg, du kommer ikke tilbake fra Paris som helt den samme som den du var før du dro ;-)

Og uansett – ha en strålende helg når du kommer så langt! Så deilig med vår!

Peace & love

En ny vår!

Herlighet, så utrolig deilig å sitte ute i solen, på terrassen å blogge! <3 Love it!

Endelig lørdag, vår og overskudd til å gjøre alt jeg har satt på hold gjennom de tre siste års altoppslukende studier. Nå er det nesten ett år siden jeg var ferdig, men det er første våren på tre år at jeg ikke har eksamen og oppgave-arbeid hengende over meg. Påsken var mildt sagt fantastisk! Bare slaraffen…. Vet det høres sørgelig lite aktivt ut for alle dere som var på fjellet og sto på ski store deler av dagene, men jeg fikk nå familie-tid, gått meg noen turer,  lest og holdt mental-muskelen topp-trent, det er jo også viktig! ;-)

Av alt vi hadde på pensum, og som jeg har lyst å ta fram igjen uten å tenke at alt jeg leser «må sitte», så tenker jeg å begynne med Aristoteles igjen. Hehe…. Det mest kompliserte, men også det mest givende, for meg vel å merke. Jeg fant så utrolig mye jeg kunne bruke i Etikk-verket hans. Der ligger liksom kjernen i alt – slow living, slow fashion (som jeg leste om og ble inspirert av i Aftenbladet i dag!), mindfulness, tidsklemme-problematikk – ja, kort sagt det meste innenfor dagens dame-magasin-lektyre… Hvis du skjønner hva jeg mener ;-)

Aristoteles

Aristoteles-lengten blusset først og fremst opp da jeg gikk i gang med Per Fugellis «Nokpunktet». Jeg er ikke ferdig med den enda, men nærmer meg halvveis, og vet jeg finner mye der også. En venninne lånte meg Fugelli-boken etter at jeg fortalte over-entusiastisk om intervjuet eller praten, jeg og 1500 andre fikk være med på i Stavanger Konserthus for halvannen uke siden. Fy søren for en utrolig flott mann! Jeg blir så fascinert av den rause holdningen hans til livet, døden og omgivelsene generelt. Tenk, kunne flere av oss møtt hverandre med hans sinn og innstilling! Jeg fikk fornyet lyst til å finne tilbake til kjernen min, møte alt og alle med åpent sinn, stimulere barna mine der det trengs, inspirere kolleger osv. osv. Kort sagt vekket jeg til live de samme følelsene jeg fikk den påsken jeg jobbet meg gjennom Aristoteles’ Etikk, og tenkte jeg må lese den igjen, med mer ro i sjel og mage….. Ikke eksamens-lese, men kose-lese. Gledings! Men først skal jeg gjennom «Nokpunktet» – koser meg med den også :-)

Det er lenge siden forrige blogg-innlegg! Halvannen måned. Ikke etter plan, jeg som tenkte jeg skulle sette av mer tid til skrving i år, siden det gjør meg så godt. Men alt henger sammen med alt. Uten særlig overskudd blir det ikke leveranser. Ikke at jeg har vært deppa eller noe, det har bare gått i ett med livet. Jada, jeg vet jeg kan prioritere bedre og alt det der, men det er så vanskelig å gjøre ting halvveis….. Jeg er liksom han der Ibsen-figuren som helst gjør ting helt, ikke stykkevis og delt. Og da strekker jo ikke tiden helt til kan du si, når du generelt har stor appetitt på livet! Nå har jeg bevegd meg inn i et nytt modus kjenner jeg. Ta tiden tilbake og alt det der ;-) Nyte solen, på terrassen, lese mer, roe ned, finne kjernen igjen. Ikke løpe, løpe, løpe etter alt og alle. Men jeg er så utrolig dårlig på å gå glipp av noe! Arh! Det er kanskje det verste jeg vet! Jeg må øve meg. Det er altfor mange tilbud som lokker, kan ikke få med meg alt.

Etter den slappe – men, gu’ så herlige påsken, har jeg fått fornyet overskudd! Per Fugelli-dose, berikende og spennende møter og prosesser i Haugesund, Oslo, med diverse flotte damer ute av eget kontor i Stavanger og ikke minst med kolleger jeg har rundt meg til daglig. En fantastisk kjekk helg med venner både fra Stord og Stavanger, og med  mye gøy å glede meg til framover! Jeg skal i konfirmasjon, på A-ha-konsert, den årlige 17de-mai’en med kjære venner, hytte-turen i juni – så er det søren meg sommer! Tiden flyr! Godt egentlig. Hvis jeg evner å nyte alt. Og det gjør jeg når jeg holder riktig fokus. Det må du også. Husk å nyte. Kjenn etter hvor utrolig godt det er å bo akkurat her. At det er vår. At du har viktige og kjære mennesker rundt deg, som vil deg vel.

Vår-oppdateringApropos det. Gode venner. Jeg har en venninne som sikkert burde vært interiørstylist. Hun har et fantastisk flott hus selv. Jeg er glad i mitt hus også, men med nytt overskudd og ny vår, hører også med litt fornying av interør ;-) Så jeg hentet henne inn til konsulent-bistand. Hun er bare så utrolig flink! Med noen grep har jeg oppdatert stuen til en kul stue, eller – i alle fall kulere enn den var ;-) Det innebar selvfølgelig litt shopping, så det blir å suge litt på labben framover…. Godt det er ingen ny New York tur i sikte…. ;-o

Nå tror jeg jammen meg jeg skal ha meg et glass vin. Nyte livet. En lørdag ettermiddag klokken kvart over fire. Ah, herlig….. God helg da dere!

– Peace & love!

Mest om kvinner og kjønnsbalanse.

Det har vært mye fokus på kjønnsbalanse i det siste. Eller? Er det bare meg som legger spesielt merke til den nå? Etter at mitt eget fokus har endret seg?

Kjønnsbalanse

Kvinner og menn. Forrige uke arrangerte vi sammen med Næringsforeningen – for andre gang i år, Kvinneplassen. I farten husker jeg ikke om jeg har blogget det tidligere, men jeg har sagt det utallige ganger. Vi må ikke kalle verken nettverket eller møteplassen for Kvinneplassen. Navnet er utdatert. Det viste seg også veldig tydelig gjennom den engasjerte diskusjonen på facebook i etterkant. Nå handler det om å skape balanse. Den riktige balansen. Og da må vi ha mennene med!

Jeg tror noe skjer. Eller har jeg oversett dette engasjementet de siste 10 årene? Har det engasjementet vi ser nå, vært til stede hele tiden uten at jeg har tenkt over det? Det kan jo godt være, men uansett – hvis jeg er typisk for min generasjon har det ikke vært nok engasjement. Jeg har sovet i timen.

Jeg er vokst opp i et hjem med en engasjert mor. En uredd mor, som til tider kan ha stått vel mye på barrikadene. I 20-årene hadde jeg overhodet ikke noen interesse for barrikader. Jeg var håpløst lykkelig der jeg løp omkring på pumpsene mine mellom de dresskledde mannlige lederne på Norsk Hydro/Sandsli (jeg kan ikke huske en eneste kvinnelig sjef…?). Jeg elsket Working Girl, 9 to 5 og skjørt med dressjakke til. Lenge syns jeg det var helt naturlig at det var jeg som hentet kaffe til møtene, selv om det ikke sto i verken min eller andre sin arbeidsinstruks. Men etter hvert skjønte jeg at jeg gjorde jobben min ganske bra, og på sett og vis undergravde jeg akkurat det ved å hente den kaffen, hver gang, så jeg tror jeg sluttet helt med det…..

I 30-årene hadde jeg ikke tid til å tenke verken på hvem som skulle hente kaffe, eller dressjakker og pumps. Da gikk arbeidsdagene veldig fort, jeg måtte rekke barn, middager og fritidsaktiviteter. I 40-årene har jeg derimot prioritert tid, mye tid til å tenke gjennom hva jeg egentlig har lyst å bruke arbeidslivet mitt på. Derfor har jeg også prioritert å ha det heftig travelt i perioder, fordi den innsatsen har resultert blant annet i en master. En master som etter planen skal ta meg den retningen jeg ønsker. Så får vi jo se om det går etter plan. Det gjør sjelden det, men sånn noenlunde kanskje…? Jeg innser i alle fall at for å få det til å skje, så må det tas en viss skje i en viss hånd. Min skje, min hånd. Og like godt er det, tenker jeg. Da styres jo retningen av meg selv, og det er vel strengt tatt det beste ;-)

Mange har spurt meg hva jeg skal med denne masteren og jeg har svart at den er først og fremst tilegnet fordi jeg trives med utvikling. Men så viser det seg vel kanskje nå, hvis jeg skal være helt ærlig, at det blir kanskje litt for dumt, at jeg har hatt det så sykt travelt i flere år, forsaket så mye, forårsaket ganske mye….. og så skal jeg ikke bruke den til noe spesielt? Skal jeg fortsette å jobbe akkurat sånn jeg har gjort før? Med all denne nyervervede kunnskapen?

Jeg har hevet kompetansen min. Jeg kan så mye, mye mer enn jeg kunne før. Ny teori kombinert med flere års erfaring gjør meg egentlig ganske gull verdt i forhold til før. Og nå håper jeg ingen av dere sitter der og tenker at herregud, hun der holder på å bruke bloggen til å forhandle seg til en høyere lønn. For det gjør jeg altså ikke! Dette er åpne refleksjoner rundt hvilket innhold jeg ønsker i livet mitt, den profesjonelle siden av livet mitt. Og kanskje sitter dere der og tenker, jøss, hun er ganske åpen nå? Men, joda, neida – jeg kan berolige dere der også. Jeg er en ganske krevende ansatt, så dette er sånt jeg snakker med min sjef om ofte. Han vet jeg jakter på nye ansvarsområder, nye roller, nye måter å bruke nyervervet kunnskap, og jeg tror han hjelper meg så godt han kan. Men det er først og fremst jeg som må konkretisere hvilke målsettinger jeg skal sette for meg selv framover.

Jeg syns det er utrolig spennende at vi i DNB jobber for å få 40% kvinnelig lederskap i konsernet. Minst like inspirerende er det med HSBC som ønsker 50%. En engelsk bank. Kan nesten ikke tenke meg noe mer konservativt? Og så skal de klare 50/50-balansert kjønnsfordeling blant sine ledere. Det er rått! Jeg håper de deler prosessen framover, så vi kan følge med på om de klarer det.

Da vi var i USA tidligere i høst møtte vi bl.a. en kvinne som er nestkommanderende for det amerikanske tolldirektoratet. Brenda Smith. Hun hadde med seg 2 av sine nærmeste medarbeidere. (Unge kvinner). Disse damene har transformert en offentlig forvaltning fra å selv sette opp lover og reguleringer, til å invitere brukerne sine til å være med på få etablert en institusjon som fungerer mest mulig effektivt og smidig for alle parter. Uten at det går på akkord med sikkerhet. Grense-politikk synes avansert i USA. En vanvittig imponerende historie! Bare i Tolldirektoratet i USA er det rundt 60.000 ansatte. Slenger du på alle brukerne, all import/eksport, alle avhengige parter rundt om i verden….. Da blir det utrolig imponerende det de har fått til. Og jeg kan ikke fri meg fra å tenke. Den approachen Brenda hadde.  «We needed to figure out what our customers needed. They needed to tell us, and they needed to help us create boardercontrol that could work for all parties.» De inviterte inn brukerne, jobbet i team, jobbet hver for seg og hadde ett felles mål. Å få et system som fungerer optimalt for brukerne. Det synes ikke som den ordinære approachen i offentlig forvaltning? Hun er kvinne med en kvinnelig lederstil. Er det tilfeldig?

Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg ble overbegeistret av å høre Tom Peters, en av de amerikanske ledelsesguruene, bare se noen av sitatene hans:

tompeters

Sjekk ut noen av foredragene til Tom Peters! Og be sure to check out chapter twelve: http://tompeters.com/slides/topic-presentations/

Og for all del – skaff deg boken til Benja! Den dokumenterer fakta knyttet til at det bli en likeverdig balanse mellom kjønn. 50-50 er det eneste riktige. Men jeg er enig med Rune Bjerke og andre som velger å ta dette steg for steg. 40% er helt ok, forutsatt at vi bretter opp armene og går til verks, nå må vi just do it – enough said! Ledere som skal ansette nye ledere må stimuleres til å søke 50-50 balanse, da må det innføres insentiver og de må utstyres med gode og riktige virkemidler for å oppnå målsettingen. Dessverre tror jeg ikke lenger på frivillig arbeid her. I en overgangsperiode tror jeg dette må inn i målekortene og de må reflekteres i KPIene. Overgangsperioden er over når tallene viser at 50-50 er det eneste riktige. Vi vet tallene kommer.

Mange mener kvotering er feil, lite motiverende etc. I say no! Hipp hurra for kvotering! Det bare speeder opp prosessen, og viser seg (dessverre?) altfor ofte er nødvendig for å få til endring. Det er først etter at du er kvortert inn du må vise at posisjonen er fortjent. Enten det er lederstilling eller styreverv. Jeg er så lei av å høre at det fantes ikke kvinnelige kandidater. For noe sprøyt! Det finnes ALLTID kvinnelige kandidater. Kanskje ikke i umiddelbar nærhet, men med litt leting, litt tenkning ut av boksen, litt fleksibilitet. Da blir det ikke vanskelig en gang. Jeg stiller meg til disposisjon for hvem som helst – jeg garanterer jeg skal finne kvinnelige kandidater! ;-)

Okey – enough said! Jeg må runde av. Tiden flyr! Jeg ønsker dere en fantastisk herlig helg! Jeg skal snart å se minstejenta danse :-) Der er forresten altfor få gutter med, men jeg ser andelen gutter øker fra år til år. Gleder meg til å se enda flere gutter i år! Uansett ett av årets høydepunkt, og jeg kommer alltid i julestemning etterpå – gledings :-)

Peace & love!

Krevende med gudinner på ryggen….

De av dere som i likhet med meg går rundt med en happy hippie goddess på ryggen, vet det kan være ganske krevende ;-) Gudinner er ikke direkte arbeidsjern som øser rundt av sin guddommelighet sånn uten videre. Det høres mye enklere ut med han styggen som OnklP går rundt med på ryggen. Men det høres jo ikke hyggelig ut, så jeg tror det er lurt å fylle på med energi sånn at goddess’en produserer guddommelighet som hun deler videre med meg ;-)

Påfyll er viktig. Uansett hva som skal produseres må det fylles på med noe. For å få noe ut, må du putte noe inn. Vi lever i et mylder av kaos, krav og press. Vi skal prestere uansett arena – jobb, hjem, studier, i foreldrerollen, blant venner, partnere, på sosiale medier og i sosiale lag – for å nevne noe…. Og det er vanskelig å stå i mot krav fra omgivelsene. Å sette seg selv på sidelinjen og bare koble seg av. Det ligger ikke i vår natur at det er greit. Eller syns du jeg tar feil? Det hadde faktisk bare vært forfriskende. Jeg elsker å lese om de som har klart å koble seg av, flytte på landet, gire ned, ta et sabbat-år, et år med permisjon osv. Det høres så herlig ut! Men så lurer jeg på om de blir lykkeligere? Er det ikke da lett for å få mer tid til å fokusere på andre ting og andre krav? Da har en plutselig mye tid og liten grunn for ikke å ha de flotteste matpakkene til barna, følge opp på enda flere fritidsaktiviteter, jobbe enda mer med skole, studier og presisjon i ulike sammenhenger. Eller?

Jeg tror – dessverre? – at dette levesettet har kommet for å bli. Jeg tror det viktigste er å kunne navigere godt i dette mylderet. Å finne ut, velge og prioritere hvor det er vi ønsker å prestere, være til stede og fokusere på å få det godt akkurat der – og heller nedprioritere alt det andre. Og huske påfyll for å produsere energi nok til å prestere, uansett arena eller rolle.

Ved å lese og ta til meg av nytt innhold, ny kunnskap og kompetanse dannes et overskudd av energi og happy hippie goddess produserer guddommelighet. Ved å trene dannes endorfiner som også blir til guddommelighet. Ved å danse, le, sosialisere og kose med familien når guddommeligheten nye høyder, happy hippie goddess deler, og jeg trives med henne på ryggen. Ha den gode stemmen bak øret som sier «bare kjør på – dette fikser du!» Eller «si nei da vel, du er tipp-topp uansett!» osv. ;-) Sånn skapes den gode sirkelen. Men det er mitt ansvar å fylle på, det er viktig. Akkurat som med planter, de vanner seg ikke selv for å si det sånn.

Carrie danser

Mine prioriterte områder eller arenaer er familie, venner og jobb. Det innebærer for meg at på de tre arenaene må jeg ha det bra, om ikke til enhver tid, så i alle fall stort sett. Det betyr også at hvis jeg ikke har det bra på en av arenaene, så funker sannsynligvis ikke de to andre så godt heller. Da er det bare å fylle på når jeg kjenner det begynner å tappes. Når jeg blir fort sint, har kort lunte og ikke evner å se at småting er småting. Og stemmen til goddess’en blir borte i alt kaoset som stjeler fokus.

Heldigvis prioriterer vi forskjellig, tenk så kjedelig om vi alle var like. Jeg tenker det er kanskje det samme hvor vi velger å fokusere, det viktige er å ha en god balanse og være fornøyd. Å gjøre seg kjent med egne preferanser for å kunne vite hvor en trenger å fylle på, og med hva. Jeg har valgt å fylle på med kunnskap og kompetanse for å få det enda bedre på jobb. Jeg velger å dra med hele kjernefamilien til Florida i julen, fordi vi har godt av å være mer sammen og ikke minst har vi godt av mer sol og varme! Og selv om jeg har hatt en hektisk og til tider altfor aktiv høst, har jeg klart å prioritere tid med venner både i Stavanger og på Stord. Og jeg har så mange gode venner! Barndomsvenninner, jobbvenninner, nettverksvenninner, foreningsvenninner – sistnevnte har jeg forresten sett altfor lite til denne høsten, men jeg gleder meg nesten syk til den årlige lutefisken jeg skal dele med de og mennene våre på lørdag! Og lørdag neste uke er det Stord-forening med menn som drar til Bergen for å feire en særdeles flott 60-åring. Tenk så heldig jeg er :-) Det er også påfyll. Bare å skrive om det her og nå, og ta meg tid til å glede meg varmt og inderlig over alle de herlige menneskene jeg har så lett tilgjengelig rundt meg.

Så leser jeg i avisene og ser på tv om alle de som er på flukt. Tenk det. Jeg klarer ikke å ta innover meg hva de har vært gjennom. Det er så utrolig fjernt fra vårt liv her – på den grønneste av de grønne greinene, som Rune Bjerke så godt sa det for noen år tilbake, da oljebransje og optimisme fortsatt så nye høyder i Stavanger. Men, vi sitter fortsatt på den grønneste av de grønne greinene, bare vi klarer å løfte nesa opp og fokusere ut i verden. Det tror jeg er lurt uansett. Å forsøke å se ut, for å kunne se inn.

Vi omgis av ekstremt mye som sluker energi. Det er så utrolig lett å føle seg misfornøyd, misforstått, mislykket og uheldig. En god og klok venninne fortalte hun hadde sett gjennom gamle bilder. Hun var så ung og flott, men hadde ikke vært mer fornøyd da enn hun er nå. Jeg tipper det ikke bare er jeg som kjenner meg igjen i den. Og tenk så meningsløst… Så kanskje skal vi også se oss litt tilbake for å kunne se framover. Og kanskje må vi jobbe litt for å holde fokus på de riktige arenaene, de viktige rollene for nettopp meg eller deg. Det som krever påfyll for at hver og en av oss skal kunne produsere energi. Lykke til i alle fall! Og det som er utenfor all tvil er at det er uansett verdt innsatsen ;-)

– Peace & love –

 

Energi, entusiasme og begeistring

Kanskje favoritt-ordene mine, ja – jeg tror faktisk det. Selvsagt flott med ord som kjærlighet, omsorg, medmenneskelighet og alle de andre fantastiske ordene – men det er noe med energi, entusiasme og begeistring. Når de funker er alt annet også bra! Er det ikke sånn? Blir ikke kjærlighet, omsorg, overskudd og alt det andre positive mye sterkere når du er full av energi, entusiasme og begeistring? Sånn er det i alle fall med meg.

Så hvordan sørge for å fylle på?

En må sørge for påfyll selv. Jeg kan betale og gå på diverse foredrag, konserter, teaterstykker, Oilers-kamper ;-)  You name it, det finnes utallige kilder. Men jeg må lete, finne og investere selv, det er jo ikke noen andre som kan vite når jeg faktisk trenger påfyll….

Jeg er ikke alltid i modus for å fylle på. Kanskje er det sånn at jeg over hodet ikke er interessert i påfyll, når jeg faktisk trenger det som mest. Nedi de kjipe bølgedalene er det ikke alltid så lett å løfte blikket, nesetippen og fokuset. Men – jeg har vært innom det utallige ganger tidligere – du verden så sykt herlig det er å være ca. midt i livet, og vite at det kjipe går over. Etter hvert har det faktisk blitt litt sånn at når jeg kjenner den der tomme, dystre, kjipe greia begynne å sige inn, ja da kan jeg ta meg en joggetur eller gå og legge meg. I alle fall trenger jeg ikke å snakke med noen. Bedre å bare ligge lavt til det går over. For over går det, omsetningshastigheten på de kjipe duppene går fortere og fortere – det er jo ganske herlig…. ;-)

Men det har vel ikke helt kommet av seg selv det heller. Alt må jobbes med. Og så kan det høres litt stress ut, men faktum er at å jobbe med ting er utvikling, og utvikling er gøy! Motsatt av å jobbe er å la ting passere, gå forbi i stillhet, ikke stoppe opp, reflektere, bearbeide, kna og kneppe på saker og ting. Det er når jeg knar og knepper, mentalt altså – det er da de spennende tingene skjer. Nye sider oppdages. Nye dimensjoner i gammel kunnskap, eller det du tror er kunnskap viser seg kanskje bare å være inntrykk og antakelser. Det å oppdage nye sider enten det er ved meg selv, hos barna, venninner, relasjoner eller på jobb for den del – det gjør livet spennende.

Jeg har mye jeg jobber med. Jeg har så sykt med temperament…. Puh…. På godt og vondt. Men mye temperament blir litt mye innimellom. Og så er jeg litt for impulsiv. Kan bli litt for direkte. Elsker å utfordre. Liten tålmodighet med feighet, maktutøvelse og sluhet. Åh, det er så mye som er så vanskelig! Men årenes løp, studier, flotte mennesker og historier har inspirert meg til å aktivt jobbe med å bli mer undrende. Når jeg kjenner adrenalinet koke, pulsen stige og sinnet komme for fullt… Det er da jeg skal være stille, tenke og spørre. Hva mente du egentlig? Oppfattet jeg deg riktig nå? Hvordan kan du tenke sånn når jeg oppfatter saken helt annerledes? Ser du mitt lys av saken, eller er det jeg som er helt på tur her? Og jo oftere jeg evner å tvinge meg selv inn i det sporet, jo mer utvikler jeg meg selv! Er det ikke helt fantastisk? Så enkelt og så vanskelig. Når disse mekanismene funker ser jeg de nye sidene og dimensjonene, ser nytt lys og ny vinkling. Og faktisk veeeeeldig ofte – som oftest? – lærer jeg noe av den andre parten. Jøss liksom, saken var ikke helt sånn jeg oppfattet den. Det er gøy. Det er gøy å lære, og så er det så sykt fantastisk at uansett alder, kjønn, bakgrunn og interesse – alle har noe å lære videre. Meningsutveksling er meningsfylt når puls- og adrenalin er under kontroll ;-)

Men, tilbake til dagens overskrift. Jeg ELSKER å bli begeistret! Jeg elsker å være sammen med folk som begeistrer! Entusiastiske mennesker som gir energi er herlig. Jeg føler at denne høsten har bare fløyet, og jeg har bare hengt med entusiastiske mennesker! I går hadde jeg a brief moment med gjensyn med tre av damene jeg var på USA-tur med. Bare å se de ga energi! Tenk det. Vi er så heldige! Og med vi mener jeg vi mennesker som bor her, som lever godt, som kan velge hva vi vil med livene våre. Vil vi begeistre, gi energi og entusiasme? Eller lar vi livet gå sin vante gang, passerer hendelser og muligheter uten at vi bryr oss? Ja, da tenker jeg at what goes around, comes around. Vi gir og vi får tilbake.

Jeg har en venninne som sa til datteren sin at hvis hun våknet opp til en kjip dag burde hun kle seg i det fineste hun har. Det hun føler seg aller best i. Det syns jeg var så lurt at det har jeg notert meg bak øret til en kjip dag ;-)

Og påfyllet kan være så mangt. I dag var jeg med en av mine fineste og beste venninner på kunstutstilling hos en annen fantastisk venninne. Å stå og betrakte noe som er lagt så mye arbeid ned i, for å utfordre mottaker. Det utvider horisonter, utvikler refleksjon og så er det bare deilig å se noe vakkert også. Jeg får også mye energi av kule magasiner, men det har gått opp for meg at kule magasiner kan også gjøre det motsatte. Jeg må ikke bla i de på de kjipe dagene, da kan dagen lett bli enda kjipere….! Men som regel lar jeg meg begeistre. Her er noe av det som begeistrer mest akkurat nå:

bilder-1   bilder-2

Håper du er begeistret og full av energi – og hvis ikke håper jeg du finner påfyllet!

– Peace & love –

Om å by på seg selv og gripe mulighetene

Forrige uke var heftig. Mandag og tirsdag med trening og selve gjennomføringen av konferanse i Arendal onsdag, og Pecha-kucha i Oslo torsdag. Som antatt var det sykt godt med helg på fredagen. Men så utrolig gøy å ha gjennomført noe sånt! Jeg fikk kick, for å si det mildt! Og det ga mersmak. Ikke nødvendigvis å være konferansier og holde pecha-kucha, men å utfordre seg selv ved å kaste seg langt utenfor komfortsonen. Gjøre ting du ikke har gjort før, men som i ettertid gir en enormt tilfredsstillende følelse av mestring.

Folk er jo høflige, så selvsagt fikk jeg mye positiv respons, som isolert sett er hinsides gøy! Jeg hadde en god følelse etterpå. Først og fremst fordi jeg fikk sagt det jeg skulle, jeg tror ikke jeg stotret så mye, jeg tror jeg klarte rimelig greit å ikke ha nesa altfor langt ned i notater og hjelpe-kort, og jeg klarte å kose meg litt der jeg stod, slappet litt av, hadde ikke skuldrene helt oppunder ørene. Det er jeg veldig stolt av ettersom dette er noe jeg aldri har gjort før! Og så er det viktig å strekke seg, og å ikke sammenligne seg med de beste og proffe når du gjør noe for første gang ;-)

Jeg hadde ikke tenkt å gjøre dette, men det er flere av mine kjære som har lyst å se pecha’en min, det føles orntli’ kleint å legge den ut, men det er jo også by på seg selv – så værsågod – her er den ;-)

Når du byr på deg selv og griper muligheter, åpner det seg nye dører.

Fredag ettermiddag fikk jeg tidenes invitasjon. På mandag drar jeg til Washington, onsdag videre til New York og hjem igjen lørdag. For å si det sånn, jeg har aldri vært i nærheten av å kaste meg rundt og gripe en mulighet som jeg har gjort nå. Første reaksjon var – Nei, det er ikke mulig. Altfor dyrt. Og jeg som skal til USA både i desember og februar. Slutt å tull, Kristine. Get a grip! Du har ikke den økonomien, og ja, du lever i verdens rikeste land, men nå får det være grenser. Og så videre…. Regner med dere skjønner hva jeg mener. Men jeg klarte bare ikke å legge det fra meg. Hjerne og det som ellers er av energi i kroppen ville ikke ned i tempo. Alt gikk på høyspenn for å si det sånn. Er det virkelig absolutt ikke mulig å få dette til? osv.

Mandag kveld skypet jeg med pendlermannen min som ble tvunget til å snakke meg gjennom pros & cons. Jeg er absolutt helt avhengig av å ha backing fra han, sånn er det bare. Jeg kunne ikke hoppet på noe sånt og liksom kost meg på andre siden av Atlanteren og hatt en gjeng som satt hjemme og følte seg oversett, nedprioritert og det som verre er. Niks, det går ikke. Men så har jeg altså hans støtte og tilslutning, det føles så utrolig godt! Det er høstferie så minsten kan bo med pappa. De to største klarer seg selv – dessuten applauderer de at de har en (litt for?) impulsiv mamma som gjør sånt. Så da drar jeg da! :-)

Det blir fem smekkfulle dager av læring og nettverking. Åh, som jeg gleder meg! Det skal handle om strategi, politikk, makt, kvinner og ledelse – helt i min gate! Det koster skjorta og jeg har tømt alt som heter økonomisk buffer, men som en kjær kollega sa i dag – YOLO – på norsk vel å merke – du lever bare en gang! So be it! Jeg har bestemt meg for å gripe muligheter, ikke legge unødige begrensninger på meg selv, framsnakke meg selv og stille meg undrende og positiv til hva jeg kanskje kan ha i vente. Jeg er jo ikke 100% sikker på at dette blir så bra som det høres ut, men jeg satser alt på at det blir det, og da blir det jo som regel sånn. Jeg syns det er så fantastisk vakkert at vi og verden ofte er skrudd sammen sånn at alt blir hva du lager det til selv. Den gamle gyldne regelen om å smile til verden, så smiler den tilbake – eller gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg – det stemmer som regel. Gi og få tilbake. Enkelt og greit.

Og nå innser jeg at jeg sikkert høres litt nyfrelst ut. Jeg er ikke det altså. Dette er vel heller et uttrykk av hva disse siste studieårene har gjort med meg, hvordan jeg har vokst og utviklet meg, med meg selv, og i møte og i takt med omgivelser og familie. Litt svulstig kanskje, men likevel sant.

Kanskje føler jeg meg litt beslektet med de nyfrelste. Det er i alle fall sånn at nå har jeg lyst å gå ut og redde verden. Det vil si, jeg har så lyst å bidra til at andre kommer i befatning med det samme som meg. Jeg har så sykt lyst at dere også skal oppdage hva som ligger lett tilgjengelig rundt oss. Hva vi kan gjøre livene våre til, hvis vi bare smiler til hverandre, inspirerer og motiverer hverandre, ønsker hverandre vel og stiller spørsmål der vi møter motstand og mangel på forståelse.

Åkey – så ble det et litt svulstig innlegg i dag. Sorry, jeg er fortsatt godt planta på jorda altså, har ikke tatt helt av enda ;-)

Ha en fin kveld, snart helg igjen – tiden går så fort!

Peace & love <3

Endring, utvikling og flyt

Headingen er hentet fra pecha-kucha’en jeg skal holde for en del kolleger om nøyaktig to uker i dag. I helgen gjorde jeg både storyline og bilder stort sett ferdig, nå er det trening – trening – trening, planen er at teksten skal læres utenat, og at jeg ikke bare snakker om flyt, men også har flyt i måten jeg formidler historien min….. Så får vi se da ;-)

kmspc2 kmspc4

Det har vært en god prosess å jobbe med denne presentasjonen. (Ja – pecha-kucha er en presentasjonsform). Jeg måtte finne et tema som engasjerte meg. Tro meg, jeg har vært innom mye før jeg landet på denne overskriften. Nå føles den veldig riktig og jeg gru-gleder meg til finalen. Gruer meg fordi det er et mye større publikum(!) enn jeg noen gang har «møtt» og en helt tight presentasjonsform, og gleder meg fordi det er min historie, litt personlig og veldig ekte.

Jeg har alltid vært glad i endringer. Jeg skyr stagnasjon. På godt og vondt. Det er klart at i enkelte sammenhenger kan stagnasjon være bra, men jeg har store utfordringer i slike sammenhenger. Det har faktisk til tider vært så ille at jeg har googlet ADHD og den typen karaktertrekk og diagnoser :-o Selv om stagnasjon kan høres negativt ut, tenker jeg at å stagnere i nuet også handler litt om slow living, være til stede i øyeblikket, ha sanser påkoblet og ikke stresse hodet med å tenke på hva som kommer etterpå. Det kan jeg altså ha problemer med. Jeg er nok litt for mye på jakt etter utvikling, forbedringer, endringer….

Men endring gjør også vondt. Det å endre på trygge rammer, kjente rutiner og situasjoner en opplever å mestre, det gjør ofte veldig vondt. Når det eneste jeg føler meg trygg på er at det vil komme endringer – hyppige endringer framover, sannsynligvis og forhåpentligvis for all framtid – da er det greit å ha funnet et univers av hjelpeverktøy til å lose meg gjennom de endringene som gjør vondt. Jeg vet jo at de kommer de også. Privat så vel som på jobb. Vi må forholde oss til en konstant tilværelse av endringer framover, det er jeg helt sikker på :-)

Dette universet som har åpnet seg har jeg egentlig blogget mye om allerede, men gode ting kan vel ikke sies for ofte? De gamle filosofene og de gamle litterære verkene. Noen skal ha sagt at vi må alltid gå bakover for å gå framover, og søke å finne det nye i det gamle. Jeg syns det er så godt sagt! Ved å kjenne historien skjønner vi nåtiden, og er bedre rustet til å håndtere framtiden. Gjennom å forstå andre, forstår en også bedre seg selv. Spesielt Dante og ferden hans gjennom Helvete ble en heftig eye-opener for meg med hensyn til det å utøve selverkjennelse. Det er skrevet bøker om hvordan Dante’s Inferno skal forstås, så jeg skal ikke begi meg inn på noen tolkning av hans verk, men jeg syns det var utrolig spennende å forstå at han ble bedre kjent med seg selv gjennom å møte andre. Og vi snakker ikke om de flyktige møtene vi gjør, nei her snakker vi om virkelig å møte de du kanskje har hatet så intenst, ikke skjønt eller over hodet ikke ønsker å være i noen form for kontakt med. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg har ikke mange sånne jeg har møtt, men det hender jo jeg tenker herregud, jeg er glad jeg slipper å måtte forholde meg til han eller hun der….! Sånne møter altså. At du faktisk må stoppe opp og gå inn i deg selv for å finne hva det er med deg som gjør at du trigges til det hinsides negative av dette mennesket. Det er jo ikke akkurat enkelt. Jeg tror jeg hadde slitt på en øde øy med for eksempel Karl I. Hagen, for ikke å snakke om Donald Trump…. Skulle jeg i samtale med en av disse gått inn i meg selv og reflektert rundt hva som er mitt problem? Det hadde vært vanskelig….

Hellestø

(Har lånt dette vakre bildet av min gode venn Jan H. Sivertsen – er det ikke nydelig? Det er tatt på Hellestø).

Og så har du Marcus Aurelius som hevdes å være den første store lederen som drev med aktiv selv-refleksjon. Det har sikkert vært skikkelser før han, men han er den første som skrev ned refleksjonene sine, sånn at vi har kunnet ta lærdom av denne kloke mannen. Og takk og lov for det, tenker jeg. Den boken er bare fin. «Til meg selv» heter den og er ganske lettlest. Det vil si, den er lett å lese, men jeg tror ikke du får noe ut av den uten å faktisk reflektere mens du leser, dermed er den kanskje ikke akkurat i den mest lettleste kategorien. Men den er utrolig mye lettere å lese en Etikken til Aristoteles. Selv om den er vel verdt strevet må jeg innrømme at min higen etter å finne noe utviklende fort, ble en stor barriere i den forbindelse. Jeg er vant med å skumme gjennom stoff, få med meg essens, kaste meg over noe nytt osv. Well, det er altså ikke mulig å få til hvis du skal lese Aristoteles. Da må alle sanser være påkoblet og fokusert rundt det samme: å forstå hva denne mannen sier. Det er ikke enkelt kommunisert, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at belønningen er verdt innsatsen.

Men – altså – bottom line. Jeg mener all ny egenutviklingsteori bygger på de gode gamle. Jeg tror ikke på quick-wins her. Jeg tror at skal vi utvikle oss selv må vi jobbe – jobbe – jobbe med det. Da hjelper det ikke med et bra stykke i KK eller en kul selvhjelpsbok. Joda – for all del, det hjelper det og, men grunnleggende og varig endring krever hardt arbeid. Det er jeg helt sikker på.

Men det er ikke alltid enkelt å se hvilke endringer som må gjøres. Jeg har vært utrolig heldig som har fått hjelp til å se en del endringer som burde gjøres. Noen endringer er gjort, noen pågår og andre er ikke påbegynt siden jeg har ikke helt sett hva de handler om enda. Nå opplever jeg utvikling nesten hver eneste dag, og jeg vet det er som følge av endringer jeg har gjort, og de jeg kontinuerlig jobber med. Endring, utvikling og flyt. Jeg er oftere og oftere i flyt. Og jo mer jeg er i flyt, jo mer kommer jeg i flyt. Det er en fantastisk mekanisme! Det å dra seg ut av en negativ spiral og inn i en positiv flyt, det er det jeg holder på med. Ikke at jeg har vært i en typisk negativ spiral, men mye stress, lite fritid, alltid på jakt etter nye løsninger og nye ting…. Ja, jeg tror hvertfall noen av dere skjønner hva jeg mener….. ;-) Jeg kommer aldri til å komme i mål, men det er jo det som gjør livet herlig. Noen dager er det flyt. Andre dager er skikkelig tunge og grå. That’s life! ;-)

Peace & love!