Kan det bli særlig bedre enn dette?

Jada, selvfølgelig kan det det, jeg har et uendelig forbedringspotensiale, men å finne balanse mellom den erkjennelsen og grad av takknemlighet er fokus-område for tiden. Jeg har det nemlig så sykt bra, og i ryggmargen min sitter en liten angst for at hvis du har det egentlig nesten litt for godt til at det kan være sant, ja så er det jo sikkert det – for godt til å være sant. Da må jeg jo gå på en smell snart liksom…? 😱

Niks, jeg tror ikke det altså, men skulle jeg gå på en smell skal jeg si som Frank Beck – det er godt det var meg det skjedde, for jeg har rygg til å tåle det! 😅

Men, tilbake til fokus-området for tiden. Takknemlighet. Jeg har et takknemlighetsprosjekt gående. Jeg gir bevisstheten min treningsoppgaver i takknemlighet. Hver morgen når jeg våkner og kveld når jeg legger meg, tvinger jeg meg selv til å komme opp med 3 ting jeg er takknemlig for. Jeg tror ikke det er så viktig hva de tre årsakene er, de kan være alt fra en sykt god mat-opplevelse, til barn, vennskap, nye jeans  – ja, du skjønner, ikke sant? Det kan nesten være hva som helst, og jeg tror det sentrale er å lære meg opp i å ha takknemlighet som utgangspunkt for livet, en stor og viktig faktor for å oppleve ekte og grunnleggende lykke!

Og når jeg er innom lykke kommer jeg ikke utenom Aristoteles. (Oh, I love! 😍). Sentralt i hans teori om lykke, ligger opplevelse av mestring. Og det med mestring handler jo så definitivt om å klare noe du egentlig ikke trodde du skulle klare, eller noe du kanskje ikke har hatt mål om å klare heller. Å gå ut av komfortsonen, kaste deg ut i det ukjente, være modig, mestre, oppleve lykke.

#Modig

Jeg har kastet meg laaaaangt ut av komfortsonen min. Jeg har ikke helt klart for meg konseptet jeg skal leve av framover, og ikke vet jeg om dette er noe jeg kommer til å mestre heller. (Oh, My, God! Kjenner lett jeg kan hengi meg til angsten hvis jeg ikke passer på 😱). Men jeg tror på noen sentrale elementer, disse skal fungere som et nav i min videre konseptutvikling og business:

  1. Kontinuerlig utvikling
  2. Nysgjerrighet og undring
  3. Tillit og autentisitet

Nå har jeg ikke lenger en forutsigbar hverdag, der forventningene er nedfelt i felles planer. Nå er mye ganske uforutsigbart, og planer som jeg setter opp selv, må endres og justeres nesten hver eneste dag 😳

Men angrer jeg på valget jeg tok? Oh, NO! Jeg savner kollegene mine M Y E, men jeg har jo fått nye både i Innovation Lab og på Biz & Buzz, jeg har fått noen nye kunder, og jeg har fått fortsette å jobbe med drømme-kolleger i Oslo 😊 🙏🏼 #takknemlig

❤️ Marketing + Innovation = sant ❤️

Ny tid og nye spilleregler, det er jo hele historien bak hvorfor jeg sa opp en trygg og sikker jobb. Jeg tror de fleste har sett at DNB er noe helt annet enn det DNB var for bare få år siden, og jeg er super-stolt over å kunne si at jeg har bidratt mye til utviklingen og de endringene som er gjennomført. Årene i DNB, og kanskje spesielt de siste fem-seks årene har vært vanvittig gøye, lærerike, utviklende – til tider mindblowing. Men jeg kan ikke bløffe og si at de ikke har kostet…. Det koster så enormt mye å jobbe med endringsprosesser. Å utfordre eksisterende tankesett, presse, dytte, nudge, pushe – for at vi alltid skal gjøre alt vi gjør enda bedre! Finne nye og bedre løsninger, det er faktisk innovasjon.

Når jeg av kanskje litt tilfeldige grunner, for rundt 25 år siden, begynte å jobbe med markedsføring, var de fleste markedssjefer rekruttert inn i faget fordi de hadde gjort en bra salgsjobb. I dag må alle som jobber i salg være markedssjefer, leve merkevaren.  Selvgående markedssjefer, som alltid ser etter bedre løsninger, nye kunder, nye produkt, nye markeder. Nysgjerrighet, mot og ansvarlighet må dyrkes. You nailed it, DNB! Paradoksalt nok, når de nye verdiene til DNB ble presentert i september i fjor (Modig, Nysgjerrig, Ansvarlig), visste jeg at jeg kunne huke av alle tre, det gjorde meg modig nok til å si opp drømmejobben 🙈

Anyway. Jeg tenker det er noen sentrale grunner til at jeg skal lykkes med satsningen min:

  1. Jeg elsker Marketing & Innovasjon, og jeg brenner så sykt for at alle skal forstå dynamikken som kreves for å lykkes framover.
  2. Jeg er trygg på egen kompetanse, og valget jeg har tatt.
  3. Jeg vet det kommer til å kreve så sykt med arbeid og energi, men når du har det gøy med det du driver med føles det jo ikke som hardt arbeid – da er det jo bare gøy! 😅

Så til alle dere utrolig hyggelige og herlig nysgjerrige folk jeg treffer, som spør meg om hva det egentlig er jeg skal holde på med; Jeg skal jobbe alt jeg kan for at mennesker og bedrifter bygger og dyrker innovative organisasjoner. Jeg skal bidra til at selskap går fra industrielt til digitalt mindset og at de forblir relevante. Drømme-oppdragene mine er kanskje å få være mentor, business-coach, sparringpartner, veileder og rådgiver til ledere, styrer, markedssjefer og medarbeidere som ønsker utvikling? Eller å få lære, dele kunnskap og bidra til kompetanseheving gjennom workshops, foredrag og prosjektledelse?

Mitt oppdrag er å utfordre mennesker og organisasjoner som ønsker kontinuerlig utvikling. Bygge innovative mennesker og organisasjoner. Det er min drøm, min ambisjon og mitt mål.

Jeg digger å være del av Innovation Lab! Et internasjonalt innovasjonshus, som har jobbet med teknologi, nyskaping og innovative organisasjoner siden 2001 da de to danske gründerne møtte hverandre og etablerte denne organismen. I likhet med DNB har også Innovation Lab en intern facebook (@workplace) kun for oss kolleger. Der deles kompetanse, kunnskap og future insight over en lav sko, og jeg har så mye å hente og dele, at jeg vet nesten ikke helt hvor jeg skal begynne! #syktspennendetider

#brukbyendin

Siste del av denne uken har jeg virkelig brukt byen min, vært litt out & about, og kjent på takknemlighet over å bo i denne fine byen.

De som kjenner meg vet hvor utrolig glad jeg er i New York. Mange grunner til det, men kanskje hovedgrunn er alle impulsene som finnes over alt. Hele verden i èn by på en måte. I love it! Men akkurat som jeg føler vi har fått litt mer New York i Stavanger også i det siste! Onsdag denne uken var jeg så vidt innom BGE Contemporary Art Projects utstillingsåpning, Portraits med Marina Abramovic. Jeg hadde egentlig ikke tid, men var så sykt nysgjerrig på om hun var der selv! 🤩 Hun skulle vært der på skjerm, men var blitt syk. Jeg er så vanvittig imponert over hva min gode venn og galleri del-eier Eli klarer å få til. Abramovic er en av verdens største kunstnere i vår tid. Jeg heftet meg for første gang ved henne da hun dukket opp i en Sex in the city-episode for mange år siden. Hun er formidabel, og jeg elsker måten hun utfordrer mindsettene våre på gjennom kunsten sin. Jeg gleder meg og håper jeg får til en grundigere gjennomgang av utstillingen senere denne uken.

Lørdag møttes vi med vennegjengen i solen, blant palmene på Martinique 🌴😍 (Palmebildet over er egentlig ikke mitt, jeg stjal det fra en av mine gode venninner, sorry M, håper det er ok 😬). En deilig vårdag, med bobler i glasset og i flerkulturelle og spennende Pedersgata. Når vi ble sultne spiste vi fyremat på Armadillo – åh, I love! Kulinarisk engelsk pub-mat, kanskje den beste fish & chips jeg noen gang har fått servert! 😋 Åh, gode venner…. #takknemlig

I dag har mannen min og jeg syklet i nabolaget, kjøpte lunsj på Sabi Sushi som vi spiste i sjøkanten på Vaulen – magisk ✨

Ja, selvfølgelig kan alt alltid bli bedre, kontinuerlig utvikling er både gøy og nødvendig. Men akkurat nå tror jeg at jeg har det så godt som over hodet mulig. #sykttakknemlig

– Peace & love –

 

 

 

 

 

 

Sol og bomullsskyer…

Hehe, en blogg som minner deg på at det har gått 19 dager siden forrige post. Det var jo litt lenge…. 😬 Men det passet fint med en påminnelse i dag! Jeg har hatt noen heseblesende dager på jobb igjen. Travle dager: check! Gode dager: definitivt! Energi-balanse: stor overvekt av positiv energi! 😀👍🏼
Hvorfor? Joda, nå skal du rett og slett «høre».

Det er gøy å jobbe i Norges største finanskonsern, selv om vi har det tøfft med tanke på kostnadsbesparelser, nedbemanningsprosesser osv. osv. Jeg er realitetsorientert så det holder – og vel så det. Jeg tror jeg vet ganske godt hva som skjer rundt meg, både internt og eksternt. Jeg vet at krav til effektivitet øker i takt med Il Tempo Gigante og jeg vet vi med stor sannsynlighet er så vidt i gang med noe vi kanskje vil se tilbake på som en disruptiv og teknologisk revolusjon. Jeg må holde meg oppdatert på hva som skjer i mediebildet til enhver tid. Lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. Jeg må se flere trekk fram, hva skjer på utviklingssiden i sosiale medier, hva er de siste trendene innenfor merkevare og kommunikasjon? Hva skjer på teknologisiden, hva treffer meg, og hva treffer oss på jobb? Hvem er egentlig konkurrentene våre? Sitter de etpar kvartaler unna? Eller befinner de seg faktisk over Atlanteren, i Asia – eller kanskje i Afrika? Så skal jeg i lys av fugleperspektivet også ned i detaljene, avsjekke med et kontrollapparat som i finansbransjen kan oppleves som formidabelt for et markedsmenneske som meg…. Og sånn kunne jeg jo fortsatt ;-)

Men jeg kan jo ikke det 😰 Alt dette må jeg rett og slett bare forholde meg til. Lage meg en ny hverdag og konstatere at da jeg virkelig trodde jeg hadde det på grensen til uhåndterlig travelt for 4-5 år siden…. Da hadde jeg det også ganske bra 😅 Å sånn går nu dagan!
Men jeg liker det! Det er jo sånn det er å leve! Og tilbake til hvorfor! 🙃 Jeg må holde fokus på det som gir positiv energi, og akkurat nå er det altså stort overskudd! Er det mulig å kort oppsummere hva som har gitt meg energi i det siste? Jeg prøver…..

  1. En dag på hovedkontoret der tema var visjonært, innovativt og vi kom helt tett på de som først og fremst sitter med roret hos oss akkurat nå.
  2. En dag i Stavanger med engasjerende kolleger fra Bergen, Trondheim og Oslo.
  3. Et ONS-møte om status, planer og visjoner (åh, jeg gleder meg til ONS igjen! 😀)
  4. Et møte på BI om og med internship-kandidatene som skal jobbe med meg og oss til høsten! (det gleder jeg meg også til! 😀)
  5. Et møte om Zuccarello All Star Games 2016 som snart kommer til DNB Arena, og som blir helt rått!
  6. Et lunsj-møte med verdens beste samarbeidsrelasjoner i DNB Arena!
  7. En ny Divisjonsdirektør! (Siden han begynte 1. mars har vi forlenget livet med latter mange ganger allerede! 😂)
  8. En fantastisk 50-årsdag med venninnebesøk fra Oslo
  9. En fantastisk ettermiddag i solen på favoritten Ostehuset Øst, sammen med to venninner jeg bare er så enormt takknemlig for å ha ❤️
  10. Et treff med min eldste og fantastiske datter i Oslo ❤️
  11. Min mellomste datter som snart har fullført et enormt krevende skoleår med en innsats det står respekt av 🙌🏼
  12. Min yngste datter som gir alt på håndballbanen, er stadig vekk out & about, men som heldigvis fortsatt syns det er greit å slange i sofaen med mamma 😍
  13. Min mann som fortsatt pendler, men er sterkt og godt til stede i langhelgene hjemme – og som blir flinkere og flinkere til å heie på meg! 😍
  14. Erkjennelsen av å bare være heldig som lever akkurat her akkurat nå 🙏🏼
  15. At det er vår og innimellom sommer i luften! Yeeeeeeeeah! I love it! 💃🏼☀️
  16. At vi skal ha Afterwork på jobben i morgen!
  17. At jeg skal på hyttetur med venninner med menn til helgen!
  18. At jeg snart skal på Bergen Fest og at det snart er sommerferie!
  19. At jeg får lov til å leke meg med facebook-siden til favoritten Jette Salongen! (Følg oss da vel! 🤗)
  20. At jeg har så mye å glede meg over at den største utfordringen er å være ekte og fullt ut til stede i hele livet….

Sånn. Godt å få det ut! Det var de boblene…. 😁

Og når det nærmer seg sommer. Og jeg får trent litt hver dag. Med sommer-musikk på ørene. Så er på en måte det meste på plass til at livet bør være ganske bra. Det håper jeg ditt er også. Og du – hvis det er bare bittelitt kjipt, forsøk å lage deg en liste du også! Jeg lover – lykkefølelsen vil komme krypende ;-) Lykke til!

Jeg avrunder med et lite moodboard – sånn føles livet akkurat nå – sol, sommer, blomster og bomullsskyer…. ☺️🌤🌺🎈

summermood

Peace & love

 

Nyfrelst Rosa Pønk!

Har jeg endelig funnet min religion? Jeg kjøpte «Rosa er den nye pønken» av Kathrine Aspaas samme dag boken kom ut, tror det var i fjor høst en gang. Siden har den blitt liggende, i påvente av å bli lest.

Her en dag fanget jeg opp at fantastiske Benja Stig Fagerland er i gang med ny bok, og tenkte jeg måtte komme meg i gang med Aspaas. Kan ikke la bok-perler hope seg opp! 🤓

Kathrine Aspaas treffer meg like hardt, også denne gang! Det var akkurat likt da jeg leste «Raushetens tid«. Jeg bare digger at jeg ser verden gjennom samme linse som Kathrine Aspaas. Men hun setter ord på det jeg ikke har sett selv enda, og plutselig faller biter på plass. For eksempel skjønner jeg nå hvorfor jeg er så glad i emojis! Det er jo fordi det gir en ekstra dimmensjon i skriftlig kommunikasjon. Jeg tror hun kallte det «litt kroppsspråk». Ja, selvfølgelig! Det er jo derfor! Med en emoji kan jeg veldig enkelt visualisere og eksponere egne følelser der og da. Genialt! 😄👍🏼

Jeg er bare halvveis i boken, men har ikke lyst å legge den fra meg. For meg som aldri har holdt Aftenposten er det kjærkomment at hun har systematisert og plukket fra kommentarene hun har skrevet gjennom mange år. Og jeg blir både imponert og fascinert av det hun har sett, så mange år før meg – jeg som har trodd jeg fanget saker og ting ganske raskt…. Ja, sånn kan det gå. Note to self: les enda mer og følg enda bedre med! 🤓

I likhet med tonen i Raushetens tid, snakker hun om hvordan vi er i ferd med å gå inn i en ny tid. En tid der vi ikke lenger styrer og trakter etter harde verdier som penger og profitt. Hun refererer for eksempel fra World Economic Forum i Davos, der flere av dagene startet med Mindfulness, og spørsmål som ble stilt var for eksempel om hvordan vi kan utvikle kreativiteten vår gjennom å lære og lytte til jazz? Jeg er så hjertens enig med Kathrine – det gir virkelig, virkelig tro på en enda bedre verden. ❤️ En verden der vi erkjenner at det ekte, autentiske, omsorgsfulle og emosjonelle mennesket er det mennesket som må utvikle samfunn og næringsliv videre.

Kanskje oppleves budskapet ekstra treffsikkert akkurat nå. Jeg grubler mye for tiden. Jeg har mange ganger snakket om hvor glad jeg er i jobben min, men må innrømme det ikke er en dans på roser dager som dette. Med Panama Papers, sviktende omdømme-målinger, nedbemanning og krevende endringsarbeid. Jeg kjenner meg ikke igjen i bildet media-Norge tegner av arbeidsgiveren min, og må selvfølgelig stille meg spørsmål om det er jeg som er naiv. Hva er det jeg ikke ser? Er det virkelig sånn de beskriver? En stor, kald og kynisk bank som først og fremst tenker på profitt og penger til seg selv? Jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet. Tvert i mot har jeg vært så fornøyd og på plass de senere årene, fordi det å jobbe med merkevarebygging i Norges største bank, ikke lenger dreier seg om fancy reklame og salgskampanjer, men om å ta et samfunnsansvar. Et ansvar som for eksempel handler om å hjelpe de voksne med å lære barn om økonomi allerede på grunnskoletrinnet. Å hjelpe mennesker med å etablere sin egen arbeidsplass, bidra til å gjøre gründerjobben deres til en solid, trygg og god arbeidsplass og ikke minst, hjelpe de som vil vokse til å skape enda flere trygge og gode arbeidsplasser. Jeg blir så stolt når jeg ser på de som jobber med pensjon, de som veileder alle oss som ikke helt vet, i hvordan vi skal få det godt også når vi ikke lenger står på en lønningsliste. Og det å hjelpe de virkelig store selskapene, de som har ansvar for flere tusen arbeidsplasser, kanskje et helt samfunn som er avhengige av disse hjørnestensbedriftene for å ha det godt og trygt.
Da vi jobbet med ONS for to år siden snakket vi oss gjennom mange gode diskusjoner rundt kommunikasjonsbudskap, hensikt med vår tilstedeværelse, hvilken rolle har vi egentlig og hvordan skal vi få kommunisert den klart og tydelig? Vi snakket om hvordan bankene faktisk er som en hovedpulsåre i samfunnet, og hvor viktig det er for oss å erkjenne nettopp det. Vi «snakker med alle», vi kan skape gode møteplasser for å få folk til å møtes. Da skjer det magi. Jeg har sett det så mange ganger! Det er det som gjør meg stolt av å jobbe i Norges største finanskonsern. Så får vi heller tåle litt pepper. Det hører liksom med antar jeg. Og så er det jo viktig å bli fulgt av kritiske blikk. Det gjør oss bare bedre for både samfunn og kunder.

Det er viktig, både på jobb og hjemme, å få noen skyllebøtter innimellom. Kanskje har vi trått litt feil, og trenger å bli guidet litt. Feil er forresten blitt et ord jeg liker bedre og bedre. Feiltastisk snakker Katrhine Aspaas om. At vi må framelske det å feile mer. Og kanskje er det å gjøre feil en av de beste kilder til ny læring? Hvis vi blir for redde for å gjøre feil, våger vi jo ikke å gjøre noen ting. Jeg tenker at vi i banken er mye ute og byr på oss selv. Vi er godt synlige og aktive. Det er jo bra, og kanskje må vi nettopp derfor tåle å bli irettesatt innimellom også. Få litt korrigering. Tvinge oss til å ta noen vanskelige diskusjoner. Stoppe opp og reflektere litt. Komme oss inn på rett spor igjen. Det er faktisk gøy, det er jo svingninger som skaper bevegelse 🙃 Tenk hadde alle dager vært like. Gubbevaremegvel, så kjedelig det hadde blitt 😉

Ha en nydelig kveld!

Peace & love

Reflections

Okay, I’m blogging in English again ;-) This time on a subject that might not be that interesting to everyone. But I find myself, increasingly often, being absorbed with thoughts and reflections around issues on gender balance and equality, and why the balance still doesn’t look that good in Norway (either)….

I participated in a Women’s Forum last fall, it turned out to possibly be a game changer in my professional life. We met so many amazing women and men in Washington DC and New York city. American «power women and men». We had so many interesting discussions on various subjects, the theme mainly focusing on «the female« objective. These women are so smart, and have worked so hard, building their careers in a mans world, no question we met some of the most talented women in the USA. Wether they were professionally close to Hillary Clinton or Obama, leading around 60.000 employees or strategically placed on the top level in large corporates – every single meeting gave me new and profound insights and perspectives. (Possibly marked for life ;-) I know now, 3 months later, that I can tag this trip as quite a game changer for me actually. Defining moments ;-)

I’ve always been engaged. In my professional life, as a mother, wife, friend, as a student or a volunteer. No matter what task, I need to be engaged, it has to be interesting, or I can’t be bothered… Every day though, I try to reflect – stop and think – before getting involved, ’cause I do tend to get involved in too much… I do NOT need to get involved in every interesting issue even if I do have an opinion….! I don’t need to be part of every discussion, whether its between my kids, my kids and my husband, between colleagues, between friends, on political matters and so on…. But I need to be engaged to have a full life, so must find the issues that are important to me, and I need to engage ;-)

So – back to the game changing. Genderbalancing issues are important to me. And the more I learn, the more insight I get – the more important it becomes. Of course this is probably in my genes. I’m brought up in a home where equality goes before everything, and the fights that were fought in Norway on behalf of women in the 60s, 70s and 80s were strongly welcomed and cheered in our home.

I realise I haven’t paid that much attention to this part of my upbringing, until now. I wonder. Why has it become such an important issue to me? And why now? Is it due to my (still pretty new) masters degree? I don’t know, I just know it’s important. I don’t think it’s just me focusing on the subject these days. I experience a wave of engagement across the world, and in Norway. The great and visionary leaders who set the agenda in today’s world are all addressing the imbalance in gender issues – the Dalai Lama, Obama, Richard Branson, Tom Peters, Meryl Streep, Sheryl Sandberg… Oh, I love the way she addressed the issue in Davos earlier this week – straight to the point there….

I’m not going to share my views and perspectives on these matter, I can do that on another blog update – I’m sure you can guess them anyway ;-) But I do want to share my reflections on the state of the modern feminism in Norway.

I’m not sure I like the word feminism. I wish we could find a new word. Feminism might be used too negatively in Norway? There were so many struggles, so many fights and «hard core views» back in the 70s. But – boy, did the women back then do a great piece of work for us and for future generations! But now, we need to get the men on board! It’s feminism all right, but the bottom line is gender balance. There are so many great, talented and capable men who know that gender balance and diversity is of utter importance, if we want a better world. Actually I think the young dads today want just as much as their wives to be soccer-parent, and I think they find it naturally and honestly easy to understand that their wives are just as passioned about their careers as themselves.

I think Norway is known in Europe and America for being a great country to live in for women. An article in Huffington Post 2014, showed that the countries in Scandinavia are way ahead of for instance USA, and I guess the picture is pretty much the same in 2016. But, I’m guessing these surveys are based on rights and the necessary framework that needs to be present, if women are to be given the same opportunities as men. I know we have the rights and «the framework» in Norway. I know so many women who aim for the leadership positions, urge at becoming board members and dream of starting their own business. So why don’t they?

ObstaclesIn the Norwegian book SHEconomy (I hope it’ll be translated to English soon!) steeplechase is introduced as an expression in stead of the glass ceiling. The expression perfectly explains what we all experience. Oh, how many obstacles! Because even when we have all the rights, the power, the urge and «the framework», even then there is still imbalance. Still so many obstacles. And lately there have been so many discussions on why. Is it the men? A Norwegian (male) humorist reflected on why he always strived after the positive feedback from his male colleagues, and didn’t really care about the feedback from the female humorists… So sad. There have been so many issues and examples illustrating «the state of the union». I’m pretty sure the «state» is not how our mother feminists pictured it would be in 2016. So what happened? I really don’t know, and I think there are so many answers to that question. But men need to pay attention to what really makes a good business, a strong economy and a better society. Gender balance. Not too many women or too many men. Balance and equality. And women need to take more opportunities. Possibly reflect less on wether we’re good enough? And we need to cheer each other! Talk, cheer, socialise with the women who have succeeded. Listen to their stories, learn and copy.

I know for sure I live in one of the countries in the world where we have the absolutely and definitely best chances of succeeding in gender balancing. And that makes me sooooooo happy! Lets focus on all the possibilities we have. Lets do it together, men and women, young and old, Norwegians and foreigners. We know this is the only way to make the world a better place! ;-)

And if you’re still not convinced, please start to pay attention on what’s happening around you ;-) If you want, you can start by reading this article – from World Economic Forum in Davos – I love that these are the issues that are being discussed when the worlds greatest leaders get together to discuss the most important issues today ;-)

women on boards

Have a great week, with a great amount of balance ;-)

Peace & love

 

Mest om kvinner og kjønnsbalanse.

Det har vært mye fokus på kjønnsbalanse i det siste. Eller? Er det bare meg som legger spesielt merke til den nå? Etter at mitt eget fokus har endret seg?

Kjønnsbalanse

Kvinner og menn. Forrige uke arrangerte vi sammen med Næringsforeningen – for andre gang i år, Kvinneplassen. I farten husker jeg ikke om jeg har blogget det tidligere, men jeg har sagt det utallige ganger. Vi må ikke kalle verken nettverket eller møteplassen for Kvinneplassen. Navnet er utdatert. Det viste seg også veldig tydelig gjennom den engasjerte diskusjonen på facebook i etterkant. Nå handler det om å skape balanse. Den riktige balansen. Og da må vi ha mennene med!

Jeg tror noe skjer. Eller har jeg oversett dette engasjementet de siste 10 årene? Har det engasjementet vi ser nå, vært til stede hele tiden uten at jeg har tenkt over det? Det kan jo godt være, men uansett – hvis jeg er typisk for min generasjon har det ikke vært nok engasjement. Jeg har sovet i timen.

Jeg er vokst opp i et hjem med en engasjert mor. En uredd mor, som til tider kan ha stått vel mye på barrikadene. I 20-årene hadde jeg overhodet ikke noen interesse for barrikader. Jeg var håpløst lykkelig der jeg løp omkring på pumpsene mine mellom de dresskledde mannlige lederne på Norsk Hydro/Sandsli (jeg kan ikke huske en eneste kvinnelig sjef…?). Jeg elsket Working Girl, 9 to 5 og skjørt med dressjakke til. Lenge syns jeg det var helt naturlig at det var jeg som hentet kaffe til møtene, selv om det ikke sto i verken min eller andre sin arbeidsinstruks. Men etter hvert skjønte jeg at jeg gjorde jobben min ganske bra, og på sett og vis undergravde jeg akkurat det ved å hente den kaffen, hver gang, så jeg tror jeg sluttet helt med det…..

I 30-årene hadde jeg ikke tid til å tenke verken på hvem som skulle hente kaffe, eller dressjakker og pumps. Da gikk arbeidsdagene veldig fort, jeg måtte rekke barn, middager og fritidsaktiviteter. I 40-årene har jeg derimot prioritert tid, mye tid til å tenke gjennom hva jeg egentlig har lyst å bruke arbeidslivet mitt på. Derfor har jeg også prioritert å ha det heftig travelt i perioder, fordi den innsatsen har resultert blant annet i en master. En master som etter planen skal ta meg den retningen jeg ønsker. Så får vi jo se om det går etter plan. Det gjør sjelden det, men sånn noenlunde kanskje…? Jeg innser i alle fall at for å få det til å skje, så må det tas en viss skje i en viss hånd. Min skje, min hånd. Og like godt er det, tenker jeg. Da styres jo retningen av meg selv, og det er vel strengt tatt det beste ;-)

Mange har spurt meg hva jeg skal med denne masteren og jeg har svart at den er først og fremst tilegnet fordi jeg trives med utvikling. Men så viser det seg vel kanskje nå, hvis jeg skal være helt ærlig, at det blir kanskje litt for dumt, at jeg har hatt det så sykt travelt i flere år, forsaket så mye, forårsaket ganske mye….. og så skal jeg ikke bruke den til noe spesielt? Skal jeg fortsette å jobbe akkurat sånn jeg har gjort før? Med all denne nyervervede kunnskapen?

Jeg har hevet kompetansen min. Jeg kan så mye, mye mer enn jeg kunne før. Ny teori kombinert med flere års erfaring gjør meg egentlig ganske gull verdt i forhold til før. Og nå håper jeg ingen av dere sitter der og tenker at herregud, hun der holder på å bruke bloggen til å forhandle seg til en høyere lønn. For det gjør jeg altså ikke! Dette er åpne refleksjoner rundt hvilket innhold jeg ønsker i livet mitt, den profesjonelle siden av livet mitt. Og kanskje sitter dere der og tenker, jøss, hun er ganske åpen nå? Men, joda, neida – jeg kan berolige dere der også. Jeg er en ganske krevende ansatt, så dette er sånt jeg snakker med min sjef om ofte. Han vet jeg jakter på nye ansvarsområder, nye roller, nye måter å bruke nyervervet kunnskap, og jeg tror han hjelper meg så godt han kan. Men det er først og fremst jeg som må konkretisere hvilke målsettinger jeg skal sette for meg selv framover.

Jeg syns det er utrolig spennende at vi i DNB jobber for å få 40% kvinnelig lederskap i konsernet. Minst like inspirerende er det med HSBC som ønsker 50%. En engelsk bank. Kan nesten ikke tenke meg noe mer konservativt? Og så skal de klare 50/50-balansert kjønnsfordeling blant sine ledere. Det er rått! Jeg håper de deler prosessen framover, så vi kan følge med på om de klarer det.

Da vi var i USA tidligere i høst møtte vi bl.a. en kvinne som er nestkommanderende for det amerikanske tolldirektoratet. Brenda Smith. Hun hadde med seg 2 av sine nærmeste medarbeidere. (Unge kvinner). Disse damene har transformert en offentlig forvaltning fra å selv sette opp lover og reguleringer, til å invitere brukerne sine til å være med på få etablert en institusjon som fungerer mest mulig effektivt og smidig for alle parter. Uten at det går på akkord med sikkerhet. Grense-politikk synes avansert i USA. En vanvittig imponerende historie! Bare i Tolldirektoratet i USA er det rundt 60.000 ansatte. Slenger du på alle brukerne, all import/eksport, alle avhengige parter rundt om i verden….. Da blir det utrolig imponerende det de har fått til. Og jeg kan ikke fri meg fra å tenke. Den approachen Brenda hadde.  «We needed to figure out what our customers needed. They needed to tell us, and they needed to help us create boardercontrol that could work for all parties.» De inviterte inn brukerne, jobbet i team, jobbet hver for seg og hadde ett felles mål. Å få et system som fungerer optimalt for brukerne. Det synes ikke som den ordinære approachen i offentlig forvaltning? Hun er kvinne med en kvinnelig lederstil. Er det tilfeldig?

Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg ble overbegeistret av å høre Tom Peters, en av de amerikanske ledelsesguruene, bare se noen av sitatene hans:

tompeters

Sjekk ut noen av foredragene til Tom Peters! Og be sure to check out chapter twelve: http://tompeters.com/slides/topic-presentations/

Og for all del – skaff deg boken til Benja! Den dokumenterer fakta knyttet til at det bli en likeverdig balanse mellom kjønn. 50-50 er det eneste riktige. Men jeg er enig med Rune Bjerke og andre som velger å ta dette steg for steg. 40% er helt ok, forutsatt at vi bretter opp armene og går til verks, nå må vi just do it – enough said! Ledere som skal ansette nye ledere må stimuleres til å søke 50-50 balanse, da må det innføres insentiver og de må utstyres med gode og riktige virkemidler for å oppnå målsettingen. Dessverre tror jeg ikke lenger på frivillig arbeid her. I en overgangsperiode tror jeg dette må inn i målekortene og de må reflekteres i KPIene. Overgangsperioden er over når tallene viser at 50-50 er det eneste riktige. Vi vet tallene kommer.

Mange mener kvotering er feil, lite motiverende etc. I say no! Hipp hurra for kvotering! Det bare speeder opp prosessen, og viser seg (dessverre?) altfor ofte er nødvendig for å få til endring. Det er først etter at du er kvortert inn du må vise at posisjonen er fortjent. Enten det er lederstilling eller styreverv. Jeg er så lei av å høre at det fantes ikke kvinnelige kandidater. For noe sprøyt! Det finnes ALLTID kvinnelige kandidater. Kanskje ikke i umiddelbar nærhet, men med litt leting, litt tenkning ut av boksen, litt fleksibilitet. Da blir det ikke vanskelig en gang. Jeg stiller meg til disposisjon for hvem som helst – jeg garanterer jeg skal finne kvinnelige kandidater! ;-)

Okey – enough said! Jeg må runde av. Tiden flyr! Jeg ønsker dere en fantastisk herlig helg! Jeg skal snart å se minstejenta danse :-) Der er forresten altfor få gutter med, men jeg ser andelen gutter øker fra år til år. Gleder meg til å se enda flere gutter i år! Uansett ett av årets høydepunkt, og jeg kommer alltid i julestemning etterpå – gledings :-)

Peace & love!

Ut på tur – ikke sur, igjen….

Jeg tror ikke det ligger i nordmenns natur å rose altfor mye, da blir det liksom too much, men jeg mener jeg kan tillate meg det innimellom. Så lenge det er balanse. Dette skal ikke være en sånn blogg som bare oser av perfeksjon – det må være balanse. Livet går definitivt i bølgedaler, men det må være lov å ta litt av i perioder ;-)

Jeg har allerede blogget om det som kanskje ble the time of my professional life – seminaret i Washington og New York… Jeg har definitivt ikke landa enda, og sånn må det jo sikkert være, det var virkelig virkelig bra!

Men, det var ikke det jeg tenkte å blogge om i dag. Jeg befinner meg nå på Heathrow flyplass, terminal 2. (Den var faktisk ikke så verst… Jeg syntes å huske at den var kjempe-kjip forrige gang jeg var her, men enten husker jeg feil, eller så er den oppgradert ;-) Anyway…. Lørdag dro jeg på jentetur til Kreta, sammen med 3 av mine nærmeste venninner. Til fire slow living dager i leiligheten til den ene venninnen vår. De har en nydelig leilighet i en landsby jeg kan tenke meg er en av de mest sjarmerende landsbyene på Kreta. Eller hva vet jeg – vi lånte leiligheten til venner i en annen leilighet for noen år siden – det var en utrolig sjarmerende landsby det også. Så kanskje det er mange sånne landsbyer på Kreta ;-)

I allefall. Denne gang gikk turen til Plakias og til leiligheten som ligger få meter fra en vakker strand med mye sand og få mennesker. Helt herlig. Været viste seg fra sin beste side og vi senket skuldre og fant mental slikebris og balanse umiddelbart. Milde himmel så fint vi har hatt det. Alle liksom i samme modus. Hjerte til hjerte, god vin, god mat – rett og slett godt liv. Da samler jeg så mye overskudd. Virkelig lading av livets batteri.

Plakias

Onsdag reiste jeg fra Chania flyplass til London Gatwick. Bare 20 minutter unna min vakre, gode og skjønne søster og hennes herlige familie. Hun og nevøen min på snart ett år hentet meg. Jeg fikk kost masse med vidunderlige Leo, sett det nye fine huset deres i Brighton og kvalitetstid med søsteren min. Sykt gode timer :-)

Leo

På kvelden tok jeg toget til London og jobb. Vi har hatt to dager som ble langt over forventning både faglig og sosialt. Og nå sitter jeg altså her og kjenner på hvor utrolig heldig jeg er. På en flyplass med ganske godt shopping-tilbud har jeg altså ingen som helst behov for å shoppe. Hva skjer….?

Selvfølgelig er det veldig veldig bra for økonomien, men det har egentlig ikke stoppet meg tidligere… At jeg egentlig ikke har råd mener jeg. Jeg har alltid hatt lyst å lete etter noe jeg kan unne meg likevel. Men ikke nå. Og det etter tur til Washington, New York og London UTEN shopping…. Jeg sitter her og tenker at det er sammenheng mellom lykke og shopping. Og at tomrom kan fylles med en shoppingrunde. Akkurat nå tror jeg ikke at jeg har noen tomrom. Jeg er fylt med energi, takknemlighet, balanse og flyt. Jeg liker aldri å dra fra London, men jeg gleder meg så bort i natten til å komme hjem til mann og barn! Til å krype opp i sofaen hjemme, kanskje rekke siste del av Senkveld, kose med min yngste datter og med mannen min. Jeg regner med de to eldste er på vift….. Dessuten er de ikke så veldig på fysisk mamma-kos… :-o Men jeg gleder meg til lang frokost med de i morgen tidlig! Jeg gleder meg til å få en update fra eldste-jenta om hva som skjer på jobbsøker-markedet, og til å høre hva hun i midten har vært med på i uken som har gått. Åh, de er bare så herlige alle tre :-)

Jeg tror virkelig og helhjertet på at livet blir det du gjør det til selv. Det betyr ikke at det ikke kan være vanskelig. Det kan være så utrolig og til de grader vanskelig. Men jeg tror at når det er godt, kan vi gjøre det til så fantastisk godt, og på den måten ruste oss bedre for stormene vi vet kommer, med jevne mellomrom.

Det gir energi å få jobbe i fantastisk flotte omgivelser ved DNB-kontoret vårt i London. Å få besøke the Trampery – et co-workingspace (arbeidsfellesskap) i Hoxton, London – bli del av et yrende gründermiljø i verdensklasse for et øyeblikk ;-) Jeg er virkelig heldig.

DNB LondonHoxton    the Trampery

Her er snapshots fra London-kontoret vårt, litt street-art i Hoxton og en krok på the Trampery (ikke vondt å jobbe et sånt sted heller tenker jeg…. ;-)

Nå må jeg snart løpe til flyet mitt – åh, som jeg gleder meg til å komme hjem!

Ha en nydelig helg alle!

– Peace & love!

Så til de grader inspirert!

Enkelte dager ass’! I går var en sånn dag, innholdsrik og veldig veldig inspirerende!

Men, first things first. Jeg har vært på tidenes tur! Kvinne-forum i Washington DC og New York City! ;-) Fire proppfulle dager med ekstrem inspirasjon! Skjønner nesten ikke det er mulig å kunne tilby et så solid program fra morgen til kveld. Vi hadde  forventninger før vi dro, men ikke i min villeste fantasi trodde jeg det ville innfri så til de grader som det gjorde denne gang. Dere skjønner det sikkert – jeg har fortsatt ikke landa….

Over there har de fått med seg at Norge har kommet langt med likestilling, jeg mener vel vi fortsatt har en vei å gå for å oppnå ønsket balanse, men det er en annen story…. ;-)

Likestillingsarbeidet vårt er uansett utgangspunkt for et godt diskusjonsgrunnlag med utrolig spennende mennesker. De der ute i den store verden er nysgjerrige på hva vi har fått til i Norge. Møtene vi fikk har gitt oss en innsikt jeg ikke tror jeg evner  å formidle videre. Det er helt formidabelt det vi har fått med oss, og jeg kom ikke hjem som helt den samme som den jeg var før jeg dro.

IMG_1074Å få forklart the money game of US politics av kanskje en av de viktigste brikkene i det republikanske valgkamp-arbeidet. Å få innsikt i et par Chiefs of staff for republikanske senatorers gjøren og laden. Å få delta som fluer på veggen i republikanernes  wednesdaymeeting. Å sitte rundt samme bord og diskutere Hillary’s kampanje, med de mest sentrale strategene. Å få høre inspirerende historier fra presidenten Bill Clintons taleskriver og få innsyn i hvordan de bygger opp de gode historiene som beveger verden. Vi har fått oppdatert forståelse for cyber security og lært om lobbying on Capitol Hill.  Et av høydepunktene for meg var frokostmøtet vi hadde med den fantastiske kvinnen og regissøren bak the Presidential Debates, de fire debattene mellom republikansk og demokratisk presidentkandidat, som sendes direkte over hele verden, og det eneste programmet i USA som kjøres uavbrutt av reklame. (Jeg vurderer å sitte oppe om nettene å følge disse direkte når de sendes om et lite år, jeg kommer til å se på med helt nye øyne…..). Vi møtte doktor og tidligere sjefsstrateg i Credit Suisse som ga oss et imponerende visjonært blikk på verden i dag og framover. Og samtalen vi hadde med han som jobber på høyt nivå i Bloomberg, som har like lyst som kona på kvalitetstid med barn og familie, gift med en equal som han sa – en kvinne som jobber på like høyt nivå i et annet stort konsern, og har like lyst til både å bygge karriere og ha plenty kvalitetstid med familie og barn. De som sier det ikke er et komplisert puslespill are lying som han sa – det tror jeg også! ;-)

IMG_1055Det gjør helt klart noe med meg dette. Og så blir det jo litt anti-klimaks å komme tilbake til hverdagen, og stille seg det fundamentale spørsmålet – hvordan i all verden skal jeg bruke dette videre da? Jeg sitter jo på nyervervet kunnskap som burde deles, investeres og videreutvikles….? How to do that lissom!?

Kanskje den beste delen av jobben min er at jeg får jobbe med å gjøre andre gode. Ofte syns jeg sånt høres ut som floskler, men det er virkelig ikke det altså. Jeg har fått jobbet mye med å se på hvordan vi som bank kan bidra til at gründere skal lykkes, det er bare så utrolig gøy! Utfordrende, ja – men sykt gøy! Og siden vi skal arrangere Kvinneplassen sammen med Næringsforeningen 3. desember er det også jobben min å brette opp armene, gå på med krum nakke og se på – hva kan vi gjøre nå og framover for å få flere kvinner inn i ledelse, styreverv og entreprenørskap? Det er gøy! Å få være med på det utrolig viktige arbeidet med å løfte flere kvinner opp og fram i samfunnet vårt.

Jeg har utfordret Næringsforeningen til å ta en pulsmåling på hvordan det står til i regionen vår, hvordan står det til med Sheconomy’en i Stavanger-regionen? Jeg er redd vi har mye å gå på, men så er jo også det mitt favoritt-utgangspunkt. Jeg trives definitivt best i utfordrer-rollen ;-) Og så håper jeg at vi kan sette oss noen skikkelig hårete mål! Det er ingen grunn til at vi ikke skal bli beste region i landet på dette! Med den handlekraften som ligger i Stavanger-regionen er jeg helt sikker på at vi klarer det, hvis vi bare vil! Og heldigvis er det mange som vil!

I går samlet vi noen flotte, dyktige og ekstremt inspirerende damer til workshop. Vi hadde bare en time – jeg skulle ønske vi hadde minst en dag. Det kommer så mange interessante perspektiv når mennesker samles rundt et felles engasjement! Hør for eksempel på dette: Vi må ikke drive kvinnekamp, det handler ikke om å albue oss fram, sloss med mennene osv. Det handler om å skape balanse. Menn har jo like lyst på pappa-permisjon som vi har på mamma-permisjon! Er vi villige til å gi fra oss litt av disse «rettighetene» og «eierskapet» vi har hatt på hjemmebane? For å få større muligheter i arbeidslivet? Det er en viktig diskusjon som jeg ikke tror vi har tatt helt på alvor enda.

Menn treffes på andre arenaer enn vi kvinner. De ligger lysår foran oss i måten å bygge og bruke nettverk – dette mener jeg positivt for mennene altså. Men vi må komme på banen vi kvinner også!

Det handler om å skape balanse. Hvis vi utgjør halvparten av verdens befolkning er det ingen grunn til at vi ikke skal være like godt representert på de fleste arenaer. Og best av alt – jeg er helt overbevist om at god balanse kommer alle til gode, ikke minst mennene. Så takk til de kvinner som har skjønt dette og som inspirerer oss andre til å jobbe med dette! Til de av dere som ønsker å bli inspirert – kjøp boken til Benja Stig Fagerland, Sheconomy, les om 2020 Women on Boards, om engasjementet og valgkampen til Hillary (skulle ønske jeg kunne gitt henne stemmen min!), om hva Oprah gjør for jenter i Afrika og hvordan det kontinentet endrer framtidsutsiktene fordi de satser på jentene! Ahhhh, det er så mye inspirasjon der ute!

IMG_1103

Så er det jo umulig (for meg) å komme hjem fra New York uten at kroppen er full av energi. Sånn er det bare. Washington var også fantastisk, vi gikk rundt og følte at vi var med i House of Cards…. ;-)

IMG_1134Men New York altså! Jeg må ha levd der i et tidligere liv…. Når jeg er den byen, kjenner på pulseringen, ser de gule cabs’ene, Empire State building, Chrystler building…. ja, da kjenner jeg at jeg lever ass’! Jeg ser for meg tre måneder i året i Brooklyn når jeg blir pensjonist ;-) Å bo i en kul leilighet i et mursteinsbygg, kanskje i Williamsburg, travelt opptatt med å sykle til lese-sirkler, cafè-besøk og picnics in the park…. Hahaha, å drømme koster jo ingenting! ;-)

Nå er jeg på vei til Kreta. Våger nesten ikke å si det :-o Jeg kjenner meg veldig veldig heldig. Jeg skal på jente-tur med tre Stord-venninner. Jeg skal jobbe også altså. Jada, jeg vet de kommer til å kalle meg Tårnfrid og alt det der, men du verden så god jeg har blitt på å innfinne meg med det ;-) Har du en jobb som gir energi, så har du en jobb som gir energi – sånn er det bare. Jeg tror absolutt ikke jeg står i fare for å møte verken vegger eller andre ting så lenge jeg koser meg med det jeg gjør. Og det gjør jeg, men det må jeg også jobbe for! Det kommer ikke av seg selv, men uttaket er vel verdt innsatsen. Jeg håper du har det på samme måten!

Ha en fantastisk helg! Kanskje jeg sender en solskinnsblogg fra Kreta – det er meldt godt over 20 grader ;-)

Peace & Love!