Det har vært mye fokus på kjønnsbalanse i det siste. Eller? Er det bare meg som legger spesielt merke til den nå? Etter at mitt eget fokus har endret seg?
Kvinner og menn. Forrige uke arrangerte vi sammen med Næringsforeningen – for andre gang i år, Kvinneplassen. I farten husker jeg ikke om jeg har blogget det tidligere, men jeg har sagt det utallige ganger. Vi må ikke kalle verken nettverket eller møteplassen for Kvinneplassen. Navnet er utdatert. Det viste seg også veldig tydelig gjennom den engasjerte diskusjonen på facebook i etterkant. Nå handler det om å skape balanse. Den riktige balansen. Og da må vi ha mennene med!
Jeg tror noe skjer. Eller har jeg oversett dette engasjementet de siste 10 årene? Har det engasjementet vi ser nå, vært til stede hele tiden uten at jeg har tenkt over det? Det kan jo godt være, men uansett – hvis jeg er typisk for min generasjon har det ikke vært nok engasjement. Jeg har sovet i timen.
Jeg er vokst opp i et hjem med en engasjert mor. En uredd mor, som til tider kan ha stått vel mye på barrikadene. I 20-årene hadde jeg overhodet ikke noen interesse for barrikader. Jeg var håpløst lykkelig der jeg løp omkring på pumpsene mine mellom de dresskledde mannlige lederne på Norsk Hydro/Sandsli (jeg kan ikke huske en eneste kvinnelig sjef…?). Jeg elsket Working Girl, 9 to 5 og skjørt med dressjakke til. Lenge syns jeg det var helt naturlig at det var jeg som hentet kaffe til møtene, selv om det ikke sto i verken min eller andre sin arbeidsinstruks. Men etter hvert skjønte jeg at jeg gjorde jobben min ganske bra, og på sett og vis undergravde jeg akkurat det ved å hente den kaffen, hver gang, så jeg tror jeg sluttet helt med det…..
I 30-årene hadde jeg ikke tid til å tenke verken på hvem som skulle hente kaffe, eller dressjakker og pumps. Da gikk arbeidsdagene veldig fort, jeg måtte rekke barn, middager og fritidsaktiviteter. I 40-årene har jeg derimot prioritert tid, mye tid til å tenke gjennom hva jeg egentlig har lyst å bruke arbeidslivet mitt på. Derfor har jeg også prioritert å ha det heftig travelt i perioder, fordi den innsatsen har resultert blant annet i en master. En master som etter planen skal ta meg den retningen jeg ønsker. Så får vi jo se om det går etter plan. Det gjør sjelden det, men sånn noenlunde kanskje…? Jeg innser i alle fall at for å få det til å skje, så må det tas en viss skje i en viss hånd. Min skje, min hånd. Og like godt er det, tenker jeg. Da styres jo retningen av meg selv, og det er vel strengt tatt det beste ;-)
Mange har spurt meg hva jeg skal med denne masteren og jeg har svart at den er først og fremst tilegnet fordi jeg trives med utvikling. Men så viser det seg vel kanskje nå, hvis jeg skal være helt ærlig, at det blir kanskje litt for dumt, at jeg har hatt det så sykt travelt i flere år, forsaket så mye, forårsaket ganske mye….. og så skal jeg ikke bruke den til noe spesielt? Skal jeg fortsette å jobbe akkurat sånn jeg har gjort før? Med all denne nyervervede kunnskapen?
Jeg har hevet kompetansen min. Jeg kan så mye, mye mer enn jeg kunne før. Ny teori kombinert med flere års erfaring gjør meg egentlig ganske gull verdt i forhold til før. Og nå håper jeg ingen av dere sitter der og tenker at herregud, hun der holder på å bruke bloggen til å forhandle seg til en høyere lønn. For det gjør jeg altså ikke! Dette er åpne refleksjoner rundt hvilket innhold jeg ønsker i livet mitt, den profesjonelle siden av livet mitt. Og kanskje sitter dere der og tenker, jøss, hun er ganske åpen nå? Men, joda, neida – jeg kan berolige dere der også. Jeg er en ganske krevende ansatt, så dette er sånt jeg snakker med min sjef om ofte. Han vet jeg jakter på nye ansvarsområder, nye roller, nye måter å bruke nyervervet kunnskap, og jeg tror han hjelper meg så godt han kan. Men det er først og fremst jeg som må konkretisere hvilke målsettinger jeg skal sette for meg selv framover.
Jeg syns det er utrolig spennende at vi i DNB jobber for å få 40% kvinnelig lederskap i konsernet. Minst like inspirerende er det med HSBC som ønsker 50%. En engelsk bank. Kan nesten ikke tenke meg noe mer konservativt? Og så skal de klare 50/50-balansert kjønnsfordeling blant sine ledere. Det er rått! Jeg håper de deler prosessen framover, så vi kan følge med på om de klarer det.
Da vi var i USA tidligere i høst møtte vi bl.a. en kvinne som er nestkommanderende for det amerikanske tolldirektoratet. Brenda Smith. Hun hadde med seg 2 av sine nærmeste medarbeidere. (Unge kvinner). Disse damene har transformert en offentlig forvaltning fra å selv sette opp lover og reguleringer, til å invitere brukerne sine til å være med på få etablert en institusjon som fungerer mest mulig effektivt og smidig for alle parter. Uten at det går på akkord med sikkerhet. Grense-politikk synes avansert i USA. En vanvittig imponerende historie! Bare i Tolldirektoratet i USA er det rundt 60.000 ansatte. Slenger du på alle brukerne, all import/eksport, alle avhengige parter rundt om i verden….. Da blir det utrolig imponerende det de har fått til. Og jeg kan ikke fri meg fra å tenke. Den approachen Brenda hadde. “We needed to figure out what our customers needed. They needed to tell us, and they needed to help us create boardercontrol that could work for all parties.” De inviterte inn brukerne, jobbet i team, jobbet hver for seg og hadde ett felles mål. Å få et system som fungerer optimalt for brukerne. Det synes ikke som den ordinære approachen i offentlig forvaltning? Hun er kvinne med en kvinnelig lederstil. Er det tilfeldig?
Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg ble overbegeistret av å høre Tom Peters, en av de amerikanske ledelsesguruene, bare se noen av sitatene hans:
Og for all del – skaff deg boken til Benja! Den dokumenterer fakta knyttet til at det må bli en likeverdig balanse mellom kjønn. 50-50 er det eneste riktige. Men jeg er enig med Rune Bjerke og andre som velger å ta dette steg for steg. 40% er helt ok, forutsatt at vi bretter opp armene og går til verks, nå må vi just do it – enough said! Ledere som skal ansette nye ledere må stimuleres til å søke 50-50 balanse, da må det innføres insentiver og de må utstyres med gode og riktige virkemidler for å oppnå målsettingen. Dessverre tror jeg ikke lenger på frivillig arbeid her. I en overgangsperiode tror jeg dette må inn i målekortene og de må reflekteres i KPIene. Overgangsperioden er over når tallene viser at 50-50 er det eneste riktige. Vi vet tallene kommer.
Mange mener kvotering er feil, lite motiverende etc. I say no! Hipp hurra for kvotering! Det bare speeder opp prosessen, og viser seg (dessverre?) altfor ofte er nødvendig for å få til endring. Det er først etter at du er kvortert inn du må vise at posisjonen er fortjent. Enten det er lederstilling eller styreverv. Jeg er så lei av å høre at det fantes ikke kvinnelige kandidater. For noe sprøyt! Det finnes ALLTID kvinnelige kandidater. Kanskje ikke i umiddelbar nærhet, men med litt leting, litt tenkning ut av boksen, litt fleksibilitet. Da blir det ikke vanskelig en gang. Jeg stiller meg til disposisjon for hvem som helst – jeg garanterer jeg skal finne kvinnelige kandidater! ;-)
Okey – enough said! Jeg må runde av. Tiden flyr! Jeg ønsker dere en fantastisk herlig helg! Jeg skal snart å se minstejenta danse :-) Der er forresten altfor få gutter med, men jeg ser andelen gutter øker fra år til år. Gleder meg til å se enda flere gutter i år! Uansett ett av årets høydepunkt, og jeg kommer alltid i julestemning etterpå – gledings :-)
Peace & love!
happyhippiegoddess.com 