Je suis un Parisienne!

Ja, da er det avklart altså. Etter å ha lest ferdig boken How to be Parisian wherever you are har det altså demret for meg. Jeg er egentlig fra Paris, bare født av norske foreldre i Norge, sånne glipper skjer jo. Enten det er Gud, Allah eller storken som står bak. Ingen er feilfrie. Men godt det ble oppdaget tenker jeg, alt falt liksom på plass nå! Det er klart jeg er mye miljøpåvirket av min norske oppvekst, jeg kan nok ikke si jeg er 100% fransk altså…. ;-)


Og i skrivende øyeblikk sitter jeg på terrassen i Mandelieu La Napoule, på den franske riviera, og blogger. Har det 100% godt. Mangler ingenting. I dag var vi en dagstur til Monaco, og etter hvert er planen å se Cannes, Saint Tropez/Saint Maxime og avrunde reisen i Nice. Det blir nok litt spesielt tenker jeg. For oss som aldri har vært i Nice, vil strand-promenaden – der vi også skal bo – dessverre lenkes sterkest til minnet om det som skjedde for bare få dager siden.

Her i La Napoule minnes vi også på den grusomme kvelden for mindre enn en uke siden. Alle offentlige flaggstenger har bært Trikoloren på halv stang fram til i dag, og for meg og de aller fleste andre blir det franske mottoet Liberté, égalite, fraternité enda sterkere og mer betydningsfullt. Frihet, likhet og brorskap. Dette landet altså! Så mye historie og så mye kultur. La vie est belle. 

Sterke krefter i et menneskelig sinn. Tro kan flytte fjell. Så mye sies om tankens kraft, og ingen tvil om at den er sterk. Jeg blir så fortvilt av ondskap, forvrengte virkelighetsbilder, ekstremisme og neglekt. Men jeg tror ikke på segregering. Som i alle andre av livets situasjoner tror jeg bare på kommunikasjon. Undring. Spørre. Lytte. Forsøke å forstå. Jeg kommer aldri til å forstå hva som driver den typen handling som utspant seg i Nice. Og jeg kommer ikke til å stoppe å undre meg over hvordan noe så grusomt kan skje.

Jeg tror mange svar finnes hos kvinnene. Mødrene, konene, søstrene og døtrene. Det ligger så mye ansvar hos disse kvinnene! Kan de fritas ansvar, selv om de høyst sannsynlig er undertrykket? Kanskje holdes de i jerngrep av mennene, men har de ikke uansett mye skyld?

Men kanskje kunne vi forstått mer og kommunisert bedre gjennom dialog og forståelse? Vil det være mulig? Eller blir dette for ekstremt? Jeg husker tilbake til et naboskap på Stord. En chilensk mor som hadde foretrukket gardiner i hele huset, snakket ikke norsk og var sjelden ute. Jeg var skeptisk. Det er snart tretti år siden og nå er de som oss.

Det er klart det er lettere å åpne dørene våre for de som tror på den samme guden som oss. Og når tydelige samfunnsrøster stiller store spørsmålstegn til Islam generelt, blir jeg også usikker. Jeg som har så lyst å være liberal og åpen til det meste. Er det virkelig sånn, at en ganske drøy del av verdens befolkning tror på noe som i bunn og grunn går helt på tvers av det vår kultur er tuftet på? Akkurat nå virker det sånn. Finnes det tegn til likhet blant kjønn eller legning i de islamske landene? Er det ikke stort sett menn som får styre? Og er det ikke sånn at homoseksualitet forbys? Ikke spor til frihet, likhet og brorskap. Jeg skulle så gjerne forstått hva de tenker disse kvinnene. Som kan ha fått en homoseksuell sønn. Som sannsynligvis ser fram til å bestemor. Som har lyst å følge slekters gang. Men altså aksepterer og kanskje også er stolt over en ekstrem sønn eller mann som dreper og går i døden for noe jeg ikke har mulighet til å forstå.

Huff…..

Tilbake til parisiennes, fellesskap og søsterskap. Jeg tror virkelig at mye kan gjøres gjennom søsterskap. Jeg vet gjennom mine egne relasjoner med sterke, flotte og kloke kvinner hva vi faktisk er kapable til å få til. Hvis vi vil. Så når jeg også opplever nært slektskap med parisiennes! Da tenker jeg – du verden – vi kan rocke verden hvis vi bare vil. Jeg er helt sikker på at vi har noen universelle felles trekk og følelser. Det å bli mor. Det å samle venner, familie og folk. Å skape ro, peace & understanding. Bare for å nevne noe ;-)

Her skal dere forresten få noen utdrag fra boken. Jeg tenker det er flere enn meg som kjenner både søsterskap, fellesskap og slektskap med dette ;-)

The secret to making a man know you need him: Of course you can open a blottle of wine yourself, but let him do it. That’s equality too.


Om bryllup: As a grown woman able to get dressed by herself, have children by herself; say merde to her parentes; and handle illnesses, bosses, dailiy injustices and a thousand other responsibilities by herself, the last thing she wants to deal with is a crazy, hysterical and frustrated wedding planner trying to tell her how to organize her wedding.

Om gifteringen: The Parisienne dreams of a simple ring, no diamond, nothing flashy. A family ring with sentimental value will do just fine. Or a copper band, bought for a pittance on a road trip with her boyfriend. She doesen´t want to encumber her silhuette with a heavy and expensive rock. (Enig! ;-)

Om å bruke tid på den parisiske måten: Agree to (at least a little) exercise but only in «beautiful» surroundings: a run in a picturesque public park or a swim in a historically listed pool. (Word!)

Sånn generelt om feminisme og gentlemen: Being a feminist and appreciating gallantry are not necessarily inkompatible – on the contrary. Making an effort, being attentive: it doesn´t take much and yet it makes a world of difference. What a joy to find some grace and courtesy in this world of brutes. When you encourage his chivalry, a man becomes more a man, a woman more a woman. 

Og helt til slutt – kanskje det endelige beviset på at jeg faktisk er en Parisienne: The Parisienne spends money the same way she diets – the stricter she is with herself, the more likely she is to slip up. And that is when she decides to make a well-earned exception, convinced that she urgently needs one of the following…. (Og her følger flere svært kjente eksempler på innkjøp vi rett og slett fortjener jenter, for eksempel blomster, solbriller, massasje, hotell-overnatting…. Noen som skjønner hva jeg mener? ;-)

Okay – jeg tipper det nå kan være andre som lurer på om de også er en Parisienne ;-) Les boken og finn ut selv, anbefales!

Nå skal jeg finne meg et glass iskald rosè Côtes de Provence, og fortsette i Elena Ferrantes første bok om Napoli som jeg begynte på i går. Wow, virker lovende for å si det mildt – og så er det fire stykker totalt! Yey! ;-)

Ha en nydelig kveld hvor enn du måtte være.

Pace & love!

Reflections

Okay, I’m blogging in English again ;-) This time on a subject that might not be that interesting to everyone. But I find myself, increasingly often, being absorbed with thoughts and reflections around issues on gender balance and equality, and why the balance still doesn’t look that good in Norway (either)….

I participated in a Women’s Forum last fall, it turned out to possibly be a game changer in my professional life. We met so many amazing women and men in Washington DC and New York city. American «power women and men». We had so many interesting discussions on various subjects, the theme mainly focusing on «the female« objective. These women are so smart, and have worked so hard, building their careers in a mans world, no question we met some of the most talented women in the USA. Wether they were professionally close to Hillary Clinton or Obama, leading around 60.000 employees or strategically placed on the top level in large corporates – every single meeting gave me new and profound insights and perspectives. (Possibly marked for life ;-) I know now, 3 months later, that I can tag this trip as quite a game changer for me actually. Defining moments ;-)

I’ve always been engaged. In my professional life, as a mother, wife, friend, as a student or a volunteer. No matter what task, I need to be engaged, it has to be interesting, or I can’t be bothered… Every day though, I try to reflect – stop and think – before getting involved, ’cause I do tend to get involved in too much… I do NOT need to get involved in every interesting issue even if I do have an opinion….! I don’t need to be part of every discussion, whether its between my kids, my kids and my husband, between colleagues, between friends, on political matters and so on…. But I need to be engaged to have a full life, so must find the issues that are important to me, and I need to engage ;-)

So – back to the game changing. Genderbalancing issues are important to me. And the more I learn, the more insight I get – the more important it becomes. Of course this is probably in my genes. I’m brought up in a home where equality goes before everything, and the fights that were fought in Norway on behalf of women in the 60s, 70s and 80s were strongly welcomed and cheered in our home.

I realise I haven’t paid that much attention to this part of my upbringing, until now. I wonder. Why has it become such an important issue to me? And why now? Is it due to my (still pretty new) masters degree? I don’t know, I just know it’s important. I don’t think it’s just me focusing on the subject these days. I experience a wave of engagement across the world, and in Norway. The great and visionary leaders who set the agenda in today’s world are all addressing the imbalance in gender issues – the Dalai Lama, Obama, Richard Branson, Tom Peters, Meryl Streep, Sheryl Sandberg… Oh, I love the way she addressed the issue in Davos earlier this week – straight to the point there….

I’m not going to share my views and perspectives on these matter, I can do that on another blog update – I’m sure you can guess them anyway ;-) But I do want to share my reflections on the state of the modern feminism in Norway.

I’m not sure I like the word feminism. I wish we could find a new word. Feminism might be used too negatively in Norway? There were so many struggles, so many fights and «hard core views» back in the 70s. But – boy, did the women back then do a great piece of work for us and for future generations! But now, we need to get the men on board! It’s feminism all right, but the bottom line is gender balance. There are so many great, talented and capable men who know that gender balance and diversity is of utter importance, if we want a better world. Actually I think the young dads today want just as much as their wives to be soccer-parent, and I think they find it naturally and honestly easy to understand that their wives are just as passioned about their careers as themselves.

I think Norway is known in Europe and America for being a great country to live in for women. An article in Huffington Post 2014, showed that the countries in Scandinavia are way ahead of for instance USA, and I guess the picture is pretty much the same in 2016. But, I’m guessing these surveys are based on rights and the necessary framework that needs to be present, if women are to be given the same opportunities as men. I know we have the rights and «the framework» in Norway. I know so many women who aim for the leadership positions, urge at becoming board members and dream of starting their own business. So why don’t they?

ObstaclesIn the Norwegian book SHEconomy (I hope it’ll be translated to English soon!) steeplechase is introduced as an expression in stead of the glass ceiling. The expression perfectly explains what we all experience. Oh, how many obstacles! Because even when we have all the rights, the power, the urge and «the framework», even then there is still imbalance. Still so many obstacles. And lately there have been so many discussions on why. Is it the men? A Norwegian (male) humorist reflected on why he always strived after the positive feedback from his male colleagues, and didn’t really care about the feedback from the female humorists… So sad. There have been so many issues and examples illustrating «the state of the union». I’m pretty sure the «state» is not how our mother feminists pictured it would be in 2016. So what happened? I really don’t know, and I think there are so many answers to that question. But men need to pay attention to what really makes a good business, a strong economy and a better society. Gender balance. Not too many women or too many men. Balance and equality. And women need to take more opportunities. Possibly reflect less on wether we’re good enough? And we need to cheer each other! Talk, cheer, socialise with the women who have succeeded. Listen to their stories, learn and copy.

I know for sure I live in one of the countries in the world where we have the absolutely and definitely best chances of succeeding in gender balancing. And that makes me sooooooo happy! Lets focus on all the possibilities we have. Lets do it together, men and women, young and old, Norwegians and foreigners. We know this is the only way to make the world a better place! ;-)

And if you’re still not convinced, please start to pay attention on what’s happening around you ;-) If you want, you can start by reading this article – from World Economic Forum in Davos – I love that these are the issues that are being discussed when the worlds greatest leaders get together to discuss the most important issues today ;-)

women on boards

Have a great week, with a great amount of balance ;-)

Peace & love

 

Mest om kvinner og kjønnsbalanse.

Det har vært mye fokus på kjønnsbalanse i det siste. Eller? Er det bare meg som legger spesielt merke til den nå? Etter at mitt eget fokus har endret seg?

Kjønnsbalanse

Kvinner og menn. Forrige uke arrangerte vi sammen med Næringsforeningen – for andre gang i år, Kvinneplassen. I farten husker jeg ikke om jeg har blogget det tidligere, men jeg har sagt det utallige ganger. Vi må ikke kalle verken nettverket eller møteplassen for Kvinneplassen. Navnet er utdatert. Det viste seg også veldig tydelig gjennom den engasjerte diskusjonen på facebook i etterkant. Nå handler det om å skape balanse. Den riktige balansen. Og da må vi ha mennene med!

Jeg tror noe skjer. Eller har jeg oversett dette engasjementet de siste 10 årene? Har det engasjementet vi ser nå, vært til stede hele tiden uten at jeg har tenkt over det? Det kan jo godt være, men uansett – hvis jeg er typisk for min generasjon har det ikke vært nok engasjement. Jeg har sovet i timen.

Jeg er vokst opp i et hjem med en engasjert mor. En uredd mor, som til tider kan ha stått vel mye på barrikadene. I 20-årene hadde jeg overhodet ikke noen interesse for barrikader. Jeg var håpløst lykkelig der jeg løp omkring på pumpsene mine mellom de dresskledde mannlige lederne på Norsk Hydro/Sandsli (jeg kan ikke huske en eneste kvinnelig sjef…?). Jeg elsket Working Girl, 9 to 5 og skjørt med dressjakke til. Lenge syns jeg det var helt naturlig at det var jeg som hentet kaffe til møtene, selv om det ikke sto i verken min eller andre sin arbeidsinstruks. Men etter hvert skjønte jeg at jeg gjorde jobben min ganske bra, og på sett og vis undergravde jeg akkurat det ved å hente den kaffen, hver gang, så jeg tror jeg sluttet helt med det…..

I 30-årene hadde jeg ikke tid til å tenke verken på hvem som skulle hente kaffe, eller dressjakker og pumps. Da gikk arbeidsdagene veldig fort, jeg måtte rekke barn, middager og fritidsaktiviteter. I 40-årene har jeg derimot prioritert tid, mye tid til å tenke gjennom hva jeg egentlig har lyst å bruke arbeidslivet mitt på. Derfor har jeg også prioritert å ha det heftig travelt i perioder, fordi den innsatsen har resultert blant annet i en master. En master som etter planen skal ta meg den retningen jeg ønsker. Så får vi jo se om det går etter plan. Det gjør sjelden det, men sånn noenlunde kanskje…? Jeg innser i alle fall at for å få det til å skje, så må det tas en viss skje i en viss hånd. Min skje, min hånd. Og like godt er det, tenker jeg. Da styres jo retningen av meg selv, og det er vel strengt tatt det beste ;-)

Mange har spurt meg hva jeg skal med denne masteren og jeg har svart at den er først og fremst tilegnet fordi jeg trives med utvikling. Men så viser det seg vel kanskje nå, hvis jeg skal være helt ærlig, at det blir kanskje litt for dumt, at jeg har hatt det så sykt travelt i flere år, forsaket så mye, forårsaket ganske mye….. og så skal jeg ikke bruke den til noe spesielt? Skal jeg fortsette å jobbe akkurat sånn jeg har gjort før? Med all denne nyervervede kunnskapen?

Jeg har hevet kompetansen min. Jeg kan så mye, mye mer enn jeg kunne før. Ny teori kombinert med flere års erfaring gjør meg egentlig ganske gull verdt i forhold til før. Og nå håper jeg ingen av dere sitter der og tenker at herregud, hun der holder på å bruke bloggen til å forhandle seg til en høyere lønn. For det gjør jeg altså ikke! Dette er åpne refleksjoner rundt hvilket innhold jeg ønsker i livet mitt, den profesjonelle siden av livet mitt. Og kanskje sitter dere der og tenker, jøss, hun er ganske åpen nå? Men, joda, neida – jeg kan berolige dere der også. Jeg er en ganske krevende ansatt, så dette er sånt jeg snakker med min sjef om ofte. Han vet jeg jakter på nye ansvarsområder, nye roller, nye måter å bruke nyervervet kunnskap, og jeg tror han hjelper meg så godt han kan. Men det er først og fremst jeg som må konkretisere hvilke målsettinger jeg skal sette for meg selv framover.

Jeg syns det er utrolig spennende at vi i DNB jobber for å få 40% kvinnelig lederskap i konsernet. Minst like inspirerende er det med HSBC som ønsker 50%. En engelsk bank. Kan nesten ikke tenke meg noe mer konservativt? Og så skal de klare 50/50-balansert kjønnsfordeling blant sine ledere. Det er rått! Jeg håper de deler prosessen framover, så vi kan følge med på om de klarer det.

Da vi var i USA tidligere i høst møtte vi bl.a. en kvinne som er nestkommanderende for det amerikanske tolldirektoratet. Brenda Smith. Hun hadde med seg 2 av sine nærmeste medarbeidere. (Unge kvinner). Disse damene har transformert en offentlig forvaltning fra å selv sette opp lover og reguleringer, til å invitere brukerne sine til å være med på få etablert en institusjon som fungerer mest mulig effektivt og smidig for alle parter. Uten at det går på akkord med sikkerhet. Grense-politikk synes avansert i USA. En vanvittig imponerende historie! Bare i Tolldirektoratet i USA er det rundt 60.000 ansatte. Slenger du på alle brukerne, all import/eksport, alle avhengige parter rundt om i verden….. Da blir det utrolig imponerende det de har fått til. Og jeg kan ikke fri meg fra å tenke. Den approachen Brenda hadde.  «We needed to figure out what our customers needed. They needed to tell us, and they needed to help us create boardercontrol that could work for all parties.» De inviterte inn brukerne, jobbet i team, jobbet hver for seg og hadde ett felles mål. Å få et system som fungerer optimalt for brukerne. Det synes ikke som den ordinære approachen i offentlig forvaltning? Hun er kvinne med en kvinnelig lederstil. Er det tilfeldig?

Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg ble overbegeistret av å høre Tom Peters, en av de amerikanske ledelsesguruene, bare se noen av sitatene hans:

tompeters

Sjekk ut noen av foredragene til Tom Peters! Og be sure to check out chapter twelve: http://tompeters.com/slides/topic-presentations/

Og for all del – skaff deg boken til Benja! Den dokumenterer fakta knyttet til at det bli en likeverdig balanse mellom kjønn. 50-50 er det eneste riktige. Men jeg er enig med Rune Bjerke og andre som velger å ta dette steg for steg. 40% er helt ok, forutsatt at vi bretter opp armene og går til verks, nå må vi just do it – enough said! Ledere som skal ansette nye ledere må stimuleres til å søke 50-50 balanse, da må det innføres insentiver og de må utstyres med gode og riktige virkemidler for å oppnå målsettingen. Dessverre tror jeg ikke lenger på frivillig arbeid her. I en overgangsperiode tror jeg dette må inn i målekortene og de må reflekteres i KPIene. Overgangsperioden er over når tallene viser at 50-50 er det eneste riktige. Vi vet tallene kommer.

Mange mener kvotering er feil, lite motiverende etc. I say no! Hipp hurra for kvotering! Det bare speeder opp prosessen, og viser seg (dessverre?) altfor ofte er nødvendig for å få til endring. Det er først etter at du er kvortert inn du må vise at posisjonen er fortjent. Enten det er lederstilling eller styreverv. Jeg er så lei av å høre at det fantes ikke kvinnelige kandidater. For noe sprøyt! Det finnes ALLTID kvinnelige kandidater. Kanskje ikke i umiddelbar nærhet, men med litt leting, litt tenkning ut av boksen, litt fleksibilitet. Da blir det ikke vanskelig en gang. Jeg stiller meg til disposisjon for hvem som helst – jeg garanterer jeg skal finne kvinnelige kandidater! ;-)

Okey – enough said! Jeg må runde av. Tiden flyr! Jeg ønsker dere en fantastisk herlig helg! Jeg skal snart å se minstejenta danse :-) Der er forresten altfor få gutter med, men jeg ser andelen gutter øker fra år til år. Gleder meg til å se enda flere gutter i år! Uansett ett av årets høydepunkt, og jeg kommer alltid i julestemning etterpå – gledings :-)

Peace & love!

Så til de grader inspirert!

Enkelte dager ass’! I går var en sånn dag, innholdsrik og veldig veldig inspirerende!

Men, first things first. Jeg har vært på tidenes tur! Kvinne-forum i Washington DC og New York City! ;-) Fire proppfulle dager med ekstrem inspirasjon! Skjønner nesten ikke det er mulig å kunne tilby et så solid program fra morgen til kveld. Vi hadde  forventninger før vi dro, men ikke i min villeste fantasi trodde jeg det ville innfri så til de grader som det gjorde denne gang. Dere skjønner det sikkert – jeg har fortsatt ikke landa….

Over there har de fått med seg at Norge har kommet langt med likestilling, jeg mener vel vi fortsatt har en vei å gå for å oppnå ønsket balanse, men det er en annen story…. ;-)

Likestillingsarbeidet vårt er uansett utgangspunkt for et godt diskusjonsgrunnlag med utrolig spennende mennesker. De der ute i den store verden er nysgjerrige på hva vi har fått til i Norge. Møtene vi fikk har gitt oss en innsikt jeg ikke tror jeg evner  å formidle videre. Det er helt formidabelt det vi har fått med oss, og jeg kom ikke hjem som helt den samme som den jeg var før jeg dro.

IMG_1074Å få forklart the money game of US politics av kanskje en av de viktigste brikkene i det republikanske valgkamp-arbeidet. Å få innsikt i et par Chiefs of staff for republikanske senatorers gjøren og laden. Å få delta som fluer på veggen i republikanernes  wednesdaymeeting. Å sitte rundt samme bord og diskutere Hillary’s kampanje, med de mest sentrale strategene. Å få høre inspirerende historier fra presidenten Bill Clintons taleskriver og få innsyn i hvordan de bygger opp de gode historiene som beveger verden. Vi har fått oppdatert forståelse for cyber security og lært om lobbying on Capitol Hill.  Et av høydepunktene for meg var frokostmøtet vi hadde med den fantastiske kvinnen og regissøren bak the Presidential Debates, de fire debattene mellom republikansk og demokratisk presidentkandidat, som sendes direkte over hele verden, og det eneste programmet i USA som kjøres uavbrutt av reklame. (Jeg vurderer å sitte oppe om nettene å følge disse direkte når de sendes om et lite år, jeg kommer til å se på med helt nye øyne…..). Vi møtte doktor og tidligere sjefsstrateg i Credit Suisse som ga oss et imponerende visjonært blikk på verden i dag og framover. Og samtalen vi hadde med han som jobber på høyt nivå i Bloomberg, som har like lyst som kona på kvalitetstid med barn og familie, gift med en equal som han sa – en kvinne som jobber på like høyt nivå i et annet stort konsern, og har like lyst til både å bygge karriere og ha plenty kvalitetstid med familie og barn. De som sier det ikke er et komplisert puslespill are lying som han sa – det tror jeg også! ;-)

IMG_1055Det gjør helt klart noe med meg dette. Og så blir det jo litt anti-klimaks å komme tilbake til hverdagen, og stille seg det fundamentale spørsmålet – hvordan i all verden skal jeg bruke dette videre da? Jeg sitter jo på nyervervet kunnskap som burde deles, investeres og videreutvikles….? How to do that lissom!?

Kanskje den beste delen av jobben min er at jeg får jobbe med å gjøre andre gode. Ofte syns jeg sånt høres ut som floskler, men det er virkelig ikke det altså. Jeg har fått jobbet mye med å se på hvordan vi som bank kan bidra til at gründere skal lykkes, det er bare så utrolig gøy! Utfordrende, ja – men sykt gøy! Og siden vi skal arrangere Kvinneplassen sammen med Næringsforeningen 3. desember er det også jobben min å brette opp armene, gå på med krum nakke og se på – hva kan vi gjøre nå og framover for å få flere kvinner inn i ledelse, styreverv og entreprenørskap? Det er gøy! Å få være med på det utrolig viktige arbeidet med å løfte flere kvinner opp og fram i samfunnet vårt.

Jeg har utfordret Næringsforeningen til å ta en pulsmåling på hvordan det står til i regionen vår, hvordan står det til med Sheconomy’en i Stavanger-regionen? Jeg er redd vi har mye å gå på, men så er jo også det mitt favoritt-utgangspunkt. Jeg trives definitivt best i utfordrer-rollen ;-) Og så håper jeg at vi kan sette oss noen skikkelig hårete mål! Det er ingen grunn til at vi ikke skal bli beste region i landet på dette! Med den handlekraften som ligger i Stavanger-regionen er jeg helt sikker på at vi klarer det, hvis vi bare vil! Og heldigvis er det mange som vil!

I går samlet vi noen flotte, dyktige og ekstremt inspirerende damer til workshop. Vi hadde bare en time – jeg skulle ønske vi hadde minst en dag. Det kommer så mange interessante perspektiv når mennesker samles rundt et felles engasjement! Hør for eksempel på dette: Vi må ikke drive kvinnekamp, det handler ikke om å albue oss fram, sloss med mennene osv. Det handler om å skape balanse. Menn har jo like lyst på pappa-permisjon som vi har på mamma-permisjon! Er vi villige til å gi fra oss litt av disse «rettighetene» og «eierskapet» vi har hatt på hjemmebane? For å få større muligheter i arbeidslivet? Det er en viktig diskusjon som jeg ikke tror vi har tatt helt på alvor enda.

Menn treffes på andre arenaer enn vi kvinner. De ligger lysår foran oss i måten å bygge og bruke nettverk – dette mener jeg positivt for mennene altså. Men vi må komme på banen vi kvinner også!

Det handler om å skape balanse. Hvis vi utgjør halvparten av verdens befolkning er det ingen grunn til at vi ikke skal være like godt representert på de fleste arenaer. Og best av alt – jeg er helt overbevist om at god balanse kommer alle til gode, ikke minst mennene. Så takk til de kvinner som har skjønt dette og som inspirerer oss andre til å jobbe med dette! Til de av dere som ønsker å bli inspirert – kjøp boken til Benja Stig Fagerland, Sheconomy, les om 2020 Women on Boards, om engasjementet og valgkampen til Hillary (skulle ønske jeg kunne gitt henne stemmen min!), om hva Oprah gjør for jenter i Afrika og hvordan det kontinentet endrer framtidsutsiktene fordi de satser på jentene! Ahhhh, det er så mye inspirasjon der ute!

IMG_1103

Så er det jo umulig (for meg) å komme hjem fra New York uten at kroppen er full av energi. Sånn er det bare. Washington var også fantastisk, vi gikk rundt og følte at vi var med i House of Cards…. ;-)

IMG_1134Men New York altså! Jeg må ha levd der i et tidligere liv…. Når jeg er den byen, kjenner på pulseringen, ser de gule cabs’ene, Empire State building, Chrystler building…. ja, da kjenner jeg at jeg lever ass’! Jeg ser for meg tre måneder i året i Brooklyn når jeg blir pensjonist ;-) Å bo i en kul leilighet i et mursteinsbygg, kanskje i Williamsburg, travelt opptatt med å sykle til lese-sirkler, cafè-besøk og picnics in the park…. Hahaha, å drømme koster jo ingenting! ;-)

Nå er jeg på vei til Kreta. Våger nesten ikke å si det :-o Jeg kjenner meg veldig veldig heldig. Jeg skal på jente-tur med tre Stord-venninner. Jeg skal jobbe også altså. Jada, jeg vet de kommer til å kalle meg Tårnfrid og alt det der, men du verden så god jeg har blitt på å innfinne meg med det ;-) Har du en jobb som gir energi, så har du en jobb som gir energi – sånn er det bare. Jeg tror absolutt ikke jeg står i fare for å møte verken vegger eller andre ting så lenge jeg koser meg med det jeg gjør. Og det gjør jeg, men det må jeg også jobbe for! Det kommer ikke av seg selv, men uttaket er vel verdt innsatsen. Jeg håper du har det på samme måten!

Ha en fantastisk helg! Kanskje jeg sender en solskinnsblogg fra Kreta – det er meldt godt over 20 grader ;-)

Peace & Love!

Om å by på seg selv og gripe mulighetene

Forrige uke var heftig. Mandag og tirsdag med trening og selve gjennomføringen av konferanse i Arendal onsdag, og Pecha-kucha i Oslo torsdag. Som antatt var det sykt godt med helg på fredagen. Men så utrolig gøy å ha gjennomført noe sånt! Jeg fikk kick, for å si det mildt! Og det ga mersmak. Ikke nødvendigvis å være konferansier og holde pecha-kucha, men å utfordre seg selv ved å kaste seg langt utenfor komfortsonen. Gjøre ting du ikke har gjort før, men som i ettertid gir en enormt tilfredsstillende følelse av mestring.

Folk er jo høflige, så selvsagt fikk jeg mye positiv respons, som isolert sett er hinsides gøy! Jeg hadde en god følelse etterpå. Først og fremst fordi jeg fikk sagt det jeg skulle, jeg tror ikke jeg stotret så mye, jeg tror jeg klarte rimelig greit å ikke ha nesa altfor langt ned i notater og hjelpe-kort, og jeg klarte å kose meg litt der jeg stod, slappet litt av, hadde ikke skuldrene helt oppunder ørene. Det er jeg veldig stolt av ettersom dette er noe jeg aldri har gjort før! Og så er det viktig å strekke seg, og å ikke sammenligne seg med de beste og proffe når du gjør noe for første gang ;-)

Jeg hadde ikke tenkt å gjøre dette, men det er flere av mine kjære som har lyst å se pecha’en min, det føles orntli’ kleint å legge den ut, men det er jo også by på seg selv – så værsågod – her er den ;-)

Når du byr på deg selv og griper muligheter, åpner det seg nye dører.

Fredag ettermiddag fikk jeg tidenes invitasjon. På mandag drar jeg til Washington, onsdag videre til New York og hjem igjen lørdag. For å si det sånn, jeg har aldri vært i nærheten av å kaste meg rundt og gripe en mulighet som jeg har gjort nå. Første reaksjon var – Nei, det er ikke mulig. Altfor dyrt. Og jeg som skal til USA både i desember og februar. Slutt å tull, Kristine. Get a grip! Du har ikke den økonomien, og ja, du lever i verdens rikeste land, men nå får det være grenser. Og så videre…. Regner med dere skjønner hva jeg mener. Men jeg klarte bare ikke å legge det fra meg. Hjerne og det som ellers er av energi i kroppen ville ikke ned i tempo. Alt gikk på høyspenn for å si det sånn. Er det virkelig absolutt ikke mulig å få dette til? osv.

Mandag kveld skypet jeg med pendlermannen min som ble tvunget til å snakke meg gjennom pros & cons. Jeg er absolutt helt avhengig av å ha backing fra han, sånn er det bare. Jeg kunne ikke hoppet på noe sånt og liksom kost meg på andre siden av Atlanteren og hatt en gjeng som satt hjemme og følte seg oversett, nedprioritert og det som verre er. Niks, det går ikke. Men så har jeg altså hans støtte og tilslutning, det føles så utrolig godt! Det er høstferie så minsten kan bo med pappa. De to største klarer seg selv – dessuten applauderer de at de har en (litt for?) impulsiv mamma som gjør sånt. Så da drar jeg da! :-)

Det blir fem smekkfulle dager av læring og nettverking. Åh, som jeg gleder meg! Det skal handle om strategi, politikk, makt, kvinner og ledelse – helt i min gate! Det koster skjorta og jeg har tømt alt som heter økonomisk buffer, men som en kjær kollega sa i dag – YOLO – på norsk vel å merke – du lever bare en gang! So be it! Jeg har bestemt meg for å gripe muligheter, ikke legge unødige begrensninger på meg selv, framsnakke meg selv og stille meg undrende og positiv til hva jeg kanskje kan ha i vente. Jeg er jo ikke 100% sikker på at dette blir så bra som det høres ut, men jeg satser alt på at det blir det, og da blir det jo som regel sånn. Jeg syns det er så fantastisk vakkert at vi og verden ofte er skrudd sammen sånn at alt blir hva du lager det til selv. Den gamle gyldne regelen om å smile til verden, så smiler den tilbake – eller gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg – det stemmer som regel. Gi og få tilbake. Enkelt og greit.

Og nå innser jeg at jeg sikkert høres litt nyfrelst ut. Jeg er ikke det altså. Dette er vel heller et uttrykk av hva disse siste studieårene har gjort med meg, hvordan jeg har vokst og utviklet meg, med meg selv, og i møte og i takt med omgivelser og familie. Litt svulstig kanskje, men likevel sant.

Kanskje føler jeg meg litt beslektet med de nyfrelste. Det er i alle fall sånn at nå har jeg lyst å gå ut og redde verden. Det vil si, jeg har så lyst å bidra til at andre kommer i befatning med det samme som meg. Jeg har så sykt lyst at dere også skal oppdage hva som ligger lett tilgjengelig rundt oss. Hva vi kan gjøre livene våre til, hvis vi bare smiler til hverandre, inspirerer og motiverer hverandre, ønsker hverandre vel og stiller spørsmål der vi møter motstand og mangel på forståelse.

Åkey – så ble det et litt svulstig innlegg i dag. Sorry, jeg er fortsatt godt planta på jorda altså, har ikke tatt helt av enda ;-)

Ha en fin kveld, snart helg igjen – tiden går så fort!

Peace & love <3

Så, hva skal du bli da?

Det viktigste først: Jeg leverte min avsluttende masteroppgave i dag! Juhuuuuuuu! Etter 3 ekstremt travle år er jeg snart i mål, «bare» en hjemme-eksamen på 3 dager igjen – SÅ er jeg ferdig, og forhåpentligvis innehaver av Master i Kommunikasjon og Ledelse :-)

Så, hva skal du bli da? Dette spørsmålet får jeg mye for tiden, og det skjønner jeg jo! La meg bare få sagt det, jeg begynte ikke på denne videreutdanningen for at jeg skulle jakte på ny drømmejobb, men fordi jeg hadde lyst til å utvide faglig horisont. Etter å ha jobbet med markedsføring i 25 år fristet det med ny kunnskap og hevet kompetansenivå. Ikke at jeg noen gang kan bli utlært i markedsføring, men det er godt utenfor boksen av og til ;-) Jeg var fascinert av kommunikasjonsfaget, hvordan harmonere kommunikasjon ut og inn i et selskap, hvordan tilpasse selskapet til omgivelsene. Læringskurven har bare pekt riktig vei, og det har vært en helt fantastisk reise, for å si det mildt. Planen var master i kommunikasjon, men det ble kommunikasjon og ledelse. Det har jeg ikke angret på. Første året handlet om PR-ledelse og strategisk kommunikasjon, fjoråret om ledelse, makt og mening – og dette året kan for meg oppsummeres med utvikling, rådgivning, coaching og refleksjon. Årene har endret meg mye.

Så, hva skal du bli da? Kanskje koker det ned til at det er ikke så viktig hva jeg skal bli, hvem eller hva jeg skal jobbe med – men at jeg har det gøy når jeg holder på! Når jeg har det gøy er det nesten som jeg tror jeg kan flytte fjell. Hehe. Høres litt søkt ut, men tenk litt over det. Og hva er det verste som kan skje? At du finner ut du ikke kan flytte fjell? So what!…. du har vertfall prøvd!

Jeg har valgt meg noen prosjekter jeg skal jobbe med framover, og jeg vet det vil bli gøy! Og så vet jeg at når jeg har det gøy lykkes jeg. Så planen er å bare fortsette å ha det gøy, og det skal etter planen resultere i gode resultater, da får jeg det enda mer gøy, så blir resultatene enda bedre….. Å sånn ska no dagan bare gå…. ;-)  Hahaha, neida, det er ikke fullt så enkelt – men, det er jo en god plan? ;-)

Kvinneplassen

Et av prosjektene jeg gleder meg til å jobbe videre med er Kvinneplassen som vi gjør sammen med Næringsforeningen. Åh, du og du, så gøy! Jeg tror vi har skapt en møteplass for kvinner i næringslivet som blir bedre og bedre, og mer og mer aktuell framover. Jeg må innrømme jeg er litt lei invitasjoner til «bobler og høye hæler», det vil si – det blir jeg aldri lei av, men å gjøre jobb til «bobler og høye hæler» fordi vi er kvinner, det blir for dumt. Det er heller ingen tvil om at vi trenger en felles møteplass. Ikke noe kvinnesaksgreier, likestillingsagenda osv., men en aktuell, ærlig og åpen møteplass der vi treffes, setter fokus på viktige saker og blir inspirert på en sånn måte at vi får lyst til å ta en større plass på jobb, i styre-rom og i innovasjon- & oppstartsmiljø. Vi må få flere kvinnelige gründere! Vet dere det er rundt 200.000 kvinner bare i Norge som drømmer om å skape sin egen arbeidsplass? Jeg syns ikke det er rart, tenk å kunne være helt din egen sjef, og bare jobbe med det du syns er gøy! Hvem kunne ikke tenkt seg det? Og det er fullt mulig å få det til – veeeeeeldig mulig! Mange menn og kvinner lykkes med drømmer og idèer, og vi er mange som står på sidelinjen klare til å hjelpe deg på vei. Så, hva skal du bli da? ;-)

I dag var en arbeidsdag litt utenom det vanlige. Et nytt Jobbskaper-møte, på Innovation Dock denne gang. Med andre ord dobbel-dose energi for min del! Jeg elsker å være på Innovation Dock og jeg elsker Jobbskaper-konseptet! Faktisk så har de to konseptene en del til felles også. Begge deler handler om å skape, dele, gi næring til samfunn, bidra til nye arbeidsplasser, gründerskap og innovasjon. Jeg er så sykt heldig som får jobbe med sånne prosjekter. Å få jobbe med å skape mening for folk. Bedre kan det jo ikke bli. Vi har diskutert hva vi kan gjøre for å få flere til å bli Jobbskapere. Når du er Jobbskaper betaler du 250,- pr. mnd. til Strømmestiftelsen, på den måten bidrar du til at 5 nye gründere pr. år, mange er kvinner,  Afrika og Asia  får mikrolån og kan starte sin egen bedrift. En form for fadder-ordning med andre ord. Jeg tenker at stort sett alle jeg har rundt meg har råd til å betale 250 pr. mnd. til en sånn sak. Vi fikk se en film der annethvert klipp var av en norsk frisør som åpnet egen frisørsalong, og en dame i Afrika som gjorde det samme. Akkurat samme historie. Akkurat samme mot til å hoppe ut i det ukjente ved å drive noe selv. Akkurat samme stolthet når de hadde åpnet og kundene kom. Herlig! Jeg skal dele den filmen med dere når den legges ut, den var fin asså!

Jobbskaper_2      Jobbskaper_1

Kvinneplassen 22. mai. Jeg likte Anne Lindmo sin gründer-historie! Hvis vi sitter her og tror den dama har vært heldig og vært på rett tid til rett sted, så tar vi grundig feil. Hun ble, som hun selv sa det, tvangs-ansatt i NRK to ganger. Idèen om talkshowet hun nå er mest kjent for, hadde hun mange år før hun var i gang. I de to siste årene før hun var på lufta satt hun hjemme, uten sikker inntekt, for å jobbe med konseptet, fra idè til ferdig produkt. Hun planla ned til minste detalj. Hun var engasjert – for å si det mildt! Ingen – utenom hun selv og mannen – hadde tro på konseptet. Hun er ikke lite stolt over det hun har skapt tror jeg – og med rette! Jøss, for en kul, flott og dyktig dame!

Damer, jenter, kvinner – det er SÅ mange signal på at vi går inn i en ny tid, der kvinner fortjener større plass. Det handler ikke om at vi skal ut og «rule verden», men at vi må være med å skape balanse der vi ferdes. På jobb, på fritiden, hjemme og ute. Det er heldigvis stor forskjell mellom kvinner og menn, og vi utfyller hverandre som regel godt! Jeg liker uttrykket til Petter Stordalen om å «selge de bæra du har». Det er det vi må gjøre. Vi må finne fram til hva det er vi har å tilby. Hva er vår styrke. Når har vi det gøy? Jeg tipper at for de fleste er det når vi tilbyr noe noen andre setter stor pris på. Så, hva skal du bli da? ;-)

Og apropos gøy. Her sitter jeg med et glass sjampanje. Det er mandag, og jeg har levert inn min avsluttende master i dag! Jeg måtte bare gjøre noe som gjorde det litt mer gøy å kjenne på at den oppgaven nå er ute av mine hender! All grunn til feiring :-) Så med pendlemann på Stord og barn som ikke prioriterer å være med mamma på ettermiddagen, måtte det tenkes kreativt og ut av boksen…. Det ble litt mer gøy med et glass sjampanje på en mandag ;-) Jeg satser på at resten av flaska holder seg til helgen…

Og helt til slutt – er det ikke bare kult med Gunhild Stordalen? I dag åpnet hun sin andre EAT-konferanse. Det er helt rått! ;-)

Tudelu – ha en strålende kveld og en fin uke!

– Peace & love –

 

Kjære Medsøstre!

Jeg forbinder fortsatt det uttrykket (Medsøstre) med min mor’s parodi av rødstrømper på revy-scenen på Stord, kan tenke meg tidlig på 80-tallet. Men, i mangel på et bedre uttrykk tar jeg det rett og slett i bruk igjen ;-)

For – hvilke ord bruker vi i dag? Når vi ikke lenger skal mane til kamp, slåss for rettigheter, likeverdighet og en generell plass på ulike arenaer i samfunnet vårt? Har vi et oppdatert «Medsøstre»? Venninner? Jenter? Girls…. Jeg tror det er bra at vi ikke lenger trenger den typen uttrykk. Det må jo bety at vi har fått den plassen vi ønsket oss. Dagens unge fedrene har det stort sett like travelt som oss mødre. De henter og bringer barn, lager mat, hjelper med lekser, jobber, trener – ja, jeg tror de strever minst like mye som oss med å få dagene til å gå opp, og med å skaffe seg litt rom for seg selv, litt egentid. Så uten tvil har vi fått en mye bedre balanse i det daglige.

Det fedrene ikke har i like stor grad, tror jeg, er fellesskapet rundt «jeeeezus, jeg har det så travelt!» Jeg opplever ikke at det er tema når de treffes, og jeg må innrømme jeg har undret meg over om ikke det er ganske smart. Å ikke snakke om sånt. For jeg kjenner at jeg for min egen del får det bare mer travelt av å fokusere på stressnivå og antall baller i luften – for ikke å snakke om hvis det er tema rundt lunsjbordet, i venninne-gjengen osv. Nei, jeg har mest senka skuldre når jeg egentlig ikke tenker så mye over alt jeg skulle ha gjort til enhver tid. Som nå for eksempel…. :-o

Ja, og så hjelper det å blogge av seg stresset. For min del altså ;-)

Jeg skulle absolutt brukt denne tiden, akkurat nå, til enten å skrive på oppgaven min, pakke til Venezia-turen i morgen eller fulgt opp en av de mange sakene jeg jobber med for tiden…. :-o Jaja, ain’t no perfection here…. Akkurat nå kjente jeg at jeg hadde aller mest lyst å blogge ;-)

Det er spesielt en skatt av en sak jeg jobber med for tiden, som jeg har SÅ lyst å dele med dere, Medsøstre ;-) Bare tenk dere inn i min situasjon et lite øyeblikk: Jeg jobber mye med arrangement i DNB. I tillegg jobber jeg mye med Oppstartsselskaper. Jeg har alltid vært samfunnsengasjert. Jeg har hatt det sykt travelt de siste årene fordi jeg har tatt en utdanning i tillegg til jobb. Så bestemmer vi oss altså for å bli med Næringsforeningen i Stavanger på å arrangere Kvinneplassen. I say no more… Tror dere jeg syns det er gøy eller? ;-) Yeeeeeah! For å si det mildt!

Min virkelighetsoppfatning av oss Kvinner er at vi i dag kan gjøre stort sett hva vi vil. Vi kan legge opp planer akkurat sånn vi ønsker. Vi kan jobbe fulltid, deltid eller på heltid hjemme. Vi kan ta utdanning, lang utdanning eller kort utdanning, eller ingen utdanning for den del – her til lands klarer vi oss okke som, bare vi har engasjement og pågangsmot. Jeg tror vi stort sett får aksept for de valgene vi tar. Så hva er det da som gjør at ikke flere kvinner velger å jobbe mer med ledelse? Være i kontinuerlig utvikling? Eller hvorfor sitter ikke kvinner i flere styrerom? Eller hvorfor har vi ikke flere kvinnelige gründere?

Misforstå meg rett – jeg er ikke av de som mener alle skal strebe etter lederposisjoner og/eller styreverv.

Men jeg er helt overbevist om at de aller fleste selskap tjener på balanse mellom kjønnene i både organisasjon, ledergrupper og styrerom.  Jeg mener også at vi skulle hatt mange flere kvinner som våger å etablere egen bedrift. En rapport vi nettopp publiserte i DNB har fått mye medieoppmerksomhet rundt kapittel 5.5 som handler om at Kvinnelige gründere lykkes i mindre grad enn menn. Jeg syns det er så sykt nedslående, men ikke på en demotiverende måte. JEG FÅR BARE ENDA MER LYST TIL Å BIDRA TIL AT FLERE LYKKES! Come on girls, let’s stay together!

Jeg har tidligere blogget om medieoppmerksomheten rundt Anita Krohn Traaseth da hun ble beskyldt for å omgi seg med altfor mye «heia-jenter» – eller noe i den dur. Jeg syns det var en helt idiotisk medieoppmerksomhet, for å si det rett ut. Det skal liksom være galt å heie på hverandre???! Oh, my God….! Niks, jeg tror vi må bli MYE FLINKERE til å heie på hverandre! Vi må backe, pushe, trøste, hjelpe og søtte hverandre – mye, mye mer. Og så må vi få slutt på svartsyken, avindsyke, misunnelsen og alt sånt tull vi har latt gro altfor godt i dette landet. Til H….. med Jantelov og begrensninger, jeg er av de som forsøker å leve etter you can never think big enough! Yes, we can og alt det der – bare vi støtter og backer – ingen klarer alt alene.

Så bare for å runde av før jeg faktisk bare MÅ pakke og sånt før jeg skal dra hjemmefra i morgen tidlig kl 04:30….

Dere er alle hjertelig velkommen til Kvinneplassen, på BI i Stavanger den 22. mai. Vi skal mingle og prate først og vi har invitert med oss noen fantastisk dyktige, flotte og tøffe damer som har hatt motet som skulle til for å etablere sin egen bedrift. De skal ha hver sin stand der de kan få presentere idèen og produktet sitt, og de er til stede for å inspirere alle oss som enda bare går rundt og drømmer ;-) La meg introdusere:

KvinneGründerFra venstre: Berta Lende Røed, gründeren bak Fuelbox, Siri F. Abrahamsen, gründeren bak Why Be Less og Metteliva Henningsen, gründeren bak Eat In Common. Foredragsholderne som står på programmet er ikke akkurat lite interessante de heller – jeg er selvsagt ekstra glad for at vår egen Merkevare og Sponsorsjef, Camilla Forberg kommer, dyktige og alltid inspirerende Toril Nag, Hege Kverneland – en av få kvinnelige toppledere globalt i Olje/Gass-bransjen (norsk dame! Kult!) Og så Anne Lindmo da – regner med det er flere enn meg som digger henne…. ;-)

Jeg håååååååååper å treffe så mange som mulig av dere herlige venner der også! Hjertelig velkommen til alle dere flotte Medsøstre der ute!

Nå  jeg pakke!

Peace & Love <3