Je suis un Parisienne!

Ja, da er det avklart altså. Etter å ha lest ferdig boken How to be Parisian wherever you are har det altså demret for meg. Jeg er egentlig fra Paris, bare født av norske foreldre i Norge, sånne glipper skjer jo. Enten det er Gud, Allah eller storken som står bak. Ingen er feilfrie. Men godt det ble oppdaget tenker jeg, alt falt liksom på plass nå! Det er klart jeg er mye miljøpåvirket av min norske oppvekst, jeg kan nok ikke si jeg er 100% fransk altså…. ;-)


Og i skrivende øyeblikk sitter jeg på terrassen i Mandelieu La Napoule, på den franske riviera, og blogger. Har det 100% godt. Mangler ingenting. I dag var vi en dagstur til Monaco, og etter hvert er planen å se Cannes, Saint Tropez/Saint Maxime og avrunde reisen i Nice. Det blir nok litt spesielt tenker jeg. For oss som aldri har vært i Nice, vil strand-promenaden – der vi også skal bo – dessverre lenkes sterkest til minnet om det som skjedde for bare få dager siden.

Her i La Napoule minnes vi også på den grusomme kvelden for mindre enn en uke siden. Alle offentlige flaggstenger har bært Trikoloren på halv stang fram til i dag, og for meg og de aller fleste andre blir det franske mottoet Liberté, égalite, fraternité enda sterkere og mer betydningsfullt. Frihet, likhet og brorskap. Dette landet altså! Så mye historie og så mye kultur. La vie est belle. 

Sterke krefter i et menneskelig sinn. Tro kan flytte fjell. Så mye sies om tankens kraft, og ingen tvil om at den er sterk. Jeg blir så fortvilt av ondskap, forvrengte virkelighetsbilder, ekstremisme og neglekt. Men jeg tror ikke på segregering. Som i alle andre av livets situasjoner tror jeg bare på kommunikasjon. Undring. Spørre. Lytte. Forsøke å forstå. Jeg kommer aldri til å forstå hva som driver den typen handling som utspant seg i Nice. Og jeg kommer ikke til å stoppe å undre meg over hvordan noe så grusomt kan skje.

Jeg tror mange svar finnes hos kvinnene. Mødrene, konene, søstrene og døtrene. Det ligger så mye ansvar hos disse kvinnene! Kan de fritas ansvar, selv om de høyst sannsynlig er undertrykket? Kanskje holdes de i jerngrep av mennene, men har de ikke uansett mye skyld?

Men kanskje kunne vi forstått mer og kommunisert bedre gjennom dialog og forståelse? Vil det være mulig? Eller blir dette for ekstremt? Jeg husker tilbake til et naboskap på Stord. En chilensk mor som hadde foretrukket gardiner i hele huset, snakket ikke norsk og var sjelden ute. Jeg var skeptisk. Det er snart tretti år siden og nå er de som oss.

Det er klart det er lettere å åpne dørene våre for de som tror på den samme guden som oss. Og når tydelige samfunnsrøster stiller store spørsmålstegn til Islam generelt, blir jeg også usikker. Jeg som har så lyst å være liberal og åpen til det meste. Er det virkelig sånn, at en ganske drøy del av verdens befolkning tror på noe som i bunn og grunn går helt på tvers av det vår kultur er tuftet på? Akkurat nå virker det sånn. Finnes det tegn til likhet blant kjønn eller legning i de islamske landene? Er det ikke stort sett menn som får styre? Og er det ikke sånn at homoseksualitet forbys? Ikke spor til frihet, likhet og brorskap. Jeg skulle så gjerne forstått hva de tenker disse kvinnene. Som kan ha fått en homoseksuell sønn. Som sannsynligvis ser fram til å bestemor. Som har lyst å følge slekters gang. Men altså aksepterer og kanskje også er stolt over en ekstrem sønn eller mann som dreper og går i døden for noe jeg ikke har mulighet til å forstå.

Huff…..

Tilbake til parisiennes, fellesskap og søsterskap. Jeg tror virkelig at mye kan gjøres gjennom søsterskap. Jeg vet gjennom mine egne relasjoner med sterke, flotte og kloke kvinner hva vi faktisk er kapable til å få til. Hvis vi vil. Så når jeg også opplever nært slektskap med parisiennes! Da tenker jeg – du verden – vi kan rocke verden hvis vi bare vil. Jeg er helt sikker på at vi har noen universelle felles trekk og følelser. Det å bli mor. Det å samle venner, familie og folk. Å skape ro, peace & understanding. Bare for å nevne noe ;-)

Her skal dere forresten få noen utdrag fra boken. Jeg tenker det er flere enn meg som kjenner både søsterskap, fellesskap og slektskap med dette ;-)

The secret to making a man know you need him: Of course you can open a blottle of wine yourself, but let him do it. That’s equality too.


Om bryllup: As a grown woman able to get dressed by herself, have children by herself; say merde to her parentes; and handle illnesses, bosses, dailiy injustices and a thousand other responsibilities by herself, the last thing she wants to deal with is a crazy, hysterical and frustrated wedding planner trying to tell her how to organize her wedding.

Om gifteringen: The Parisienne dreams of a simple ring, no diamond, nothing flashy. A family ring with sentimental value will do just fine. Or a copper band, bought for a pittance on a road trip with her boyfriend. She doesen´t want to encumber her silhuette with a heavy and expensive rock. (Enig! ;-)

Om å bruke tid på den parisiske måten: Agree to (at least a little) exercise but only in «beautiful» surroundings: a run in a picturesque public park or a swim in a historically listed pool. (Word!)

Sånn generelt om feminisme og gentlemen: Being a feminist and appreciating gallantry are not necessarily inkompatible – on the contrary. Making an effort, being attentive: it doesn´t take much and yet it makes a world of difference. What a joy to find some grace and courtesy in this world of brutes. When you encourage his chivalry, a man becomes more a man, a woman more a woman. 

Og helt til slutt – kanskje det endelige beviset på at jeg faktisk er en Parisienne: The Parisienne spends money the same way she diets – the stricter she is with herself, the more likely she is to slip up. And that is when she decides to make a well-earned exception, convinced that she urgently needs one of the following…. (Og her følger flere svært kjente eksempler på innkjøp vi rett og slett fortjener jenter, for eksempel blomster, solbriller, massasje, hotell-overnatting…. Noen som skjønner hva jeg mener? ;-)

Okay – jeg tipper det nå kan være andre som lurer på om de også er en Parisienne ;-) Les boken og finn ut selv, anbefales!

Nå skal jeg finne meg et glass iskald rosè Côtes de Provence, og fortsette i Elena Ferrantes første bok om Napoli som jeg begynte på i går. Wow, virker lovende for å si det mildt – og så er det fire stykker totalt! Yey! ;-)

Ha en nydelig kveld hvor enn du måtte være.

Pace & love!

Savn….

Jeg er inne i den tiden på året jeg er aller mest glad i, men som også er en tid for meg der jeg kjenner ekstra intenst på savnet etter min kjære venninne som akkurat så vidt rakk å bli 50 år, for snart 5 år siden. Det nærmer seg fødselsdag, dato for dødsdag og begravelse (som også var hennes bryllupsdag).

Enkelte dager, som i dag for eksempel, kjennes savnet ekstra sterkt. Vi er fire av hennes næreste venninner som har fortsatt å samles innimellom. Akkurat i dag kjente jeg ekstra sterkt på at hun mangler når vi skal treffes i kveld.

RosaPeonJeg har tenkt mye på hvorfor vi kom til å stå hverandre så nært. Selvfølgelig den perioden jeg var en del alene, fordi min mann reiste mye for å være sammen med sin far som slet en tøff kamp mot kreft. Vi snakket mye og åpent om dette med døden, og det å miste sine kjæreste. Hun hadde mistet begge sine foreldre og kunne dele mye med meg, som ga meg en dypere forståelse for det min mann gikk gjennom. Når hun selv fikk kreftdiagnosen bare to år senere, og skjønte tidlig at hennes tid var begrenset, falt det seg unaturlig når det gikk mot slutten, å ikke plukke opp den tråden vi så åpent hadde spunnet på rundt døden to år tidligere. Det ble uten tvil den tøffeste, vondeste og fineste erfaringen jeg har gjort meg i mitt liv så langt.

Vi var så like og likevel så ulike, og jeg skjønner nå at den viktigste grunnen til vårt sterke vennskap var hennes nysgjerrighet, raushet og åpenhet. På godt og vondt. Det var ikke få ganger både jeg og andre venninner kunne bli helt oppgitt av å vente på at hun skulle snakke ferdig med et tilfeldig menneske hun kom i snakk med, og som hun ble nysgjerrig på. Vi ble ofte oppgitt av de direkte og naive spørsmålene hennes – som etterhvert som vi ble kjent, jeg skjønte ikke var naive. Det var en genuin interesse for andre mennesker som lå bak det vi tolket som naivitet.

Og åpenhet. Det skaper trygghet i en vennegjeng. I samtaler og diskusjoner med henne skjulte det seg aldri en ukjent agenda. Hvis hun hadde diskutert meg med andre, kunne det like godt være introen til problemstillingen hun ønsket å ta opp med meg etterpå. Det var mye hun ikke skjønte, det ble for komplisert for et åpent, optimistisk og undrende sinn. Da spurte hun, for å forstå. Og hvis hun fortsatt ikke forsto, etter å ha grublet for eksempel med meg, spurte hun andre. I slike tilfeller kom hun gjerne tilbake til meg for å si at hun hadde tatt saken videre, og først da skjønte hvorfor jeg hadde sagt og gjort noe hun egentlig ikke likte. Jeg kan aldri huske jeg ble utrygg, eller tenkte det minte om baksnakking, selv om det kunne være to andre venninner som hadde diskutert meg, lenge og grundig, uten at jeg selv hadde vært til stede. Takket være åpenhet, undring og ikke minst raushet. Det ble veldig ukomplisert og trygt.

Jeg kunne fortsatt med et langt blogginnlegg om vårt vennskap og om savnet som noen ganger blir så intenst. Men jeg tenkte ikke jeg skulle gjøre det i dag. Det føltes bare godt å få ut litt av trykket, før vi andre skal samles i kveld. Og det føltes godt å bare erkjenne at jeg er så utrolig glad hun var innom livet mitt, at hun var tett på og lærte meg så mye. Hun har gjort meg til et bedre menneske, og for det kjenner jeg en enorm takknemlighet, og en undring over hvor fantastisk det er å være blessed, med det å ha gode mennesker rundt seg. Selv om noen forsvinner alt for fort, og vil for alltid forbli et stort, og tidvis altfor tungt, savn.

Som i de fleste andre sammenhenger i livet trenger jeg å få ventilert ut det som presser på innvendig. Nå kjenner jeg at det lettet litt på trykket å få skrevet det litt fra meg. Og samtidig som jeg sitter her og skriver, spiller jeg vakker musikk som vi to delte, og så feller jeg en tåre innimellom ;-) Det føles egentlig godt. Og sånn er jo livet, opp og ned, og heldige er vi som fortsatt har det. Livet altså. Jeg jobber mye for å bruke det på best mulig måte. Det håper jeg du gjør også. Og aprópos det – en flott kvinne delte en flott filmsnutt om en annen flott kvinne på facebook i går. Jeg deler den videre, den passet litt inn her ;-)

Ønsker dere alle en nydelig lang helg og god 17.mai!

 

Peace & love!

En ny vår!

Herlighet, så utrolig deilig å sitte ute i solen, på terrassen å blogge! <3 Love it!

Endelig lørdag, vår og overskudd til å gjøre alt jeg har satt på hold gjennom de tre siste års altoppslukende studier. Nå er det nesten ett år siden jeg var ferdig, men det er første våren på tre år at jeg ikke har eksamen og oppgave-arbeid hengende over meg. Påsken var mildt sagt fantastisk! Bare slaraffen…. Vet det høres sørgelig lite aktivt ut for alle dere som var på fjellet og sto på ski store deler av dagene, men jeg fikk nå familie-tid, gått meg noen turer,  lest og holdt mental-muskelen topp-trent, det er jo også viktig! ;-)

Av alt vi hadde på pensum, og som jeg har lyst å ta fram igjen uten å tenke at alt jeg leser «må sitte», så tenker jeg å begynne med Aristoteles igjen. Hehe…. Det mest kompliserte, men også det mest givende, for meg vel å merke. Jeg fant så utrolig mye jeg kunne bruke i Etikk-verket hans. Der ligger liksom kjernen i alt – slow living, slow fashion (som jeg leste om og ble inspirert av i Aftenbladet i dag!), mindfulness, tidsklemme-problematikk – ja, kort sagt det meste innenfor dagens dame-magasin-lektyre… Hvis du skjønner hva jeg mener ;-)

Aristoteles

Aristoteles-lengten blusset først og fremst opp da jeg gikk i gang med Per Fugellis «Nokpunktet». Jeg er ikke ferdig med den enda, men nærmer meg halvveis, og vet jeg finner mye der også. En venninne lånte meg Fugelli-boken etter at jeg fortalte over-entusiastisk om intervjuet eller praten, jeg og 1500 andre fikk være med på i Stavanger Konserthus for halvannen uke siden. Fy søren for en utrolig flott mann! Jeg blir så fascinert av den rause holdningen hans til livet, døden og omgivelsene generelt. Tenk, kunne flere av oss møtt hverandre med hans sinn og innstilling! Jeg fikk fornyet lyst til å finne tilbake til kjernen min, møte alt og alle med åpent sinn, stimulere barna mine der det trengs, inspirere kolleger osv. osv. Kort sagt vekket jeg til live de samme følelsene jeg fikk den påsken jeg jobbet meg gjennom Aristoteles’ Etikk, og tenkte jeg må lese den igjen, med mer ro i sjel og mage….. Ikke eksamens-lese, men kose-lese. Gledings! Men først skal jeg gjennom «Nokpunktet» – koser meg med den også :-)

Det er lenge siden forrige blogg-innlegg! Halvannen måned. Ikke etter plan, jeg som tenkte jeg skulle sette av mer tid til skrving i år, siden det gjør meg så godt. Men alt henger sammen med alt. Uten særlig overskudd blir det ikke leveranser. Ikke at jeg har vært deppa eller noe, det har bare gått i ett med livet. Jada, jeg vet jeg kan prioritere bedre og alt det der, men det er så vanskelig å gjøre ting halvveis….. Jeg er liksom han der Ibsen-figuren som helst gjør ting helt, ikke stykkevis og delt. Og da strekker jo ikke tiden helt til kan du si, når du generelt har stor appetitt på livet! Nå har jeg bevegd meg inn i et nytt modus kjenner jeg. Ta tiden tilbake og alt det der ;-) Nyte solen, på terrassen, lese mer, roe ned, finne kjernen igjen. Ikke løpe, løpe, løpe etter alt og alle. Men jeg er så utrolig dårlig på å gå glipp av noe! Arh! Det er kanskje det verste jeg vet! Jeg må øve meg. Det er altfor mange tilbud som lokker, kan ikke få med meg alt.

Etter den slappe – men, gu’ så herlige påsken, har jeg fått fornyet overskudd! Per Fugelli-dose, berikende og spennende møter og prosesser i Haugesund, Oslo, med diverse flotte damer ute av eget kontor i Stavanger og ikke minst med kolleger jeg har rundt meg til daglig. En fantastisk kjekk helg med venner både fra Stord og Stavanger, og med  mye gøy å glede meg til framover! Jeg skal i konfirmasjon, på A-ha-konsert, den årlige 17de-mai’en med kjære venner, hytte-turen i juni – så er det søren meg sommer! Tiden flyr! Godt egentlig. Hvis jeg evner å nyte alt. Og det gjør jeg når jeg holder riktig fokus. Det må du også. Husk å nyte. Kjenn etter hvor utrolig godt det er å bo akkurat her. At det er vår. At du har viktige og kjære mennesker rundt deg, som vil deg vel.

Vår-oppdateringApropos det. Gode venner. Jeg har en venninne som sikkert burde vært interiørstylist. Hun har et fantastisk flott hus selv. Jeg er glad i mitt hus også, men med nytt overskudd og ny vår, hører også med litt fornying av interør ;-) Så jeg hentet henne inn til konsulent-bistand. Hun er bare så utrolig flink! Med noen grep har jeg oppdatert stuen til en kul stue, eller – i alle fall kulere enn den var ;-) Det innebar selvfølgelig litt shopping, så det blir å suge litt på labben framover…. Godt det er ingen ny New York tur i sikte…. ;-o

Nå tror jeg jammen meg jeg skal ha meg et glass vin. Nyte livet. En lørdag ettermiddag klokken kvart over fire. Ah, herlig….. God helg da dere!

– Peace & love!

Krevende med gudinner på ryggen….

De av dere som i likhet med meg går rundt med en happy hippie goddess på ryggen, vet det kan være ganske krevende ;-) Gudinner er ikke direkte arbeidsjern som øser rundt av sin guddommelighet sånn uten videre. Det høres mye enklere ut med han styggen som OnklP går rundt med på ryggen. Men det høres jo ikke hyggelig ut, så jeg tror det er lurt å fylle på med energi sånn at goddess’en produserer guddommelighet som hun deler videre med meg ;-)

Påfyll er viktig. Uansett hva som skal produseres må det fylles på med noe. For å få noe ut, må du putte noe inn. Vi lever i et mylder av kaos, krav og press. Vi skal prestere uansett arena – jobb, hjem, studier, i foreldrerollen, blant venner, partnere, på sosiale medier og i sosiale lag – for å nevne noe…. Og det er vanskelig å stå i mot krav fra omgivelsene. Å sette seg selv på sidelinjen og bare koble seg av. Det ligger ikke i vår natur at det er greit. Eller syns du jeg tar feil? Det hadde faktisk bare vært forfriskende. Jeg elsker å lese om de som har klart å koble seg av, flytte på landet, gire ned, ta et sabbat-år, et år med permisjon osv. Det høres så herlig ut! Men så lurer jeg på om de blir lykkeligere? Er det ikke da lett for å få mer tid til å fokusere på andre ting og andre krav? Da har en plutselig mye tid og liten grunn for ikke å ha de flotteste matpakkene til barna, følge opp på enda flere fritidsaktiviteter, jobbe enda mer med skole, studier og presisjon i ulike sammenhenger. Eller?

Jeg tror – dessverre? – at dette levesettet har kommet for å bli. Jeg tror det viktigste er å kunne navigere godt i dette mylderet. Å finne ut, velge og prioritere hvor det er vi ønsker å prestere, være til stede og fokusere på å få det godt akkurat der – og heller nedprioritere alt det andre. Og huske påfyll for å produsere energi nok til å prestere, uansett arena eller rolle.

Ved å lese og ta til meg av nytt innhold, ny kunnskap og kompetanse dannes et overskudd av energi og happy hippie goddess produserer guddommelighet. Ved å trene dannes endorfiner som også blir til guddommelighet. Ved å danse, le, sosialisere og kose med familien når guddommeligheten nye høyder, happy hippie goddess deler, og jeg trives med henne på ryggen. Ha den gode stemmen bak øret som sier «bare kjør på – dette fikser du!» Eller «si nei da vel, du er tipp-topp uansett!» osv. ;-) Sånn skapes den gode sirkelen. Men det er mitt ansvar å fylle på, det er viktig. Akkurat som med planter, de vanner seg ikke selv for å si det sånn.

Carrie danser

Mine prioriterte områder eller arenaer er familie, venner og jobb. Det innebærer for meg at på de tre arenaene må jeg ha det bra, om ikke til enhver tid, så i alle fall stort sett. Det betyr også at hvis jeg ikke har det bra på en av arenaene, så funker sannsynligvis ikke de to andre så godt heller. Da er det bare å fylle på når jeg kjenner det begynner å tappes. Når jeg blir fort sint, har kort lunte og ikke evner å se at småting er småting. Og stemmen til goddess’en blir borte i alt kaoset som stjeler fokus.

Heldigvis prioriterer vi forskjellig, tenk så kjedelig om vi alle var like. Jeg tenker det er kanskje det samme hvor vi velger å fokusere, det viktige er å ha en god balanse og være fornøyd. Å gjøre seg kjent med egne preferanser for å kunne vite hvor en trenger å fylle på, og med hva. Jeg har valgt å fylle på med kunnskap og kompetanse for å få det enda bedre på jobb. Jeg velger å dra med hele kjernefamilien til Florida i julen, fordi vi har godt av å være mer sammen og ikke minst har vi godt av mer sol og varme! Og selv om jeg har hatt en hektisk og til tider altfor aktiv høst, har jeg klart å prioritere tid med venner både i Stavanger og på Stord. Og jeg har så mange gode venner! Barndomsvenninner, jobbvenninner, nettverksvenninner, foreningsvenninner – sistnevnte har jeg forresten sett altfor lite til denne høsten, men jeg gleder meg nesten syk til den årlige lutefisken jeg skal dele med de og mennene våre på lørdag! Og lørdag neste uke er det Stord-forening med menn som drar til Bergen for å feire en særdeles flott 60-åring. Tenk så heldig jeg er :-) Det er også påfyll. Bare å skrive om det her og nå, og ta meg tid til å glede meg varmt og inderlig over alle de herlige menneskene jeg har så lett tilgjengelig rundt meg.

Så leser jeg i avisene og ser på tv om alle de som er på flukt. Tenk det. Jeg klarer ikke å ta innover meg hva de har vært gjennom. Det er så utrolig fjernt fra vårt liv her – på den grønneste av de grønne greinene, som Rune Bjerke så godt sa det for noen år tilbake, da oljebransje og optimisme fortsatt så nye høyder i Stavanger. Men, vi sitter fortsatt på den grønneste av de grønne greinene, bare vi klarer å løfte nesa opp og fokusere ut i verden. Det tror jeg er lurt uansett. Å forsøke å se ut, for å kunne se inn.

Vi omgis av ekstremt mye som sluker energi. Det er så utrolig lett å føle seg misfornøyd, misforstått, mislykket og uheldig. En god og klok venninne fortalte hun hadde sett gjennom gamle bilder. Hun var så ung og flott, men hadde ikke vært mer fornøyd da enn hun er nå. Jeg tipper det ikke bare er jeg som kjenner meg igjen i den. Og tenk så meningsløst… Så kanskje skal vi også se oss litt tilbake for å kunne se framover. Og kanskje må vi jobbe litt for å holde fokus på de riktige arenaene, de viktige rollene for nettopp meg eller deg. Det som krever påfyll for at hver og en av oss skal kunne produsere energi. Lykke til i alle fall! Og det som er utenfor all tvil er at det er uansett verdt innsatsen ;-)

– Peace & love –

 

Ut på tur – ikke sur, igjen….

Jeg tror ikke det ligger i nordmenns natur å rose altfor mye, da blir det liksom too much, men jeg mener jeg kan tillate meg det innimellom. Så lenge det er balanse. Dette skal ikke være en sånn blogg som bare oser av perfeksjon – det må være balanse. Livet går definitivt i bølgedaler, men det må være lov å ta litt av i perioder ;-)

Jeg har allerede blogget om det som kanskje ble the time of my professional life – seminaret i Washington og New York… Jeg har definitivt ikke landa enda, og sånn må det jo sikkert være, det var virkelig virkelig bra!

Men, det var ikke det jeg tenkte å blogge om i dag. Jeg befinner meg nå på Heathrow flyplass, terminal 2. (Den var faktisk ikke så verst… Jeg syntes å huske at den var kjempe-kjip forrige gang jeg var her, men enten husker jeg feil, eller så er den oppgradert ;-) Anyway…. Lørdag dro jeg på jentetur til Kreta, sammen med 3 av mine nærmeste venninner. Til fire slow living dager i leiligheten til den ene venninnen vår. De har en nydelig leilighet i en landsby jeg kan tenke meg er en av de mest sjarmerende landsbyene på Kreta. Eller hva vet jeg – vi lånte leiligheten til venner i en annen leilighet for noen år siden – det var en utrolig sjarmerende landsby det også. Så kanskje det er mange sånne landsbyer på Kreta ;-)

I allefall. Denne gang gikk turen til Plakias og til leiligheten som ligger få meter fra en vakker strand med mye sand og få mennesker. Helt herlig. Været viste seg fra sin beste side og vi senket skuldre og fant mental slikebris og balanse umiddelbart. Milde himmel så fint vi har hatt det. Alle liksom i samme modus. Hjerte til hjerte, god vin, god mat – rett og slett godt liv. Da samler jeg så mye overskudd. Virkelig lading av livets batteri.

Plakias

Onsdag reiste jeg fra Chania flyplass til London Gatwick. Bare 20 minutter unna min vakre, gode og skjønne søster og hennes herlige familie. Hun og nevøen min på snart ett år hentet meg. Jeg fikk kost masse med vidunderlige Leo, sett det nye fine huset deres i Brighton og kvalitetstid med søsteren min. Sykt gode timer :-)

Leo

På kvelden tok jeg toget til London og jobb. Vi har hatt to dager som ble langt over forventning både faglig og sosialt. Og nå sitter jeg altså her og kjenner på hvor utrolig heldig jeg er. På en flyplass med ganske godt shopping-tilbud har jeg altså ingen som helst behov for å shoppe. Hva skjer….?

Selvfølgelig er det veldig veldig bra for økonomien, men det har egentlig ikke stoppet meg tidligere… At jeg egentlig ikke har råd mener jeg. Jeg har alltid hatt lyst å lete etter noe jeg kan unne meg likevel. Men ikke nå. Og det etter tur til Washington, New York og London UTEN shopping…. Jeg sitter her og tenker at det er sammenheng mellom lykke og shopping. Og at tomrom kan fylles med en shoppingrunde. Akkurat nå tror jeg ikke at jeg har noen tomrom. Jeg er fylt med energi, takknemlighet, balanse og flyt. Jeg liker aldri å dra fra London, men jeg gleder meg så bort i natten til å komme hjem til mann og barn! Til å krype opp i sofaen hjemme, kanskje rekke siste del av Senkveld, kose med min yngste datter og med mannen min. Jeg regner med de to eldste er på vift….. Dessuten er de ikke så veldig på fysisk mamma-kos… :-o Men jeg gleder meg til lang frokost med de i morgen tidlig! Jeg gleder meg til å få en update fra eldste-jenta om hva som skjer på jobbsøker-markedet, og til å høre hva hun i midten har vært med på i uken som har gått. Åh, de er bare så herlige alle tre :-)

Jeg tror virkelig og helhjertet på at livet blir det du gjør det til selv. Det betyr ikke at det ikke kan være vanskelig. Det kan være så utrolig og til de grader vanskelig. Men jeg tror at når det er godt, kan vi gjøre det til så fantastisk godt, og på den måten ruste oss bedre for stormene vi vet kommer, med jevne mellomrom.

Det gir energi å få jobbe i fantastisk flotte omgivelser ved DNB-kontoret vårt i London. Å få besøke the Trampery – et co-workingspace (arbeidsfellesskap) i Hoxton, London – bli del av et yrende gründermiljø i verdensklasse for et øyeblikk ;-) Jeg er virkelig heldig.

DNB LondonHoxton    the Trampery

Her er snapshots fra London-kontoret vårt, litt street-art i Hoxton og en krok på the Trampery (ikke vondt å jobbe et sånt sted heller tenker jeg…. ;-)

Nå må jeg snart løpe til flyet mitt – åh, som jeg gleder meg til å komme hjem!

Ha en nydelig helg alle!

– Peace & love!

Så til de grader inspirert!

Enkelte dager ass’! I går var en sånn dag, innholdsrik og veldig veldig inspirerende!

Men, first things first. Jeg har vært på tidenes tur! Kvinne-forum i Washington DC og New York City! ;-) Fire proppfulle dager med ekstrem inspirasjon! Skjønner nesten ikke det er mulig å kunne tilby et så solid program fra morgen til kveld. Vi hadde  forventninger før vi dro, men ikke i min villeste fantasi trodde jeg det ville innfri så til de grader som det gjorde denne gang. Dere skjønner det sikkert – jeg har fortsatt ikke landa….

Over there har de fått med seg at Norge har kommet langt med likestilling, jeg mener vel vi fortsatt har en vei å gå for å oppnå ønsket balanse, men det er en annen story…. ;-)

Likestillingsarbeidet vårt er uansett utgangspunkt for et godt diskusjonsgrunnlag med utrolig spennende mennesker. De der ute i den store verden er nysgjerrige på hva vi har fått til i Norge. Møtene vi fikk har gitt oss en innsikt jeg ikke tror jeg evner  å formidle videre. Det er helt formidabelt det vi har fått med oss, og jeg kom ikke hjem som helt den samme som den jeg var før jeg dro.

IMG_1074Å få forklart the money game of US politics av kanskje en av de viktigste brikkene i det republikanske valgkamp-arbeidet. Å få innsikt i et par Chiefs of staff for republikanske senatorers gjøren og laden. Å få delta som fluer på veggen i republikanernes  wednesdaymeeting. Å sitte rundt samme bord og diskutere Hillary’s kampanje, med de mest sentrale strategene. Å få høre inspirerende historier fra presidenten Bill Clintons taleskriver og få innsyn i hvordan de bygger opp de gode historiene som beveger verden. Vi har fått oppdatert forståelse for cyber security og lært om lobbying on Capitol Hill.  Et av høydepunktene for meg var frokostmøtet vi hadde med den fantastiske kvinnen og regissøren bak the Presidential Debates, de fire debattene mellom republikansk og demokratisk presidentkandidat, som sendes direkte over hele verden, og det eneste programmet i USA som kjøres uavbrutt av reklame. (Jeg vurderer å sitte oppe om nettene å følge disse direkte når de sendes om et lite år, jeg kommer til å se på med helt nye øyne…..). Vi møtte doktor og tidligere sjefsstrateg i Credit Suisse som ga oss et imponerende visjonært blikk på verden i dag og framover. Og samtalen vi hadde med han som jobber på høyt nivå i Bloomberg, som har like lyst som kona på kvalitetstid med barn og familie, gift med en equal som han sa – en kvinne som jobber på like høyt nivå i et annet stort konsern, og har like lyst til både å bygge karriere og ha plenty kvalitetstid med familie og barn. De som sier det ikke er et komplisert puslespill are lying som han sa – det tror jeg også! ;-)

IMG_1055Det gjør helt klart noe med meg dette. Og så blir det jo litt anti-klimaks å komme tilbake til hverdagen, og stille seg det fundamentale spørsmålet – hvordan i all verden skal jeg bruke dette videre da? Jeg sitter jo på nyervervet kunnskap som burde deles, investeres og videreutvikles….? How to do that lissom!?

Kanskje den beste delen av jobben min er at jeg får jobbe med å gjøre andre gode. Ofte syns jeg sånt høres ut som floskler, men det er virkelig ikke det altså. Jeg har fått jobbet mye med å se på hvordan vi som bank kan bidra til at gründere skal lykkes, det er bare så utrolig gøy! Utfordrende, ja – men sykt gøy! Og siden vi skal arrangere Kvinneplassen sammen med Næringsforeningen 3. desember er det også jobben min å brette opp armene, gå på med krum nakke og se på – hva kan vi gjøre nå og framover for å få flere kvinner inn i ledelse, styreverv og entreprenørskap? Det er gøy! Å få være med på det utrolig viktige arbeidet med å løfte flere kvinner opp og fram i samfunnet vårt.

Jeg har utfordret Næringsforeningen til å ta en pulsmåling på hvordan det står til i regionen vår, hvordan står det til med Sheconomy’en i Stavanger-regionen? Jeg er redd vi har mye å gå på, men så er jo også det mitt favoritt-utgangspunkt. Jeg trives definitivt best i utfordrer-rollen ;-) Og så håper jeg at vi kan sette oss noen skikkelig hårete mål! Det er ingen grunn til at vi ikke skal bli beste region i landet på dette! Med den handlekraften som ligger i Stavanger-regionen er jeg helt sikker på at vi klarer det, hvis vi bare vil! Og heldigvis er det mange som vil!

I går samlet vi noen flotte, dyktige og ekstremt inspirerende damer til workshop. Vi hadde bare en time – jeg skulle ønske vi hadde minst en dag. Det kommer så mange interessante perspektiv når mennesker samles rundt et felles engasjement! Hør for eksempel på dette: Vi må ikke drive kvinnekamp, det handler ikke om å albue oss fram, sloss med mennene osv. Det handler om å skape balanse. Menn har jo like lyst på pappa-permisjon som vi har på mamma-permisjon! Er vi villige til å gi fra oss litt av disse «rettighetene» og «eierskapet» vi har hatt på hjemmebane? For å få større muligheter i arbeidslivet? Det er en viktig diskusjon som jeg ikke tror vi har tatt helt på alvor enda.

Menn treffes på andre arenaer enn vi kvinner. De ligger lysår foran oss i måten å bygge og bruke nettverk – dette mener jeg positivt for mennene altså. Men vi må komme på banen vi kvinner også!

Det handler om å skape balanse. Hvis vi utgjør halvparten av verdens befolkning er det ingen grunn til at vi ikke skal være like godt representert på de fleste arenaer. Og best av alt – jeg er helt overbevist om at god balanse kommer alle til gode, ikke minst mennene. Så takk til de kvinner som har skjønt dette og som inspirerer oss andre til å jobbe med dette! Til de av dere som ønsker å bli inspirert – kjøp boken til Benja Stig Fagerland, Sheconomy, les om 2020 Women on Boards, om engasjementet og valgkampen til Hillary (skulle ønske jeg kunne gitt henne stemmen min!), om hva Oprah gjør for jenter i Afrika og hvordan det kontinentet endrer framtidsutsiktene fordi de satser på jentene! Ahhhh, det er så mye inspirasjon der ute!

IMG_1103

Så er det jo umulig (for meg) å komme hjem fra New York uten at kroppen er full av energi. Sånn er det bare. Washington var også fantastisk, vi gikk rundt og følte at vi var med i House of Cards…. ;-)

IMG_1134Men New York altså! Jeg må ha levd der i et tidligere liv…. Når jeg er den byen, kjenner på pulseringen, ser de gule cabs’ene, Empire State building, Chrystler building…. ja, da kjenner jeg at jeg lever ass’! Jeg ser for meg tre måneder i året i Brooklyn når jeg blir pensjonist ;-) Å bo i en kul leilighet i et mursteinsbygg, kanskje i Williamsburg, travelt opptatt med å sykle til lese-sirkler, cafè-besøk og picnics in the park…. Hahaha, å drømme koster jo ingenting! ;-)

Nå er jeg på vei til Kreta. Våger nesten ikke å si det :-o Jeg kjenner meg veldig veldig heldig. Jeg skal på jente-tur med tre Stord-venninner. Jeg skal jobbe også altså. Jada, jeg vet de kommer til å kalle meg Tårnfrid og alt det der, men du verden så god jeg har blitt på å innfinne meg med det ;-) Har du en jobb som gir energi, så har du en jobb som gir energi – sånn er det bare. Jeg tror absolutt ikke jeg står i fare for å møte verken vegger eller andre ting så lenge jeg koser meg med det jeg gjør. Og det gjør jeg, men det må jeg også jobbe for! Det kommer ikke av seg selv, men uttaket er vel verdt innsatsen. Jeg håper du har det på samme måten!

Ha en fantastisk helg! Kanskje jeg sender en solskinnsblogg fra Kreta – det er meldt godt over 20 grader ;-)

Peace & Love!

Flyt….

Så var sommerferien 2015 snart over, feriedagene går like fort hvert år, enten været er godt eller dårlig ;-)

På tross av mye ufyselig vær har ferien vært innholdsrik. Vi er så sykt heldige som kan dra noen dager til Paris, en uke til København, være på hytta, dra med venner på revy, nyte herlige måltider med familie og venner pluss mye mye mer. Denne siste uken har vi fått vært litt sammen med kjær familie fra Florida, det var trist å ta farvel – jeg tenker uansett de er heldige som drar hjem til mykji lys og mykji varme…. Jeg tror aldri jeg har sjekket vær-app’ene mine så hyppig noen gang før – på jakt etter sol, opphold og vindstille, men det har stort sett vært sånn:

Været

Det er uansett godt å få avrunde ferien på hytta. Her kommer jeg som regel godt inn i flytsonen og blir minnet på hva som egentlig betyr noe. På min gamle farmors 50-tallskjøkken, i moren min sin kasserte velour-sofa i stua eller på det lyseblå badet med baderomspanel fra rundt 70-80-tallet. Et stilmessig sammensurium av saker og ting med og uten affeksjonsverdi ;-) Men jeg nyter å være her! Hjemme i Stavanger bruker jeg ofte altfor mye tid på å ønske meg mer av ting jeg egentlig ikke trenger. Der blir det heller ikke nok tid til familie, venner, avslapning og bare det å ikke gjøre noe som helst sammen med for eksempel ungene. I likhet med mange andre løper jeg fra jobb til hjem til butikken til trening til barnas trening osv. osv.

Det har vært en del skriverier om dette jaget som kanskje spesielt vi kvinner strever med. Den perfekte kroppen, det perfekte hjemmet, den perfekte partner, den perfekte mor, kokk og venninne. Mange mener det er motreaksjoner på gang. Jeg er ikke så sikker. Men så er jeg ikke så sikker på at vi trenger motreaksjoner heller. Gjør vi det? Eller trenger vi «bare» å finne en personlig balanse? Jeg må jo innrømme at jeg faktisk trives med mitt travle liv. Jeg liker å ha en jobb som krever meg 100% og vel så det. Jeg har stor-trivs med å ta den utdanningen jeg alltid har hatt lyst på. Jeg hater å trene, men innser at jeg er så glad i livet at jeg har lyst å ha et godt og langt et, dermed er det ikke noen vei utenom. Den perfekte kroppen? Ja, den hadde jo vært sykt gøy å ha, men da må jeg jo gi avkall på all den gode maten, vinen og iskremen….. Nei, det blir nok ikke noen perfekt kropp på meg dessverre, men det finnes heldigvis mye kule klær til min uperfekte kropp – veldig gøy å lete, jakte, finne og kjøpe ;-)

Ellers har jeg som Anne Lindmo – et uperfekt hjem. Vi har fortsatt den hvite Ektorp-sofaen fra Ikea, jeg er vel på trekk nr. 4 eller 5 nå, men den funker fortsatt. Vi har et utvalg av tre-sorter bare i stuen – spisebord i nøtte-tre, eike-parket, furu-trapp, mahogny-piano, noen hvite og noen grå møbler. Jeg har gjenstander i plast, messing, gull-farget, bronse-farget, hvitt, grønt…. Ja – jeg kan godt fortsette, men tror dere skjønner tegningen. Nei, det blir nok aldri noe perfekt interiør-hjem hos oss, men det er et uperfekt hjem vi som bor der trives godt i og med ;-)

Perfekt partner, mor, kokk og venninne? Niks, jeg er vel ikke helt der heller :-o Jeg er løve og brøler mer enn èn gang i måneden til både partner og barn :-o Isje bra, jeg vet det – men, asså…. Jeg jobber med saken. Og jeg blir bedre og bedre. Når du studerer  kommunikasjon og ledelse lærer du jo ett og annet som også kan brukes hjemme. Ledelse er mye det samme vi driver med som foreldre. Og partnerskap handler mye om teambuilding og det å støtte og gjøre hverandre gode. Jeg har for eksempel lært at coaching, dialog og veiledning fungerer mye bedre som leder-egenskaper enn instrukser. Det har jeg testet og funnet ut stemmer også i foreldre-rollen ;-) Altfor ofte hadde det vært enklere, mer effektivt og mindre tid-krevende å instruere barna (og partneren? ;-) men det gir liten effekt på sikt hjemme hos oss «dessverre»…. :-o  Så nå jobber jeg med å dyrke coaching-rollen, dialogen og evnen til positiv veiledning også i hjemmet, ikke en enkel jobb på jobb heller for all del, men for en tidvis Tårnfrid-mor er det utrolig vanskelig til tider! Det bærer frukter de gangene jeg mestrer oppgaven ;-)

Jeg  bli flinkere til å løve-brøle mindre :-o Min mann har aldri hørt moren sin løve-brøle. Tenk for en kontrast han har måttet tilpasse! Huff…. Men vi har nå fått det til å funke ganske godt syns jeg, jeg tror han syns det også – han sier i hvert fall det. Så er det faktisk noe positivt med den pendle-tilværelsen vi har for tiden. Han er hjemme torsdag til søndag. Nå gleder jeg meg så sykt til han kommer hjem hver eneste uke! Og vi er blitt mye flinkere til å utnytte den tiden vi har sammen godt.

Jeg får aldri nok tid med venninnene mine, noen stunder har det heldigvis blitt denne sommeren. Først på hyttetur i Stavanger og så noen gode stunder på Stord. Jeg skal dessuten også til Kreta med gode Stord-venninner i oktober, og kanskje får jeg skvist inn litt mer venninne-tid før jeg vender nesa mot Stavanger på søndag ;-) Sosiale behov kommer på tredje nivå i Maslows behovspyramide, men jeg vet ikke om det hadde vært noe til liv uten venner og vennskap, kanskje burde det løftes til første nivå for min del. Og i likhet med partnerskap syns jeg vennskap også handler om å gjøre hverandre bedre. Utfordre, støtte, prate, forstå, undre og dele – jeg elsker venninne- og venne-tid!

Nå er ferien snart over og jeg kjenner at livet er godt. Jeg er fornøyd. Jeg er i balanse. I flyt.

Jeg har vært masse med venner og familie. Vi har fått reist. Jeg har hatt fri og fått lest noe annet enn faglitteratur. Jeg er godt i gang med Ken Folletts trilogi og kjenner jeg har funnet roen. Det er sykt herlig. Verken mer eller mindre. Bare rett og slett herlig. Håper du kjenner det på samme måten.

Jeg kan ikke ha et innlegg med kun et bilde av dårlig sommervær, derfor poster jeg noen bilder som inspirerer meg når vi nå går mot høst. Skit i det elendige været! Snart kan vi kle oss i støvletter, pelsvester og tjukke strømpebukser – livet er herlig ;-)

Høstinspo

Peace & love!