Je suis un Parisienne!

Ja, da er det avklart altså. Etter å ha lest ferdig boken How to be Parisian wherever you are har det altså demret for meg. Jeg er egentlig fra Paris, bare født av norske foreldre i Norge, sånne glipper skjer jo. Enten det er Gud, Allah eller storken som står bak. Ingen er feilfrie. Men godt det ble oppdaget tenker jeg, alt falt liksom på plass nå! Det er klart jeg er mye miljøpåvirket av min norske oppvekst, jeg kan nok ikke si jeg er 100% fransk altså…. ;-)


Og i skrivende øyeblikk sitter jeg på terrassen i Mandelieu La Napoule, på den franske riviera, og blogger. Har det 100% godt. Mangler ingenting. I dag var vi en dagstur til Monaco, og etter hvert er planen å se Cannes, Saint Tropez/Saint Maxime og avrunde reisen i Nice. Det blir nok litt spesielt tenker jeg. For oss som aldri har vært i Nice, vil strand-promenaden – der vi også skal bo – dessverre lenkes sterkest til minnet om det som skjedde for bare få dager siden.

Her i La Napoule minnes vi også på den grusomme kvelden for mindre enn en uke siden. Alle offentlige flaggstenger har bært Trikoloren på halv stang fram til i dag, og for meg og de aller fleste andre blir det franske mottoet Liberté, égalite, fraternité enda sterkere og mer betydningsfullt. Frihet, likhet og brorskap. Dette landet altså! Så mye historie og så mye kultur. La vie est belle. 

Sterke krefter i et menneskelig sinn. Tro kan flytte fjell. Så mye sies om tankens kraft, og ingen tvil om at den er sterk. Jeg blir så fortvilt av ondskap, forvrengte virkelighetsbilder, ekstremisme og neglekt. Men jeg tror ikke på segregering. Som i alle andre av livets situasjoner tror jeg bare på kommunikasjon. Undring. Spørre. Lytte. Forsøke å forstå. Jeg kommer aldri til å forstå hva som driver den typen handling som utspant seg i Nice. Og jeg kommer ikke til å stoppe å undre meg over hvordan noe så grusomt kan skje.

Jeg tror mange svar finnes hos kvinnene. Mødrene, konene, søstrene og døtrene. Det ligger så mye ansvar hos disse kvinnene! Kan de fritas ansvar, selv om de høyst sannsynlig er undertrykket? Kanskje holdes de i jerngrep av mennene, men har de ikke uansett mye skyld?

Men kanskje kunne vi forstått mer og kommunisert bedre gjennom dialog og forståelse? Vil det være mulig? Eller blir dette for ekstremt? Jeg husker tilbake til et naboskap på Stord. En chilensk mor som hadde foretrukket gardiner i hele huset, snakket ikke norsk og var sjelden ute. Jeg var skeptisk. Det er snart tretti år siden og nå er de som oss.

Det er klart det er lettere å åpne dørene våre for de som tror på den samme guden som oss. Og når tydelige samfunnsrøster stiller store spørsmålstegn til Islam generelt, blir jeg også usikker. Jeg som har så lyst å være liberal og åpen til det meste. Er det virkelig sånn, at en ganske drøy del av verdens befolkning tror på noe som i bunn og grunn går helt på tvers av det vår kultur er tuftet på? Akkurat nå virker det sånn. Finnes det tegn til likhet blant kjønn eller legning i de islamske landene? Er det ikke stort sett menn som får styre? Og er det ikke sånn at homoseksualitet forbys? Ikke spor til frihet, likhet og brorskap. Jeg skulle så gjerne forstått hva de tenker disse kvinnene. Som kan ha fått en homoseksuell sønn. Som sannsynligvis ser fram til å bestemor. Som har lyst å følge slekters gang. Men altså aksepterer og kanskje også er stolt over en ekstrem sønn eller mann som dreper og går i døden for noe jeg ikke har mulighet til å forstå.

Huff…..

Tilbake til parisiennes, fellesskap og søsterskap. Jeg tror virkelig at mye kan gjøres gjennom søsterskap. Jeg vet gjennom mine egne relasjoner med sterke, flotte og kloke kvinner hva vi faktisk er kapable til å få til. Hvis vi vil. Så når jeg også opplever nært slektskap med parisiennes! Da tenker jeg – du verden – vi kan rocke verden hvis vi bare vil. Jeg er helt sikker på at vi har noen universelle felles trekk og følelser. Det å bli mor. Det å samle venner, familie og folk. Å skape ro, peace & understanding. Bare for å nevne noe ;-)

Her skal dere forresten få noen utdrag fra boken. Jeg tenker det er flere enn meg som kjenner både søsterskap, fellesskap og slektskap med dette ;-)

The secret to making a man know you need him: Of course you can open a blottle of wine yourself, but let him do it. That’s equality too.


Om bryllup: As a grown woman able to get dressed by herself, have children by herself; say merde to her parentes; and handle illnesses, bosses, dailiy injustices and a thousand other responsibilities by herself, the last thing she wants to deal with is a crazy, hysterical and frustrated wedding planner trying to tell her how to organize her wedding.

Om gifteringen: The Parisienne dreams of a simple ring, no diamond, nothing flashy. A family ring with sentimental value will do just fine. Or a copper band, bought for a pittance on a road trip with her boyfriend. She doesen´t want to encumber her silhuette with a heavy and expensive rock. (Enig! ;-)

Om å bruke tid på den parisiske måten: Agree to (at least a little) exercise but only in «beautiful» surroundings: a run in a picturesque public park or a swim in a historically listed pool. (Word!)

Sånn generelt om feminisme og gentlemen: Being a feminist and appreciating gallantry are not necessarily inkompatible – on the contrary. Making an effort, being attentive: it doesn´t take much and yet it makes a world of difference. What a joy to find some grace and courtesy in this world of brutes. When you encourage his chivalry, a man becomes more a man, a woman more a woman. 

Og helt til slutt – kanskje det endelige beviset på at jeg faktisk er en Parisienne: The Parisienne spends money the same way she diets – the stricter she is with herself, the more likely she is to slip up. And that is when she decides to make a well-earned exception, convinced that she urgently needs one of the following…. (Og her følger flere svært kjente eksempler på innkjøp vi rett og slett fortjener jenter, for eksempel blomster, solbriller, massasje, hotell-overnatting…. Noen som skjønner hva jeg mener? ;-)

Okay – jeg tipper det nå kan være andre som lurer på om de også er en Parisienne ;-) Les boken og finn ut selv, anbefales!

Nå skal jeg finne meg et glass iskald rosè Côtes de Provence, og fortsette i Elena Ferrantes første bok om Napoli som jeg begynte på i går. Wow, virker lovende for å si det mildt – og så er det fire stykker totalt! Yey! ;-)

Ha en nydelig kveld hvor enn du måtte være.

Pace & love!

Som å leke med dukker igjen…. 😉

Jeg elsker at vi lever i en tid der vi søker etter å inspirere hverandre! Vi ønsker å dele, på tvers av alder, kjønn, geografi, kultur, sosiale medier osv. osv. Love it!

Jeg er med i en gruppe på facebook der det deles over en lav sko, for å si det mildt, det er så fint! Det er primært kvinner som ønsker å dele saker som berører (på godt og mindre godt), kunnskap og utveksle synspunkt og erfaringer. Et godt sosialt nettverk, og derfor et typisk godt eksempel på hvilke muligheter vi har gjennom sosiale medier. Sjekk denne fine grafikken som dukket opp her en dag:

Er dere enig i at det er sånn vi jenter gjør? Jeg mener det. Flere og flere av oss i alle fall. Og jeg opplever at jo mer jeg bidrar til å framsnakke og løfte fram andre jenter, jo mer framsnakker og løfter de meg. Det føles utrolig godt å leve i en sånn raushetens tid som Kathrine Aspaas snakker om. (Hun er guruen min altså….! ;-)

En annen inspirerende jente, som har gjort det å dele til sitt levebrød er Jeanette Dyhre Kvisvik. Husker dere henne? Var ikke hun værdame på tv2 for lenge siden? Uansett. Hun står bak en kul app som heter Villoid. Her er det å dele inspirasjon selve idèen bak appen. Okey, så er den kanskje mest, akkurat nå, for oss som er litt over snittet interessert i klær, mote og sånt, men jeg tror dette er noe de fleste kan bli hekta på…. ;-) Jepp, jeg er litt hekta, i alle fall var jeg det en ettermiddag tidligere denne uken…. Det er akkurat som å leke med dukker igjen! Bare at nå setter jeg sammen antrekk på en app på mobilen, i stedet for at jeg kler på en dukke. Så gøy! Og samtidig et supert verktøy når du har tonet ned shoppingen litt. Innsett at jeg kanskje har mye og vèl så det, må bare finne nye måter å bruke det på. Nye kombinasjoner jeg ikke har tenkt på før. Da blir det jo ofte akkurat som nytt! Det er mye kut å finne på Villoid og mange med en utrolig bra stilsans, og som er ivrige og derfor inspirerende å følge. Å sånn går nu kveldan…..?  Kanskje ;-)

Jeg skal forresten dele noe annet med dere. Jeg har blogget om dette før. Om min avhengighet av silketopper, som jeg bruker under stort sett alt. T-skjorter, gensere, bluser, topper. Det samme gjelder underkjoler av silke, det har jeg alltid under kjolen, og stort sett under skjørtet. Men jeg er ikke så glad i for mye blonder på det jeg har på under, det kan lett gi en litt klumpete effekt nå når stoffene er så tynne, så jeg er stadig på jakt etter ren silke uten blonder. Forrige uke kom jeg over disse fra J.Crew:

SilkeJCrew

Helt perfekte! Jeg kjøpte en i hver farge (offwhite, svart, marine). De er store i størrelsen, jeg burde absolutt returnert de for å bytte i en mindre størrelse, men siden jeg bare bruker de under noe annet, og siden de er så tynne – beholder jeg de litt store…. Jaja, vannari som de sier her i distriktet – jeg har jo ikke tålmodighet til å vente med å ta de i bruk…. Men så vet du det, i tilfelle du kjøper du også ;-)

Det er så mange flotte og flinke jenter, damer, kvinner. Som skaper sin egen arbeidsplass. Satser alt og jobber med det de brenner for – og så gjør de det de gjør så bra! Mange menn også, for all del, men de har aldri manglet en heiagjeng. Jeg vil heie ekstra på kvinnene, (sorry lads… ;-)

GanniKjole

Litt shopping i det helt siste har det visst likevel blitt 😁 Forrige fredag var jeg i møter i Haugesund – (der jeg også møtte noen dyktige og inspirerende kvinner!), jada – menn også altså ;-) Måtte selvfølgelig en veldig rask tur innom Crush – som jeg har aldeles på crush på…. Ah, så mye lekkert! Hadde innmari dårlig tid, og ikke var flinke og herlige Hedda inne, så det ble en rask tur, men jeg rakk å få med meg denne kule kjolen fra Ganni 😍

Uvant for meg med mønster, og må vel innrømme jeg er fortsatt ikke helt sikker på om dette blir en favoritt, men det var liksom noe med den, og uansett er den tatt i bruk. Den er altså kommet for å bli. Men kanskje ikke for alltid. Jeg har nemlig oppdaget en annen app…. Last ned og sjekk ut depop – en enkel måte å selge brukte klær, sko og vesker på! Jeg la ut en veske for salg forrige lørdag, og selv om den ble solgt via facebook-oppdatering, fikk jeg likevel testet hvor enkelt det var å «kvitte seg med ting». Ta noen bilder, legge de ut, skrive litt og katching – så er du i gang. Simple as that! Jeg vet jeg har mye klær, sko, vesker. Og altfor mye er like fint enda, jeg er bare lei, det har krympet (ehhh….) eller det var et dårlig impulskjøp. Uansett grunn, jeg liker konseptet med secondhand, gjenbruk, vintage. Det jeg er lei, kan bli noen andres nye skatt ☺️ Kanskje. Jeg vet jo ikke, men det jeg vet helt sikkert er at jeg skal legge ut mye mer etterhvert. Må bare lære å ta gode bilder, finne en lys og fin vegg eller krok som kan rigges for å anledningen – nå er jeg jo allerede i gang! Skal bare finne litt mer tid…. ;-)

Helg igjen! Åh, så herlig! Kos deg hva nå enn du har for planer! Jeg er på hytta – gledings!

 

Peace & love

 

 

Happy, Hippie og Goddess…. ;-)

Fint å tenke tilbake på tidligere valg. I alle fall hvis valgene har vært gode, selv om de ikke var veldig gjennomtenkte ;-) Navnet på denne bloggen var ikke nøye gjennomtenkt, men helt uavhengig av en eventuell blogg, hadde navnet på en måte «tatt litt bolig i meg».

Navnet dannet seg i hodet mitt som et slags «kodeord». Hvem er jeg egentlig – hvordan ønsker jeg å framstå, hvilke verdier er viktige for meg hvis jeg skal virkelig skrelle bort alt annet – hvem vil jeg være? Hvordan skal jeg framstå for at jeg skal være fornøyd med den jeg er? osv.

Jeg har lyst å være veldig happy, litt hippie og definitivt en Goddess ;-)

Happy. Bruker mye tid på og er mye opptatt av lykke. Hva legger jeg i lykke og hva gjør meg lykkelig. Stadig på jakt ;-) Jeg har lyst å være glad og lykkelig, men ikke en sånn som går rundt og smiler alltid og tenker at livet bare skal være en dans på roser. Jeg har lyst å være grunnleggende lykkelig som et resultat av at jeg har funnet ut hvordan jeg virker på best mulig måte (hihi – godt forenklet framstilling hentet fra Aristoteles ;-) Da tenker jeg at jeg stort sett kan være glad, Happy. For når livet da butter i mot, som det ofte gjør, så har jeg en god grunnmur å stå støtt på. Da faller jeg ikke så lett, og det er et mye bedre utgangspunkt for å ta de utfordringene som jeg vet kommer med jevne og ujevne mellomrom, i ulik fart og med varierende kraft.

Hippie. Fri for fordommer og åpen for det meste. Ikke så regelstyrt, gjerne litt bohem. Og så stilen da! Hippie-stilen er min favoritt-stil gjennom tidene! Jeg elsker fortsatt den sikkert 7-8 år gamle hippie-kjolen fra Odd Molly, hippie-buksen jeg kjøpte til kusinen min, og hun til meg, da vi var på Camden Market for flere år siden. Jeg elsker cangaene jeg har fått av foreldrene mine etter at vi bodde i Afrika, fargerike og fra 70-tallets Tanzania – kule som duk på bordet, eller som sarong en varm sommerkveld. Jeg elsker Jade Jaggers hippie-hengekøye fra Indiska, (som jeg nå må finne ny plass til på hytta siden de to trærne den hang på er sagd ned…). Jeg elsker vesker med frynser, brune og slitte støvletter med høye hæler, eller flate sandaler i gull eller kobber, jeans med sleng og hvite bomullskjorter. Løse krøller i langt hår med hårbånd, 70talls-musikken til Rolling Stones, Beatles og ABBA! <3 Ah, love! Waterloo- og katte-kostymene! Og jeg kan gå on and on and on…..  Definitivt en hippie-elsker, og over gjennomsnittet glad kanskje, i vakre ting som gir gode minner og assosiasjoner til 70-tallet – mine barndomsår ;-)

Goddess! Heck, yeah! It’s all in you mind…. Det står jeg for! Å føle seg som en Goddess vil synes på utsiden. I årenes løp har jeg innsett en ting og to – bl.a. at de sterke og flotte kvinnene jeg kan snu meg etter, ønsker å lese om, blir nysgjerrig på – de har noe Goddess over seg. De er trygge i seg selv, fornøyd med det de står for og det de leverer. De er ikke så opptatt av hva andre mener, men de er opptatt av å være i takt med seg selv. Og ekte. Trygge og ekte. De klarer å stå i utfordringene, men gidder kanskje ikke å tilsløre at det er tøft til tider. Vél tøft. Enten det er fordi de kjemper urettferdige kamper på jobb eller hjemme. Det er noe ekte når en våger å vise at ikke alt er så flott, velorganisert, vellykket og perfekt. Jeg liker balanse.

I dag ble jeg inspirert av en venninne som delte denne på facebook-veggen sin (takk Hanne!):

Forrige uke lot jeg meg bl.a. inspirere av dette:

Styleby_JLindeberg

Jeg kunne fortsatt med mange sånne klipp jeg har funnet fra mer og mindre ukjente mennesker, og jeg undres litt over hvorfor det er så mange som ønsker et taktskifte akkurat nå? Og hvorfor etterlyser de flere kvinner? Jeg vet jo at dette ikke handler om å svinge pendelen den andre veien. Jeg tror ikke noen av disse menneskene jeg snakker om, ønsker at kvinner verken skal overta en posisjon fra mennene, eller at overvekten skal tippe i motsatt retning. Det handler om balanse. Å dyrke fram en god balanse mellom kjønnene. Som Dalai Lama sier – kanskje har vi dyrket de materielle og eksterne verdier for lenge. Vi må ha glemt å fokusere like mye på de indre verdiene – dyrke kjærlighet og omsorg, Love. Har vi tatt de for gitt, tenkt at vi trenger ikke å holde fokus på sånt, det vil jo alltid være utgangspunktet for et godt liv uansett? Men når alt går så fort, og vi må løpe for å holde tritt, da kan det være lett å miste fokus.

Heldigvis ser det ut til at mange er enige i at vi trenger et taktskifte nå. Og kanskje må vi kvinner, som tradisjonelt har vært de som har tatt ansvar for de myke verdiene, også ta et større ansvar for å dra dette med oss inn i lederskapet vårt? Men så ser jeg på svigerinnene mine, venninnene mine, de som har både sønner og døtre – det ser ikke ut til at de gjør noen forskjell i oppdragelsen. Det gir solid tro på at de verdiene Dalai Lama etterlyser i større grad, på sikt kommer til å få like høy status som de ytre og materielle. Fordi begge kjønn vil være enig i at de indre verdiene må telle mer og prioriteres foran de ytre. Men vi kan ikke vente en generasjon på at det skal skje, derfor tror jeg på at kvinner må ta større plass i lederskap så vel som ellers i samfunnet. Så lenge kvinner og menn utgjør ca. 50% i kjønnsfordelingen generelt, må det også reflekteres over alt ellers! Sånn er det bare med den saken ;-)

Og da – kvinner – da trenger flere av oss å svinse rundt og føle oss som Goddesses! Og vi trenger å være Happy – sånn at vi er trygge og tro mot oss selv. Da tror jeg på den balansen Dalai Lama og mange, mange andre ønsker akkurat nå!

Peace & love!

New York, New York!

The city that never sleeps….

(This blogpost is in Norwegian, but here’s the English translation).

Jeg nyter å være i en by som myldrer, lever og byr på så sykt mye energi. Tenk å bo i en by der du kan oppdage noe nytt hver eneste dag om du vil. Eller du trenger ikke å gjøre noe som helst, men likevel føle at du har opplevd noe. *Sukk* Savn…. <3

Kollegene mine sier at hver gang jeg kommer hjem fra en storby snakker jeg om at der kunne jeg bodd altså. Jada, I know…. Men det er noe helt eget ved New York. Det skjer noe med pulsen min så snart jeg lander! ;-)

Jeg har lyst å bli en av de skikkelig aktive pensjonistene. En av de som har det litt travelt med å få med seg alt som skjer på biblioteket, i teateret, drar på kunst- og galleri-utstillinger, museer og konserter. Da må en jo nesten bo i en storby. Og jeg tenker New York er helt perfekt. Ikke hele året. Kanskje 3-4 måneder i året? Med mye tid til å ta med bok i parken for å lese litt. Ta Staten Island fergen. Dra til Coney Island, Williamsburg og Jersey shores…. Men mest av alt L E V E, se på folk, smile til nye folk hver dag, slå av en prat i et kult nabolag, ta et glass vin på trappa mens jeg drar inn lukt av by og energi. Yes, that’s a plan! ;-) Så får vi se da, å drømme koster som kjent ingenting… ;-)

Jeg har forresten allerede funnet nabolaget mitt. I <3 Tribeca! Vi bodde på Hilton Garden In Tribeca. Fire damer/jenter på tur. Jeg er så glad vi bestemte oss for et familierom, det blir så sosialt! Jeg sjekket først airbnb, men det var ganske dyrt i NY. Like dyrt som hotell. Dette hotellet er absolutt ikke luksus, men et delikat, lite og rolig hotell med great location og hyggelig betjening. Vi spiste ikke noen av måltidene på hotellet denne gangen heller, det vil si vi testet ut frokosten, men den var dyr og kjedelig. Noe av det beste med TriBeCa er alle cafèene, diners, restauranter, barer og butikker selvfølgelig :-D

Jeg elsker virkelig New York, håper jeg kommer meg tilbake snart…. <3

KMS_centralpark

Litt kaldt, men Central Park er fortsatt Central Park… ;-)

Men kanskje det aller beste med å ta en sånn tur – bortsett fra at det er ferie med verdens beste – er å komme seg litt ut av den evige boblen jeg til tider føler meg i….

Pendle-mann og gress-enke-tilværelse. Dager som går i ett. Nedbemanningsprosesser på jobb. 30.000 arbeidsplasser i olje/gass som har/er i ferd med å gå tapt. Stigende arbeidsledighet. Økende fremmedfrykt…. Det er det verste! Verre enn nesten alt annet akkurat nå, er fremmedfrykten som stadig viser seg i ulike innpakninger. Neida, ikke rasisme… Tja, jeg vet ikke – kanskje ikke, men definitivt ikke anti-rasisme. Politikere som skaper frykt, i stedet for å søke muligheter. Ah, jeg blir litt matt, og jeg blir veldig veldig lei meg, på vårt land sine vegne.

Klart jeg også kan kjenne på bekymring når jeg hører om gjenger som utøver trakassering og sjikanering på offentlige steder som festivaler og busser. Klart traumer påvirker mennesker, og fatale hendelser kan skje. Selvfølgelig utfordrer det komfortsonen vår, men jeg har vært inne på det tidligere. Komfortsone er ikke egentlig en god sone. Den skaper ikke utvikling. Gir ingen mening. Blir litt boble. Vakuum….

Så hvorfor ikke heller stille oss litt nysgjerrige. Hvem er disse menneskene som kommer helt opp hit? Hvorfor vil de til Norge? Hvorfor ikke bli i sør- eller mellom-Europa der folkemengdene, mulighetene og ikke minst oppholdsværet er? Nå skal det jo sies at de aller aller fleste velger det. Det er de færreste som tar seg helt opp til oss, og vi hører sogar om de som angrer og vil tilbake. Jeg kjenner jeg er skikkelig nysgjerrig faktisk. Har veldig lyst å høre historier om hvorfor Norge, og hvordan havnet de her. Hvilke drømmer har de for seg og barna sine?
Og vi har jo så mye vi må løse! Innovasjon skjer sjelden innenfra. Vi trenger disrupsjon, nytenking, noen som ser oss utenfra, kan stille de riktige spørsmålene. Nå har vi jo busslaster med folk som kan hjelpe oss med dette. Pirke litt i boblen vår. Hva skal vi med alle denne rikdommen, all plassen vi har og alle pengene, hvis vi bare blir mer og mer redde, isolerte og gjerrige?

Jeg tror på å møte redsel. Først da tror jeg vi kan gjøre noe med den. Det gagner ingen å bli fryktsomme for noe vi egentlig bare er usikre på. Jeg tror på åpenhet, undring og nysgjerrighet. Joda – det innebærer en viss risiko, men den er ganske liten sammenlignet med gevinsten ved å ta i mot, integrere, samarbeide og få nye landsmenn som kan bidra til alle oppgavene vi skal løse. Vi skal tenke nye tanker knyttet til nye energier, ny helse-teknologi, sunnere og mer bærekraftig mat og kompetansedeling – bare for å nevne noe. Det hadde vært utrolig spennende om politikere og andre kunne stimulert til nye tanker rundt hvordan vi kan utnytte ny og ledig arbeidskraft for å løse noe av dette. Det syns vert fall jeg ;-)

Ha en nydelig kveld da dere!

Peace & love

 

 

Tilværelsens uutholdelige letthet

Denne helgen hadde jeg to-tre gjøremål på blokka – å skrive ferdig ett av de to blogg-utkastene jeg har liggende, rydde loftsetasjen og hvis jeg ble ferdig med det, begynne på struktur og orden på kontoret mitt – der flyter det fortsatt i bøker, artikler og diverse papir fra studietiden….

Men. Lørdag formiddag og et av ukens høydepunkt – papiravis- og kaffe-tid. Litt spesiell forside på Aftenbladet denne dagen. Oppdager snart at det er en magasin-del, lagt utenpå hovedavisen, med tittel Glassjenta.

GlassjentaJeg begynte å lese og klarte ikke å legge fra meg avisen før jeg var gjennom hele historien på 64 tabloiod-formaterte sider. Det er en underdrivelse å si at det er et imponerende stykke journalistisk verk. Sakspapir fra alle involverte parter er gjennomgått. Reiser, intervju, oppsøkende journalistikk, til de grader undersøkende og selvfølgelig kritisk journalistikk, og ikke minst må Thomas Ergo ha vært et lys i en utrolig lang og svart tunell for «Ida». En 15 år gammel jente som har kjempet for seg selv i et system jeg blir helt slått ut av finnes her, i verdens beste og 6. rikeste land, i følge FN og Verdensbanken.

Og nå sitter jeg her og kan ikke fri meg fra strofen jeg valgte å ha som overskrift – Tilværelsens uutholdelige letthet. Min tilværelses uutholdelige letthet. Denne saken er en sånn type sak som liksom går inn i hjerte- og sjelsregionen og bare røsker tak. Planlagte blogginnlegg om Lykke og Inspirasjon blir bare fjas. Det er så mange dimensjoner ved denne saken som treffer meg hardt i både mellomgulv og ryggrad. Jeg vet det høres svulstig ut, men akkurat nå føles det som om jeg befinner meg i et salgs Kierkegaardsk vakuum. Du vet – sånn som når du begynner å filosofere på hva livet egentlig handler om? Mine hverdagsbekymringer over barn som kanskje ser litt for mange serier på Apple-tv’en, får litt for lite frisk luft eller spiser litt for mye godteri på lørdagen… Frustrasjonen min over tilegnet ny kunnskap som ikke blir brukt nok. Irritasjonen over det dårlige været som spolerte en Stord-helg jeg hadde gledet meg sånn til! Ja, når jeg ser på det sånn… Da blir kanskje mine besteborgerlige hverdagsutfordringer en uutholdelig letthet….

Det er så mange lag. Så mange dimensjoner og sider ved denne saken som tar tak.

Traumer. Heldigvis for psykiatrien. Traumer må være komplisert. Har aldri vært i befatning med det. Heldigvis.

Sviktende omsorg. Takk og lov for barnevernet. De gjør en fantastisk jobb. Heldigvis fungerer systemet. Har hørt om bekymringsmeldinger. Hadde noen pussige foreldre i nabolaget for mange år siden. Heldigvis var det andre som meldte fra. Puh, jeg slapp. Var jo egentlig ikke vitne til noe. Ikke sånn direkte i alle fall.

Utagerende ungdom. Voldelige barn. Barn som ikke bryr seg. Gir faen. Joda, har sett de. Litt redd. Godt de ikke befinner seg i «våre» klasser….

Og nå blir alt snudd på hodet. Stakkars, stakkars barn. Og stakkar alle de menneskene som jeg er helt sikker på ønsker å hjelpe. Være en del av støtteapparatet. Jeg har både venner og andre relasjoner som jobber i disse systemene, og som jeg vet er både dyktige og inderlig velmenende. Så hva er det som skjer i saker som denne? Blir sånne som Ida kasteballer i et byråkrati som er mer opptatt av regler og muligheter i et system, enn å rydde alt annet bort innimellom, for å ha tid og overskudd til å lytte til sakens kjerne, Ida? Hjertet mitt blør for Ida. Og for alle de andre menneskene som er avhengige av systemene våre. Rammene våre. Den etablerte strukturen i dette fantastiske landet. Alle de som er avhengige av et system som fungerer. Og som ikke har styrken, overskuddet, kunnskapen eller utgangspunktet som skal til når du skal finne en liv du kan leve i, i dette enormt komplekse og satte systemet. Jeg leser om busslaster av folk. Sikkert mange traumatiserte. Hva opplever de egentlig når de kommer til dette landet? Et velmenende mottak, som må kjempe mot alle oss skeptikere i nærmiljøene. Et mottak som må forsvare irrasjonelle handlinger og reaksjoner som blåses opp i nyhetene når de ikke vil innkvarteres i mottakene, eller står i kø for å reise ut. Et mottak som helt sikkert har mer enn nok med alle rammene og mulighetene som skal følges og utredes i et stort system som ser ut til å fungere. Men som kanskje trenger å revurderes. Oppdateres. Endres. Når alt annet er i endring.

Jeg kjenner meg så sykt igjen i noen sider av saken. Uten sammenligning for øvrig og overhodet, så kan jeg også miste litt hodet når jeg opplever å bli styrt, overstyrt, i saker som omhandler meg og mitt. Bare spør både mann og leder... Ida går i svart. Utvikler traumer. Gjenopplever tidligere overgrep. Når saken belyses fra alle sider og alle fakta legges på bordet, er ikke hennes handlinger så vanskelige å forstå, også for oss uten kompetanse innen psykiatri og miljøarbeid.

Jeg skulle egentlig skrive om Lykke. Jeg har jo mitt private hverdagsforskningsprosjekt på lykke, og jeg lærer stadig mer! ;-)

Denne uken var jeg mest inspirert av tidenes mest omfattende forskningsprosjekt på lykke, som har konkludert med at det aller, aller viktigste fundamentet for lykke er sosialt nettverk.

Jada, det visste vi jo, du trenger ikke være forsker for å vite det, sa en venninne. Nei, kanskje ikke, men det er jo greit å få dokumentert det de fleste av oss har erfart. Heldigvis for oss. Gode erfaringer. Men hva med alle de som ikke gjør de samme erfaringene? Som Ida, plassert i ødemarken. Helt uten sosialt nettverk. Og hva med alle de som kommer til vårt land, som vet det så altfor godt, fordi de har måttet reise fra sitt sosiale nettverk. Borte. Revet bort rått og brutalt på en hinsides båttur mot et håp i Europa. Stakkars folk.

Jeg har ikke tenkt å gjøre noen drastiske endringer som følge av at jeg denne helgen er revet litt ut av min tilværelse, som egentlig ikke er uutholdelig på noen som helst måte. Jeg har heller ikke tenkt å grave meg dypere inn i den Kierkegaardske grublingen. Men jeg har fått noe å tenke på. Igjen. Jeg må finne ut av hvordan jeg kan bidra til et varmere samfunn. På min måte. Utfra mine muligheter akkurat nå og akkurat her. Det tenker jeg er noe vi kan gjøre alle sammen. Tusen takk til Aftenbladet og til Thomas Ergo, for en særdeles gjennomgripende innsikt. Og for en særdeles viktig påminnelse.

Ha en fin kveld og ta godt vare på hverandre.

Peace & love

Reflections

Okay, I’m blogging in English again ;-) This time on a subject that might not be that interesting to everyone. But I find myself, increasingly often, being absorbed with thoughts and reflections around issues on gender balance and equality, and why the balance still doesn’t look that good in Norway (either)….

I participated in a Women’s Forum last fall, it turned out to possibly be a game changer in my professional life. We met so many amazing women and men in Washington DC and New York city. American «power women and men». We had so many interesting discussions on various subjects, the theme mainly focusing on «the female« objective. These women are so smart, and have worked so hard, building their careers in a mans world, no question we met some of the most talented women in the USA. Wether they were professionally close to Hillary Clinton or Obama, leading around 60.000 employees or strategically placed on the top level in large corporates – every single meeting gave me new and profound insights and perspectives. (Possibly marked for life ;-) I know now, 3 months later, that I can tag this trip as quite a game changer for me actually. Defining moments ;-)

I’ve always been engaged. In my professional life, as a mother, wife, friend, as a student or a volunteer. No matter what task, I need to be engaged, it has to be interesting, or I can’t be bothered… Every day though, I try to reflect – stop and think – before getting involved, ’cause I do tend to get involved in too much… I do NOT need to get involved in every interesting issue even if I do have an opinion….! I don’t need to be part of every discussion, whether its between my kids, my kids and my husband, between colleagues, between friends, on political matters and so on…. But I need to be engaged to have a full life, so must find the issues that are important to me, and I need to engage ;-)

So – back to the game changing. Genderbalancing issues are important to me. And the more I learn, the more insight I get – the more important it becomes. Of course this is probably in my genes. I’m brought up in a home where equality goes before everything, and the fights that were fought in Norway on behalf of women in the 60s, 70s and 80s were strongly welcomed and cheered in our home.

I realise I haven’t paid that much attention to this part of my upbringing, until now. I wonder. Why has it become such an important issue to me? And why now? Is it due to my (still pretty new) masters degree? I don’t know, I just know it’s important. I don’t think it’s just me focusing on the subject these days. I experience a wave of engagement across the world, and in Norway. The great and visionary leaders who set the agenda in today’s world are all addressing the imbalance in gender issues – the Dalai Lama, Obama, Richard Branson, Tom Peters, Meryl Streep, Sheryl Sandberg… Oh, I love the way she addressed the issue in Davos earlier this week – straight to the point there….

I’m not going to share my views and perspectives on these matter, I can do that on another blog update – I’m sure you can guess them anyway ;-) But I do want to share my reflections on the state of the modern feminism in Norway.

I’m not sure I like the word feminism. I wish we could find a new word. Feminism might be used too negatively in Norway? There were so many struggles, so many fights and «hard core views» back in the 70s. But – boy, did the women back then do a great piece of work for us and for future generations! But now, we need to get the men on board! It’s feminism all right, but the bottom line is gender balance. There are so many great, talented and capable men who know that gender balance and diversity is of utter importance, if we want a better world. Actually I think the young dads today want just as much as their wives to be soccer-parent, and I think they find it naturally and honestly easy to understand that their wives are just as passioned about their careers as themselves.

I think Norway is known in Europe and America for being a great country to live in for women. An article in Huffington Post 2014, showed that the countries in Scandinavia are way ahead of for instance USA, and I guess the picture is pretty much the same in 2016. But, I’m guessing these surveys are based on rights and the necessary framework that needs to be present, if women are to be given the same opportunities as men. I know we have the rights and «the framework» in Norway. I know so many women who aim for the leadership positions, urge at becoming board members and dream of starting their own business. So why don’t they?

ObstaclesIn the Norwegian book SHEconomy (I hope it’ll be translated to English soon!) steeplechase is introduced as an expression in stead of the glass ceiling. The expression perfectly explains what we all experience. Oh, how many obstacles! Because even when we have all the rights, the power, the urge and «the framework», even then there is still imbalance. Still so many obstacles. And lately there have been so many discussions on why. Is it the men? A Norwegian (male) humorist reflected on why he always strived after the positive feedback from his male colleagues, and didn’t really care about the feedback from the female humorists… So sad. There have been so many issues and examples illustrating «the state of the union». I’m pretty sure the «state» is not how our mother feminists pictured it would be in 2016. So what happened? I really don’t know, and I think there are so many answers to that question. But men need to pay attention to what really makes a good business, a strong economy and a better society. Gender balance. Not too many women or too many men. Balance and equality. And women need to take more opportunities. Possibly reflect less on wether we’re good enough? And we need to cheer each other! Talk, cheer, socialise with the women who have succeeded. Listen to their stories, learn and copy.

I know for sure I live in one of the countries in the world where we have the absolutely and definitely best chances of succeeding in gender balancing. And that makes me sooooooo happy! Lets focus on all the possibilities we have. Lets do it together, men and women, young and old, Norwegians and foreigners. We know this is the only way to make the world a better place! ;-)

And if you’re still not convinced, please start to pay attention on what’s happening around you ;-) If you want, you can start by reading this article – from World Economic Forum in Davos – I love that these are the issues that are being discussed when the worlds greatest leaders get together to discuss the most important issues today ;-)

women on boards

Have a great week, with a great amount of balance ;-)

Peace & love

 

Mest om kvinner og kjønnsbalanse.

Det har vært mye fokus på kjønnsbalanse i det siste. Eller? Er det bare meg som legger spesielt merke til den nå? Etter at mitt eget fokus har endret seg?

Kjønnsbalanse

Kvinner og menn. Forrige uke arrangerte vi sammen med Næringsforeningen – for andre gang i år, Kvinneplassen. I farten husker jeg ikke om jeg har blogget det tidligere, men jeg har sagt det utallige ganger. Vi må ikke kalle verken nettverket eller møteplassen for Kvinneplassen. Navnet er utdatert. Det viste seg også veldig tydelig gjennom den engasjerte diskusjonen på facebook i etterkant. Nå handler det om å skape balanse. Den riktige balansen. Og da må vi ha mennene med!

Jeg tror noe skjer. Eller har jeg oversett dette engasjementet de siste 10 årene? Har det engasjementet vi ser nå, vært til stede hele tiden uten at jeg har tenkt over det? Det kan jo godt være, men uansett – hvis jeg er typisk for min generasjon har det ikke vært nok engasjement. Jeg har sovet i timen.

Jeg er vokst opp i et hjem med en engasjert mor. En uredd mor, som til tider kan ha stått vel mye på barrikadene. I 20-årene hadde jeg overhodet ikke noen interesse for barrikader. Jeg var håpløst lykkelig der jeg løp omkring på pumpsene mine mellom de dresskledde mannlige lederne på Norsk Hydro/Sandsli (jeg kan ikke huske en eneste kvinnelig sjef…?). Jeg elsket Working Girl, 9 to 5 og skjørt med dressjakke til. Lenge syns jeg det var helt naturlig at det var jeg som hentet kaffe til møtene, selv om det ikke sto i verken min eller andre sin arbeidsinstruks. Men etter hvert skjønte jeg at jeg gjorde jobben min ganske bra, og på sett og vis undergravde jeg akkurat det ved å hente den kaffen, hver gang, så jeg tror jeg sluttet helt med det…..

I 30-årene hadde jeg ikke tid til å tenke verken på hvem som skulle hente kaffe, eller dressjakker og pumps. Da gikk arbeidsdagene veldig fort, jeg måtte rekke barn, middager og fritidsaktiviteter. I 40-årene har jeg derimot prioritert tid, mye tid til å tenke gjennom hva jeg egentlig har lyst å bruke arbeidslivet mitt på. Derfor har jeg også prioritert å ha det heftig travelt i perioder, fordi den innsatsen har resultert blant annet i en master. En master som etter planen skal ta meg den retningen jeg ønsker. Så får vi jo se om det går etter plan. Det gjør sjelden det, men sånn noenlunde kanskje…? Jeg innser i alle fall at for å få det til å skje, så må det tas en viss skje i en viss hånd. Min skje, min hånd. Og like godt er det, tenker jeg. Da styres jo retningen av meg selv, og det er vel strengt tatt det beste ;-)

Mange har spurt meg hva jeg skal med denne masteren og jeg har svart at den er først og fremst tilegnet fordi jeg trives med utvikling. Men så viser det seg vel kanskje nå, hvis jeg skal være helt ærlig, at det blir kanskje litt for dumt, at jeg har hatt det så sykt travelt i flere år, forsaket så mye, forårsaket ganske mye….. og så skal jeg ikke bruke den til noe spesielt? Skal jeg fortsette å jobbe akkurat sånn jeg har gjort før? Med all denne nyervervede kunnskapen?

Jeg har hevet kompetansen min. Jeg kan så mye, mye mer enn jeg kunne før. Ny teori kombinert med flere års erfaring gjør meg egentlig ganske gull verdt i forhold til før. Og nå håper jeg ingen av dere sitter der og tenker at herregud, hun der holder på å bruke bloggen til å forhandle seg til en høyere lønn. For det gjør jeg altså ikke! Dette er åpne refleksjoner rundt hvilket innhold jeg ønsker i livet mitt, den profesjonelle siden av livet mitt. Og kanskje sitter dere der og tenker, jøss, hun er ganske åpen nå? Men, joda, neida – jeg kan berolige dere der også. Jeg er en ganske krevende ansatt, så dette er sånt jeg snakker med min sjef om ofte. Han vet jeg jakter på nye ansvarsområder, nye roller, nye måter å bruke nyervervet kunnskap, og jeg tror han hjelper meg så godt han kan. Men det er først og fremst jeg som må konkretisere hvilke målsettinger jeg skal sette for meg selv framover.

Jeg syns det er utrolig spennende at vi i DNB jobber for å få 40% kvinnelig lederskap i konsernet. Minst like inspirerende er det med HSBC som ønsker 50%. En engelsk bank. Kan nesten ikke tenke meg noe mer konservativt? Og så skal de klare 50/50-balansert kjønnsfordeling blant sine ledere. Det er rått! Jeg håper de deler prosessen framover, så vi kan følge med på om de klarer det.

Da vi var i USA tidligere i høst møtte vi bl.a. en kvinne som er nestkommanderende for det amerikanske tolldirektoratet. Brenda Smith. Hun hadde med seg 2 av sine nærmeste medarbeidere. (Unge kvinner). Disse damene har transformert en offentlig forvaltning fra å selv sette opp lover og reguleringer, til å invitere brukerne sine til å være med på få etablert en institusjon som fungerer mest mulig effektivt og smidig for alle parter. Uten at det går på akkord med sikkerhet. Grense-politikk synes avansert i USA. En vanvittig imponerende historie! Bare i Tolldirektoratet i USA er det rundt 60.000 ansatte. Slenger du på alle brukerne, all import/eksport, alle avhengige parter rundt om i verden….. Da blir det utrolig imponerende det de har fått til. Og jeg kan ikke fri meg fra å tenke. Den approachen Brenda hadde.  «We needed to figure out what our customers needed. They needed to tell us, and they needed to help us create boardercontrol that could work for all parties.» De inviterte inn brukerne, jobbet i team, jobbet hver for seg og hadde ett felles mål. Å få et system som fungerer optimalt for brukerne. Det synes ikke som den ordinære approachen i offentlig forvaltning? Hun er kvinne med en kvinnelig lederstil. Er det tilfeldig?

Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg ble overbegeistret av å høre Tom Peters, en av de amerikanske ledelsesguruene, bare se noen av sitatene hans:

tompeters

Sjekk ut noen av foredragene til Tom Peters! Og be sure to check out chapter twelve: http://tompeters.com/slides/topic-presentations/

Og for all del – skaff deg boken til Benja! Den dokumenterer fakta knyttet til at det bli en likeverdig balanse mellom kjønn. 50-50 er det eneste riktige. Men jeg er enig med Rune Bjerke og andre som velger å ta dette steg for steg. 40% er helt ok, forutsatt at vi bretter opp armene og går til verks, nå må vi just do it – enough said! Ledere som skal ansette nye ledere må stimuleres til å søke 50-50 balanse, da må det innføres insentiver og de må utstyres med gode og riktige virkemidler for å oppnå målsettingen. Dessverre tror jeg ikke lenger på frivillig arbeid her. I en overgangsperiode tror jeg dette må inn i målekortene og de må reflekteres i KPIene. Overgangsperioden er over når tallene viser at 50-50 er det eneste riktige. Vi vet tallene kommer.

Mange mener kvotering er feil, lite motiverende etc. I say no! Hipp hurra for kvotering! Det bare speeder opp prosessen, og viser seg (dessverre?) altfor ofte er nødvendig for å få til endring. Det er først etter at du er kvortert inn du må vise at posisjonen er fortjent. Enten det er lederstilling eller styreverv. Jeg er så lei av å høre at det fantes ikke kvinnelige kandidater. For noe sprøyt! Det finnes ALLTID kvinnelige kandidater. Kanskje ikke i umiddelbar nærhet, men med litt leting, litt tenkning ut av boksen, litt fleksibilitet. Da blir det ikke vanskelig en gang. Jeg stiller meg til disposisjon for hvem som helst – jeg garanterer jeg skal finne kvinnelige kandidater! ;-)

Okey – enough said! Jeg må runde av. Tiden flyr! Jeg ønsker dere en fantastisk herlig helg! Jeg skal snart å se minstejenta danse :-) Der er forresten altfor få gutter med, men jeg ser andelen gutter øker fra år til år. Gleder meg til å se enda flere gutter i år! Uansett ett av årets høydepunkt, og jeg kommer alltid i julestemning etterpå – gledings :-)

Peace & love!