#Takknemlig for en fantastisk uke!

Wow! Denne uken har vært sykt bra! Ikke at jeg ikke visste det fra før, men JEG HAR SÅ MANGE BRA MENNESKER RUNDT MEG! Det har jeg virkelig fått kjenne på denne uken. Og det betyr så mye!

Etter at jeg sa opp jobben min forrige uke, innser jeg at denne uken har vært en intens jakt etter bevis på at jeg har tatt et riktig valg. Hun har jo selvfølgelig vist seg fra sin sterkeste side hun som alltid dukker opp når jeg enten har trosset janteloven eller utfordret komfortsonen. Hun har ett mål: Å jekke meg godt ned. Hun elsker å så tvil, å stille spørsmål som Tror du virkelig at du klarer dette? At du er god nok? Hva får deg til å tro at du skal lykkes når det er så mange som ikke lykkes? Er du helt syk som har sagt opp – ikke bare en forholdsvis trygg jobb, men faktisk en vanvittig gøy jobb???!  Ja, du skjønner hva jeg mener….. Men, anyway, faktisk har hun måttet jekke seg kraftig ned hun også, for denne uken har vært bra!

Lørdag

Forrige lørdag hadde vi nære og kjære venner på middagsbesøk. Vi hadde en herlig kveld på alle måter, og jeg fikk så mange bra innspill til hvordan jeg skal gjøre dette. #Takknemlig for kjære venner som gir meg verdifulle innspill, og dermed ønsker å være med på å gjøre meg bedre!

Søndag

Helgene framover går jo til å forsøke å jobbe konstruktivt med alt som må på plass før 1. februar. Den første måneden uten sikker inntekt. 😬 Og ingenting kunne passet bedre enn middag hos min bror. Han psykolog, hun lærer. Skikkelig dyktige begge to, og verdens beste sparringspartnere. Åh, jeg er bare så sykt glad jeg har de 5 minutter unna! Familie altså. #Takknemlig for at jeg har verdens beste familie.

Mandag

Første dag på kontoret etter oppsigelsen. Litt rart. Litt sånn – når du plukker opp at det ligger en usikkerhet i luften. Sikkert noen som ikke våger å spørre, de har bare hørt noe, og kanskje undres de om det ligger noe drama bak? Men de nærmeste skjønner valget. Flere som ikke er overrasket. Så ja, når du går med følelsene utenpå kroppen sånn som jeg gjør, er det kanskje ikke en bombe for de som er rundt meg til daglig. Men, åh, jeg kommer til å savne kollegene mine! #Takknemlig for fantastiske kolleger.

Tirsdag

Så når tirsdagen kom tenkte jeg at jeg ville blogge. Forsøke å skape forståelse for hva som ligger bak valget. At det ikke er drama bak, men en lang prosess som bare plutselig ble litt klar for meg. Eller kanskje ikke plutselig, det var vel heller en sum av mange innspill og noe selv-erkjennelse. Du vet når du får en epiphany? Elsker det ordet, og finner ikke et like godt ord på norsk. Men det er på en måte en aha-opplevelse, når det går et lys opp for deg. Plutselig ser du en sammenheng, og du skjønner hva du må gjøre.

Jeg hadde ikke drømt om at det skulle ta sånn av! Wooooooow! Jeg som har vært kjempe-fornøyd hvis 200 har lest bloggen min, denne uken nærmer jeg meg 2000! 😃 🎉 💃🏼 🤸🏼‍♀️ Og etpar hundre heia-rop og kommentarer! Mange som takket ja til kaffe-invitasjonen min, mange muligheter som må utredes og flere som melder meg direkte om at de også er på gang med lignende planer og tanker. Fy søren så utrolig gøy! Det gir en enorm boost til selvfølelsen å vite at folk heier på deg og ønsker deg vel! #Takknemlig, enormt takknemlig faktisk, for engasjementet!

Onsdag

Og etter blogginnlegget ble alt litt lettere. Åpenhet og dialog er gull! Jeg tror jeg har nevnt det før, men Machiavelli hadde ikke digget meg. Jeg er så sykt dårlig på de skjulte og strategiske diskusjonene, de som må holdes i lukkede rom, planene som må legges uten innsyn, skjulte agenda osv. Jeg måtte si opp for å komme i dialog med folk, få innspill på hvordan jeg skal ta dette videre. Alle som jobber med gründerskap vet at det er umulig å lykkes alene. Du  ha folk med deg. Og jeg tenker at åpenhet inviterer til innspill, og innspill er gull.

Men, uansett heiarop og boost på selvfølelsen. Det som tok mest plass onsdag var å være med på ringe-dugnad for årets tv-aksjon! Det var så gøy! Halve Zetlitz-salen i konserthuset fylt med næringslivsfolk som ringer i flere timer for å samle inn penger til Unicef, og til at barn i kriserammete områder skal få gå på skole. Så kult at vi gjør sånt! Med ordførere fra Sola, Sandnes og Stavanger i spissen. #Øyeblikk der mange folk samles om noe viktig. Åh, how I love it! 😍 #Takknemlig for at jeg får lov å være med.

Torsdag

En mentor som vil meg vel, vanvittig bra innspill, god dialog, Åpne refleksjoner. Fy søren, det betyr mye. En husfest på kvelden med ekstremt mange bra mennesker, yrende, kreativ, nysgjerrig stemning. Folk som ønsker å treffe nye folk. Mange nye bekjentskaper. En framtidig ny kunde? Et hav av gode innspill. Kjenner det bobler. Jeg liker dette! Phhhhuuu…. Puste med magen. Jeg har tatt det riktige valget. Jeg bare vet det. Uansett hvordan dette går, valget er riktig akkurat nå. #Takknemlig for at jeg skjønte det til slutt 😉.

Fredag

Den starten på dagen!

Møte i Næringsforeningen’s ressursgruppe 50/50. Endelig er sammensetningen i gruppen 50/50. 50% menn og 50% kvinner. Jeg var med å dra i gang denne gruppen, det har vært gøy helt siden vi startet for kanskje rundt to år siden? Men først nå, når vi har fått likestilling, er vi i ferd med å knekke en kode jeg faktisk tror kan ha global impact! Jeg tror det! Helt sant altså. Tipper noen flirer litt nå, og hun der slemma brøler meg i øret at jeg skal jekke meg godt ned. Men jeg tenker ikke å høre på henne. Vi er virkelig inne på noe! Jeg lover at dere skal få høre mer om dette etterhvert. Men det er sykt kult å faktisk erfare at mangfold gir effekt. I love it! 

Og så. På kvelden. H J E R T E S L A G ❤️ Kulturskolen sin hus-konsert som gir inntekter til årets tv-aksjon. Det er bare helt magisk å få presentert unge, lokale talenter. Det var så mye bra! Jeg er så imponert. Og så blir jeg så rørt at jeg nesten må le litt av meg selv. Jeg har alltid blitt så rørt av kor…. Jeg vet ikke helt hvorfor, men antar det kan ha noe med mange mennesker i harmoni? Anyway. Kveldens siste nummer, Hjerteslag ble framført av mer enn 150 barn, fra helt små til nesten voksne. En fantastisk blanding av multi-kulturelle barn, jenter, gutter, små, store. Det bare gikk så sykt opp for meg at gjennom musikken skapes fred! Å se den vanvittige gleden – på tvers av alt – kultur, alder, kjønn. Det er bare helt fantastisk. Vi trenger musikk. Vi trenger kunst. Kreativitet skaper innovasjon, glede og fred. Please! Keep it coming. #Takknemlig for at jeg har så mye musikk rundt meg.

I dag har jeg sett minstejenta på catwalken for første gang. Stas for henne. Det gir boost til hennes selvfølelse, hun er 13 år. Jeg tenker det er positivt. Catwalk er selvfølgelig gøy når du er 13. Lykke er noe annet, det får jeg ta med henne en annen gang 😉.

Snart skal jeg på Jentemiddagen 2017. Et årlig arrangement som gjøres av, for og med jente-studenter. I år ønsker de å ha med kvinner fra næringslivet. Det syns jeg er så kult! Hva er vel mer viktig enn å koble oss på disse flotte unge voksne som skal bære landet videre? Å gi de absolutt all mulig støtte og kompetanse for at de skal lage seg et liv som er til det absolutt beste for de selv og omgivelsene. Jeg gleder meg! Og – oooops, må løpe! Det er tid for forberedelser og stashing 😍 #Takknemlig, veldig takknemlig for at jeg får være med å bidra til å styrke unge voksne.

Nå har jeg fulgt et tips fra Dalai Lama. Jeg har trent meg på å være takknemlig. Det er en øvelse han mener vi bør gjøre hver dag. Gjerne både morgen og kveld. Det gjør oss lykkeligere. Jeg tror det er sant. Akkurat nå kjenner jeg meg veldig lykkelig ☺️ 🙏🏼

Ha en fortsatt god helg!

Peace & love

Je suis un Parisienne!

Ja, da er det avklart altså. Etter å ha lest ferdig boken How to be Parisian wherever you are har det altså demret for meg. Jeg er egentlig fra Paris, bare født av norske foreldre i Norge, sånne glipper skjer jo. Enten det er Gud, Allah eller storken som står bak. Ingen er feilfrie. Men godt det ble oppdaget tenker jeg, alt falt liksom på plass nå! Det er klart jeg er mye miljøpåvirket av min norske oppvekst, jeg kan nok ikke si jeg er 100% fransk altså…. ;-)


Og i skrivende øyeblikk sitter jeg på terrassen i Mandelieu La Napoule, på den franske riviera, og blogger. Har det 100% godt. Mangler ingenting. I dag var vi en dagstur til Monaco, og etter hvert er planen å se Cannes, Saint Tropez/Saint Maxime og avrunde reisen i Nice. Det blir nok litt spesielt tenker jeg. For oss som aldri har vært i Nice, vil strand-promenaden – der vi også skal bo – dessverre lenkes sterkest til minnet om det som skjedde for bare få dager siden.

Her i La Napoule minnes vi også på den grusomme kvelden for mindre enn en uke siden. Alle offentlige flaggstenger har bært Trikoloren på halv stang fram til i dag, og for meg og de aller fleste andre blir det franske mottoet Liberté, égalite, fraternité enda sterkere og mer betydningsfullt. Frihet, likhet og brorskap. Dette landet altså! Så mye historie og så mye kultur. La vie est belle. 

Sterke krefter i et menneskelig sinn. Tro kan flytte fjell. Så mye sies om tankens kraft, og ingen tvil om at den er sterk. Jeg blir så fortvilt av ondskap, forvrengte virkelighetsbilder, ekstremisme og neglekt. Men jeg tror ikke på segregering. Som i alle andre av livets situasjoner tror jeg bare på kommunikasjon. Undring. Spørre. Lytte. Forsøke å forstå. Jeg kommer aldri til å forstå hva som driver den typen handling som utspant seg i Nice. Og jeg kommer ikke til å stoppe å undre meg over hvordan noe så grusomt kan skje.

Jeg tror mange svar finnes hos kvinnene. Mødrene, konene, søstrene og døtrene. Det ligger så mye ansvar hos disse kvinnene! Kan de fritas ansvar, selv om de høyst sannsynlig er undertrykket? Kanskje holdes de i jerngrep av mennene, men har de ikke uansett mye skyld?

Men kanskje kunne vi forstått mer og kommunisert bedre gjennom dialog og forståelse? Vil det være mulig? Eller blir dette for ekstremt? Jeg husker tilbake til et naboskap på Stord. En chilensk mor som hadde foretrukket gardiner i hele huset, snakket ikke norsk og var sjelden ute. Jeg var skeptisk. Det er snart tretti år siden og nå er de som oss.

Det er klart det er lettere å åpne dørene våre for de som tror på den samme guden som oss. Og når tydelige samfunnsrøster stiller store spørsmålstegn til Islam generelt, blir jeg også usikker. Jeg som har så lyst å være liberal og åpen til det meste. Er det virkelig sånn, at en ganske drøy del av verdens befolkning tror på noe som i bunn og grunn går helt på tvers av det vår kultur er tuftet på? Akkurat nå virker det sånn. Finnes det tegn til likhet blant kjønn eller legning i de islamske landene? Er det ikke stort sett menn som får styre? Og er det ikke sånn at homoseksualitet forbys? Ikke spor til frihet, likhet og brorskap. Jeg skulle så gjerne forstått hva de tenker disse kvinnene. Som kan ha fått en homoseksuell sønn. Som sannsynligvis ser fram til å bestemor. Som har lyst å følge slekters gang. Men altså aksepterer og kanskje også er stolt over en ekstrem sønn eller mann som dreper og går i døden for noe jeg ikke har mulighet til å forstå.

Huff…..

Tilbake til parisiennes, fellesskap og søsterskap. Jeg tror virkelig at mye kan gjøres gjennom søsterskap. Jeg vet gjennom mine egne relasjoner med sterke, flotte og kloke kvinner hva vi faktisk er kapable til å få til. Hvis vi vil. Så når jeg også opplever nært slektskap med parisiennes! Da tenker jeg – du verden – vi kan rocke verden hvis vi bare vil. Jeg er helt sikker på at vi har noen universelle felles trekk og følelser. Det å bli mor. Det å samle venner, familie og folk. Å skape ro, peace & understanding. Bare for å nevne noe ;-)

Her skal dere forresten få noen utdrag fra boken. Jeg tenker det er flere enn meg som kjenner både søsterskap, fellesskap og slektskap med dette ;-)

The secret to making a man know you need him: Of course you can open a blottle of wine yourself, but let him do it. That’s equality too.


Om bryllup: As a grown woman able to get dressed by herself, have children by herself; say merde to her parentes; and handle illnesses, bosses, dailiy injustices and a thousand other responsibilities by herself, the last thing she wants to deal with is a crazy, hysterical and frustrated wedding planner trying to tell her how to organize her wedding.

Om gifteringen: The Parisienne dreams of a simple ring, no diamond, nothing flashy. A family ring with sentimental value will do just fine. Or a copper band, bought for a pittance on a road trip with her boyfriend. She doesen´t want to encumber her silhuette with a heavy and expensive rock. (Enig! ;-)

Om å bruke tid på den parisiske måten: Agree to (at least a little) exercise but only in «beautiful» surroundings: a run in a picturesque public park or a swim in a historically listed pool. (Word!)

Sånn generelt om feminisme og gentlemen: Being a feminist and appreciating gallantry are not necessarily inkompatible – on the contrary. Making an effort, being attentive: it doesn´t take much and yet it makes a world of difference. What a joy to find some grace and courtesy in this world of brutes. When you encourage his chivalry, a man becomes more a man, a woman more a woman. 

Og helt til slutt – kanskje det endelige beviset på at jeg faktisk er en Parisienne: The Parisienne spends money the same way she diets – the stricter she is with herself, the more likely she is to slip up. And that is when she decides to make a well-earned exception, convinced that she urgently needs one of the following…. (Og her følger flere svært kjente eksempler på innkjøp vi rett og slett fortjener jenter, for eksempel blomster, solbriller, massasje, hotell-overnatting…. Noen som skjønner hva jeg mener? ;-)

Okay – jeg tipper det nå kan være andre som lurer på om de også er en Parisienne ;-) Les boken og finn ut selv, anbefales!

Nå skal jeg finne meg et glass iskald rosè Côtes de Provence, og fortsette i Elena Ferrantes første bok om Napoli som jeg begynte på i går. Wow, virker lovende for å si det mildt – og så er det fire stykker totalt! Yey! ;-)

Ha en nydelig kveld hvor enn du måtte være.

Pace & love!

Som å leke med dukker igjen…. 😉

Jeg elsker at vi lever i en tid der vi søker etter å inspirere hverandre! Vi ønsker å dele, på tvers av alder, kjønn, geografi, kultur, sosiale medier osv. osv. Love it!

Jeg er med i en gruppe på facebook der det deles over en lav sko, for å si det mildt, det er så fint! Det er primært kvinner som ønsker å dele saker som berører (på godt og mindre godt), kunnskap og utveksle synspunkt og erfaringer. Et godt sosialt nettverk, og derfor et typisk godt eksempel på hvilke muligheter vi har gjennom sosiale medier. Sjekk denne fine grafikken som dukket opp her en dag:

Er dere enig i at det er sånn vi jenter gjør? Jeg mener det. Flere og flere av oss i alle fall. Og jeg opplever at jo mer jeg bidrar til å framsnakke og løfte fram andre jenter, jo mer framsnakker og løfter de meg. Det føles utrolig godt å leve i en sånn raushetens tid som Kathrine Aspaas snakker om. (Hun er guruen min altså….! ;-)

En annen inspirerende jente, som har gjort det å dele til sitt levebrød er Jeanette Dyhre Kvisvik. Husker dere henne? Var ikke hun værdame på tv2 for lenge siden? Uansett. Hun står bak en kul app som heter Villoid. Her er det å dele inspirasjon selve idèen bak appen. Okey, så er den kanskje mest, akkurat nå, for oss som er litt over snittet interessert i klær, mote og sånt, men jeg tror dette er noe de fleste kan bli hekta på…. ;-) Jepp, jeg er litt hekta, i alle fall var jeg det en ettermiddag tidligere denne uken…. Det er akkurat som å leke med dukker igjen! Bare at nå setter jeg sammen antrekk på en app på mobilen, i stedet for at jeg kler på en dukke. Så gøy! Og samtidig et supert verktøy når du har tonet ned shoppingen litt. Innsett at jeg kanskje har mye og vèl så det, må bare finne nye måter å bruke det på. Nye kombinasjoner jeg ikke har tenkt på før. Da blir det jo ofte akkurat som nytt! Det er mye kut å finne på Villoid og mange med en utrolig bra stilsans, og som er ivrige og derfor inspirerende å følge. Å sånn går nu kveldan…..?  Kanskje ;-)

Jeg skal forresten dele noe annet med dere. Jeg har blogget om dette før. Om min avhengighet av silketopper, som jeg bruker under stort sett alt. T-skjorter, gensere, bluser, topper. Det samme gjelder underkjoler av silke, det har jeg alltid under kjolen, og stort sett under skjørtet. Men jeg er ikke så glad i for mye blonder på det jeg har på under, det kan lett gi en litt klumpete effekt nå når stoffene er så tynne, så jeg er stadig på jakt etter ren silke uten blonder. Forrige uke kom jeg over disse fra J.Crew:

SilkeJCrew

Helt perfekte! Jeg kjøpte en i hver farge (offwhite, svart, marine). De er store i størrelsen, jeg burde absolutt returnert de for å bytte i en mindre størrelse, men siden jeg bare bruker de under noe annet, og siden de er så tynne – beholder jeg de litt store…. Jaja, vannari som de sier her i distriktet – jeg har jo ikke tålmodighet til å vente med å ta de i bruk…. Men så vet du det, i tilfelle du kjøper du også ;-)

Det er så mange flotte og flinke jenter, damer, kvinner. Som skaper sin egen arbeidsplass. Satser alt og jobber med det de brenner for – og så gjør de det de gjør så bra! Mange menn også, for all del, men de har aldri manglet en heiagjeng. Jeg vil heie ekstra på kvinnene, (sorry lads… ;-)

GanniKjole

Litt shopping i det helt siste har det visst likevel blitt 😁 Forrige fredag var jeg i møter i Haugesund – (der jeg også møtte noen dyktige og inspirerende kvinner!), jada – menn også altså ;-) Måtte selvfølgelig en veldig rask tur innom Crush – som jeg har aldeles på crush på…. Ah, så mye lekkert! Hadde innmari dårlig tid, og ikke var flinke og herlige Hedda inne, så det ble en rask tur, men jeg rakk å få med meg denne kule kjolen fra Ganni 😍

Uvant for meg med mønster, og må vel innrømme jeg er fortsatt ikke helt sikker på om dette blir en favoritt, men det var liksom noe med den, og uansett er den tatt i bruk. Den er altså kommet for å bli. Men kanskje ikke for alltid. Jeg har nemlig oppdaget en annen app…. Last ned og sjekk ut depop – en enkel måte å selge brukte klær, sko og vesker på! Jeg la ut en veske for salg forrige lørdag, og selv om den ble solgt via facebook-oppdatering, fikk jeg likevel testet hvor enkelt det var å «kvitte seg med ting». Ta noen bilder, legge de ut, skrive litt og katching – så er du i gang. Simple as that! Jeg vet jeg har mye klær, sko, vesker. Og altfor mye er like fint enda, jeg er bare lei, det har krympet (ehhh….) eller det var et dårlig impulskjøp. Uansett grunn, jeg liker konseptet med secondhand, gjenbruk, vintage. Det jeg er lei, kan bli noen andres nye skatt ☺️ Kanskje. Jeg vet jo ikke, men det jeg vet helt sikkert er at jeg skal legge ut mye mer etterhvert. Må bare lære å ta gode bilder, finne en lys og fin vegg eller krok som kan rigges for å anledningen – nå er jeg jo allerede i gang! Skal bare finne litt mer tid…. ;-)

Helg igjen! Åh, så herlig! Kos deg hva nå enn du har for planer! Jeg er på hytta – gledings!

 

Peace & love

 

 

Happy, Hippie og Goddess…. ;-)

Fint å tenke tilbake på tidligere valg. I alle fall hvis valgene har vært gode, selv om de ikke var veldig gjennomtenkte ;-) Navnet på denne bloggen var ikke nøye gjennomtenkt, men helt uavhengig av en eventuell blogg, hadde navnet på en måte «tatt litt bolig i meg».

Navnet dannet seg i hodet mitt som et slags «kodeord». Hvem er jeg egentlig – hvordan ønsker jeg å framstå, hvilke verdier er viktige for meg hvis jeg skal virkelig skrelle bort alt annet – hvem vil jeg være? Hvordan skal jeg framstå for at jeg skal være fornøyd med den jeg er? osv.

Jeg har lyst å være veldig happy, litt hippie og definitivt en Goddess ;-)

Happy. Bruker mye tid på og er mye opptatt av lykke. Hva legger jeg i lykke og hva gjør meg lykkelig. Stadig på jakt ;-) Jeg har lyst å være glad og lykkelig, men ikke en sånn som går rundt og smiler alltid og tenker at livet bare skal være en dans på roser. Jeg har lyst å være grunnleggende lykkelig som et resultat av at jeg har funnet ut hvordan jeg virker på best mulig måte (hihi – godt forenklet framstilling hentet fra Aristoteles ;-) Da tenker jeg at jeg stort sett kan være glad, Happy. For når livet da butter i mot, som det ofte gjør, så har jeg en god grunnmur å stå støtt på. Da faller jeg ikke så lett, og det er et mye bedre utgangspunkt for å ta de utfordringene som jeg vet kommer med jevne og ujevne mellomrom, i ulik fart og med varierende kraft.

Hippie. Fri for fordommer og åpen for det meste. Ikke så regelstyrt, gjerne litt bohem. Og så stilen da! Hippie-stilen er min favoritt-stil gjennom tidene! Jeg elsker fortsatt den sikkert 7-8 år gamle hippie-kjolen fra Odd Molly, hippie-buksen jeg kjøpte til kusinen min, og hun til meg, da vi var på Camden Market for flere år siden. Jeg elsker cangaene jeg har fått av foreldrene mine etter at vi bodde i Afrika, fargerike og fra 70-tallets Tanzania – kule som duk på bordet, eller som sarong en varm sommerkveld. Jeg elsker Jade Jaggers hippie-hengekøye fra Indiska, (som jeg nå må finne ny plass til på hytta siden de to trærne den hang på er sagd ned…). Jeg elsker vesker med frynser, brune og slitte støvletter med høye hæler, eller flate sandaler i gull eller kobber, jeans med sleng og hvite bomullskjorter. Løse krøller i langt hår med hårbånd, 70talls-musikken til Rolling Stones, Beatles og ABBA! <3 Ah, love! Waterloo- og katte-kostymene! Og jeg kan gå on and on and on…..  Definitivt en hippie-elsker, og over gjennomsnittet glad kanskje, i vakre ting som gir gode minner og assosiasjoner til 70-tallet – mine barndomsår ;-)

Goddess! Heck, yeah! It’s all in you mind…. Det står jeg for! Å føle seg som en Goddess vil synes på utsiden. I årenes løp har jeg innsett en ting og to – bl.a. at de sterke og flotte kvinnene jeg kan snu meg etter, ønsker å lese om, blir nysgjerrig på – de har noe Goddess over seg. De er trygge i seg selv, fornøyd med det de står for og det de leverer. De er ikke så opptatt av hva andre mener, men de er opptatt av å være i takt med seg selv. Og ekte. Trygge og ekte. De klarer å stå i utfordringene, men gidder kanskje ikke å tilsløre at det er tøft til tider. Vél tøft. Enten det er fordi de kjemper urettferdige kamper på jobb eller hjemme. Det er noe ekte når en våger å vise at ikke alt er så flott, velorganisert, vellykket og perfekt. Jeg liker balanse.

I dag ble jeg inspirert av en venninne som delte denne på facebook-veggen sin (takk Hanne!):

Forrige uke lot jeg meg bl.a. inspirere av dette:

Styleby_JLindeberg

Jeg kunne fortsatt med mange sånne klipp jeg har funnet fra mer og mindre ukjente mennesker, og jeg undres litt over hvorfor det er så mange som ønsker et taktskifte akkurat nå? Og hvorfor etterlyser de flere kvinner? Jeg vet jo at dette ikke handler om å svinge pendelen den andre veien. Jeg tror ikke noen av disse menneskene jeg snakker om, ønsker at kvinner verken skal overta en posisjon fra mennene, eller at overvekten skal tippe i motsatt retning. Det handler om balanse. Å dyrke fram en god balanse mellom kjønnene. Som Dalai Lama sier – kanskje har vi dyrket de materielle og eksterne verdier for lenge. Vi må ha glemt å fokusere like mye på de indre verdiene – dyrke kjærlighet og omsorg, Love. Har vi tatt de for gitt, tenkt at vi trenger ikke å holde fokus på sånt, det vil jo alltid være utgangspunktet for et godt liv uansett? Men når alt går så fort, og vi må løpe for å holde tritt, da kan det være lett å miste fokus.

Heldigvis ser det ut til at mange er enige i at vi trenger et taktskifte nå. Og kanskje må vi kvinner, som tradisjonelt har vært de som har tatt ansvar for de myke verdiene, også ta et større ansvar for å dra dette med oss inn i lederskapet vårt? Men så ser jeg på svigerinnene mine, venninnene mine, de som har både sønner og døtre – det ser ikke ut til at de gjør noen forskjell i oppdragelsen. Det gir solid tro på at de verdiene Dalai Lama etterlyser i større grad, på sikt kommer til å få like høy status som de ytre og materielle. Fordi begge kjønn vil være enig i at de indre verdiene må telle mer og prioriteres foran de ytre. Men vi kan ikke vente en generasjon på at det skal skje, derfor tror jeg på at kvinner må ta større plass i lederskap så vel som ellers i samfunnet. Så lenge kvinner og menn utgjør ca. 50% i kjønnsfordelingen generelt, må det også reflekteres over alt ellers! Sånn er det bare med den saken ;-)

Og da – kvinner – da trenger flere av oss å svinse rundt og føle oss som Goddesses! Og vi trenger å være Happy – sånn at vi er trygge og tro mot oss selv. Da tror jeg på den balansen Dalai Lama og mange, mange andre ønsker akkurat nå!

Peace & love!

New York, New York!

The city that never sleeps….

(This blogpost is in Norwegian, but here’s the English translation).

Jeg nyter å være i en by som myldrer, lever og byr på så sykt mye energi. Tenk å bo i en by der du kan oppdage noe nytt hver eneste dag om du vil. Eller du trenger ikke å gjøre noe som helst, men likevel føle at du har opplevd noe. *Sukk* Savn…. <3

Kollegene mine sier at hver gang jeg kommer hjem fra en storby snakker jeg om at der kunne jeg bodd altså. Jada, I know…. Men det er noe helt eget ved New York. Det skjer noe med pulsen min så snart jeg lander! ;-)

Jeg har lyst å bli en av de skikkelig aktive pensjonistene. En av de som har det litt travelt med å få med seg alt som skjer på biblioteket, i teateret, drar på kunst- og galleri-utstillinger, museer og konserter. Da må en jo nesten bo i en storby. Og jeg tenker New York er helt perfekt. Ikke hele året. Kanskje 3-4 måneder i året? Med mye tid til å ta med bok i parken for å lese litt. Ta Staten Island fergen. Dra til Coney Island, Williamsburg og Jersey shores…. Men mest av alt L E V E, se på folk, smile til nye folk hver dag, slå av en prat i et kult nabolag, ta et glass vin på trappa mens jeg drar inn lukt av by og energi. Yes, that’s a plan! ;-) Så får vi se da, å drømme koster som kjent ingenting… ;-)

Jeg har forresten allerede funnet nabolaget mitt. I <3 Tribeca! Vi bodde på Hilton Garden In Tribeca. Fire damer/jenter på tur. Jeg er så glad vi bestemte oss for et familierom, det blir så sosialt! Jeg sjekket først airbnb, men det var ganske dyrt i NY. Like dyrt som hotell. Dette hotellet er absolutt ikke luksus, men et delikat, lite og rolig hotell med great location og hyggelig betjening. Vi spiste ikke noen av måltidene på hotellet denne gangen heller, det vil si vi testet ut frokosten, men den var dyr og kjedelig. Noe av det beste med TriBeCa er alle cafèene, diners, restauranter, barer og butikker selvfølgelig :-D

Jeg elsker virkelig New York, håper jeg kommer meg tilbake snart…. <3

KMS_centralpark

Litt kaldt, men Central Park er fortsatt Central Park… ;-)

Men kanskje det aller beste med å ta en sånn tur – bortsett fra at det er ferie med verdens beste – er å komme seg litt ut av den evige boblen jeg til tider føler meg i….

Pendle-mann og gress-enke-tilværelse. Dager som går i ett. Nedbemanningsprosesser på jobb. 30.000 arbeidsplasser i olje/gass som har/er i ferd med å gå tapt. Stigende arbeidsledighet. Økende fremmedfrykt…. Det er det verste! Verre enn nesten alt annet akkurat nå, er fremmedfrykten som stadig viser seg i ulike innpakninger. Neida, ikke rasisme… Tja, jeg vet ikke – kanskje ikke, men definitivt ikke anti-rasisme. Politikere som skaper frykt, i stedet for å søke muligheter. Ah, jeg blir litt matt, og jeg blir veldig veldig lei meg, på vårt land sine vegne.

Klart jeg også kan kjenne på bekymring når jeg hører om gjenger som utøver trakassering og sjikanering på offentlige steder som festivaler og busser. Klart traumer påvirker mennesker, og fatale hendelser kan skje. Selvfølgelig utfordrer det komfortsonen vår, men jeg har vært inne på det tidligere. Komfortsone er ikke egentlig en god sone. Den skaper ikke utvikling. Gir ingen mening. Blir litt boble. Vakuum….

Så hvorfor ikke heller stille oss litt nysgjerrige. Hvem er disse menneskene som kommer helt opp hit? Hvorfor vil de til Norge? Hvorfor ikke bli i sør- eller mellom-Europa der folkemengdene, mulighetene og ikke minst oppholdsværet er? Nå skal det jo sies at de aller aller fleste velger det. Det er de færreste som tar seg helt opp til oss, og vi hører sogar om de som angrer og vil tilbake. Jeg kjenner jeg er skikkelig nysgjerrig faktisk. Har veldig lyst å høre historier om hvorfor Norge, og hvordan havnet de her. Hvilke drømmer har de for seg og barna sine?
Og vi har jo så mye vi må løse! Innovasjon skjer sjelden innenfra. Vi trenger disrupsjon, nytenking, noen som ser oss utenfra, kan stille de riktige spørsmålene. Nå har vi jo busslaster med folk som kan hjelpe oss med dette. Pirke litt i boblen vår. Hva skal vi med alle denne rikdommen, all plassen vi har og alle pengene, hvis vi bare blir mer og mer redde, isolerte og gjerrige?

Jeg tror på å møte redsel. Først da tror jeg vi kan gjøre noe med den. Det gagner ingen å bli fryktsomme for noe vi egentlig bare er usikre på. Jeg tror på åpenhet, undring og nysgjerrighet. Joda – det innebærer en viss risiko, men den er ganske liten sammenlignet med gevinsten ved å ta i mot, integrere, samarbeide og få nye landsmenn som kan bidra til alle oppgavene vi skal løse. Vi skal tenke nye tanker knyttet til nye energier, ny helse-teknologi, sunnere og mer bærekraftig mat og kompetansedeling – bare for å nevne noe. Det hadde vært utrolig spennende om politikere og andre kunne stimulert til nye tanker rundt hvordan vi kan utnytte ny og ledig arbeidskraft for å løse noe av dette. Det syns vert fall jeg ;-)

Ha en nydelig kveld da dere!

Peace & love

 

 

Tilværelsens uutholdelige letthet

Denne helgen hadde jeg to-tre gjøremål på blokka – å skrive ferdig ett av de to blogg-utkastene jeg har liggende, rydde loftsetasjen og hvis jeg ble ferdig med det, begynne på struktur og orden på kontoret mitt – der flyter det fortsatt i bøker, artikler og diverse papir fra studietiden….

Men. Lørdag formiddag og et av ukens høydepunkt – papiravis- og kaffe-tid. Litt spesiell forside på Aftenbladet denne dagen. Oppdager snart at det er en magasin-del, lagt utenpå hovedavisen, med tittel Glassjenta.

GlassjentaJeg begynte å lese og klarte ikke å legge fra meg avisen før jeg var gjennom hele historien på 64 tabloiod-formaterte sider. Det er en underdrivelse å si at det er et imponerende stykke journalistisk verk. Sakspapir fra alle involverte parter er gjennomgått. Reiser, intervju, oppsøkende journalistikk, til de grader undersøkende og selvfølgelig kritisk journalistikk, og ikke minst må Thomas Ergo ha vært et lys i en utrolig lang og svart tunell for «Ida». En 15 år gammel jente som har kjempet for seg selv i et system jeg blir helt slått ut av finnes her, i verdens beste og 6. rikeste land, i følge FN og Verdensbanken.

Og nå sitter jeg her og kan ikke fri meg fra strofen jeg valgte å ha som overskrift – Tilværelsens uutholdelige letthet. Min tilværelses uutholdelige letthet. Denne saken er en sånn type sak som liksom går inn i hjerte- og sjelsregionen og bare røsker tak. Planlagte blogginnlegg om Lykke og Inspirasjon blir bare fjas. Det er så mange dimensjoner ved denne saken som treffer meg hardt i både mellomgulv og ryggrad. Jeg vet det høres svulstig ut, men akkurat nå føles det som om jeg befinner meg i et salgs Kierkegaardsk vakuum. Du vet – sånn som når du begynner å filosofere på hva livet egentlig handler om? Mine hverdagsbekymringer over barn som kanskje ser litt for mange serier på Apple-tv’en, får litt for lite frisk luft eller spiser litt for mye godteri på lørdagen… Frustrasjonen min over tilegnet ny kunnskap som ikke blir brukt nok. Irritasjonen over det dårlige været som spolerte en Stord-helg jeg hadde gledet meg sånn til! Ja, når jeg ser på det sånn… Da blir kanskje mine besteborgerlige hverdagsutfordringer en uutholdelig letthet….

Det er så mange lag. Så mange dimensjoner og sider ved denne saken som tar tak.

Traumer. Heldigvis for psykiatrien. Traumer må være komplisert. Har aldri vært i befatning med det. Heldigvis.

Sviktende omsorg. Takk og lov for barnevernet. De gjør en fantastisk jobb. Heldigvis fungerer systemet. Har hørt om bekymringsmeldinger. Hadde noen pussige foreldre i nabolaget for mange år siden. Heldigvis var det andre som meldte fra. Puh, jeg slapp. Var jo egentlig ikke vitne til noe. Ikke sånn direkte i alle fall.

Utagerende ungdom. Voldelige barn. Barn som ikke bryr seg. Gir faen. Joda, har sett de. Litt redd. Godt de ikke befinner seg i «våre» klasser….

Og nå blir alt snudd på hodet. Stakkars, stakkars barn. Og stakkar alle de menneskene som jeg er helt sikker på ønsker å hjelpe. Være en del av støtteapparatet. Jeg har både venner og andre relasjoner som jobber i disse systemene, og som jeg vet er både dyktige og inderlig velmenende. Så hva er det som skjer i saker som denne? Blir sånne som Ida kasteballer i et byråkrati som er mer opptatt av regler og muligheter i et system, enn å rydde alt annet bort innimellom, for å ha tid og overskudd til å lytte til sakens kjerne, Ida? Hjertet mitt blør for Ida. Og for alle de andre menneskene som er avhengige av systemene våre. Rammene våre. Den etablerte strukturen i dette fantastiske landet. Alle de som er avhengige av et system som fungerer. Og som ikke har styrken, overskuddet, kunnskapen eller utgangspunktet som skal til når du skal finne en liv du kan leve i, i dette enormt komplekse og satte systemet. Jeg leser om busslaster av folk. Sikkert mange traumatiserte. Hva opplever de egentlig når de kommer til dette landet? Et velmenende mottak, som må kjempe mot alle oss skeptikere i nærmiljøene. Et mottak som må forsvare irrasjonelle handlinger og reaksjoner som blåses opp i nyhetene når de ikke vil innkvarteres i mottakene, eller står i kø for å reise ut. Et mottak som helt sikkert har mer enn nok med alle rammene og mulighetene som skal følges og utredes i et stort system som ser ut til å fungere. Men som kanskje trenger å revurderes. Oppdateres. Endres. Når alt annet er i endring.

Jeg kjenner meg så sykt igjen i noen sider av saken. Uten sammenligning for øvrig og overhodet, så kan jeg også miste litt hodet når jeg opplever å bli styrt, overstyrt, i saker som omhandler meg og mitt. Bare spør både mann og leder... Ida går i svart. Utvikler traumer. Gjenopplever tidligere overgrep. Når saken belyses fra alle sider og alle fakta legges på bordet, er ikke hennes handlinger så vanskelige å forstå, også for oss uten kompetanse innen psykiatri og miljøarbeid.

Jeg skulle egentlig skrive om Lykke. Jeg har jo mitt private hverdagsforskningsprosjekt på lykke, og jeg lærer stadig mer! ;-)

Denne uken var jeg mest inspirert av tidenes mest omfattende forskningsprosjekt på lykke, som har konkludert med at det aller, aller viktigste fundamentet for lykke er sosialt nettverk.

Jada, det visste vi jo, du trenger ikke være forsker for å vite det, sa en venninne. Nei, kanskje ikke, men det er jo greit å få dokumentert det de fleste av oss har erfart. Heldigvis for oss. Gode erfaringer. Men hva med alle de som ikke gjør de samme erfaringene? Som Ida, plassert i ødemarken. Helt uten sosialt nettverk. Og hva med alle de som kommer til vårt land, som vet det så altfor godt, fordi de har måttet reise fra sitt sosiale nettverk. Borte. Revet bort rått og brutalt på en hinsides båttur mot et håp i Europa. Stakkars folk.

Jeg har ikke tenkt å gjøre noen drastiske endringer som følge av at jeg denne helgen er revet litt ut av min tilværelse, som egentlig ikke er uutholdelig på noen som helst måte. Jeg har heller ikke tenkt å grave meg dypere inn i den Kierkegaardske grublingen. Men jeg har fått noe å tenke på. Igjen. Jeg må finne ut av hvordan jeg kan bidra til et varmere samfunn. På min måte. Utfra mine muligheter akkurat nå og akkurat her. Det tenker jeg er noe vi kan gjøre alle sammen. Tusen takk til Aftenbladet og til Thomas Ergo, for en særdeles gjennomgripende innsikt. Og for en særdeles viktig påminnelse.

Ha en fin kveld og ta godt vare på hverandre.

Peace & love

Reflections

Okay, I’m blogging in English again ;-) This time on a subject that might not be that interesting to everyone. But I find myself, increasingly often, being absorbed with thoughts and reflections around issues on gender balance and equality, and why the balance still doesn’t look that good in Norway (either)….

I participated in a Women’s Forum last fall, it turned out to possibly be a game changer in my professional life. We met so many amazing women and men in Washington DC and New York city. American «power women and men». We had so many interesting discussions on various subjects, the theme mainly focusing on «the female« objective. These women are so smart, and have worked so hard, building their careers in a mans world, no question we met some of the most talented women in the USA. Wether they were professionally close to Hillary Clinton or Obama, leading around 60.000 employees or strategically placed on the top level in large corporates – every single meeting gave me new and profound insights and perspectives. (Possibly marked for life ;-) I know now, 3 months later, that I can tag this trip as quite a game changer for me actually. Defining moments ;-)

I’ve always been engaged. In my professional life, as a mother, wife, friend, as a student or a volunteer. No matter what task, I need to be engaged, it has to be interesting, or I can’t be bothered… Every day though, I try to reflect – stop and think – before getting involved, ’cause I do tend to get involved in too much… I do NOT need to get involved in every interesting issue even if I do have an opinion….! I don’t need to be part of every discussion, whether its between my kids, my kids and my husband, between colleagues, between friends, on political matters and so on…. But I need to be engaged to have a full life, so must find the issues that are important to me, and I need to engage ;-)

So – back to the game changing. Genderbalancing issues are important to me. And the more I learn, the more insight I get – the more important it becomes. Of course this is probably in my genes. I’m brought up in a home where equality goes before everything, and the fights that were fought in Norway on behalf of women in the 60s, 70s and 80s were strongly welcomed and cheered in our home.

I realise I haven’t paid that much attention to this part of my upbringing, until now. I wonder. Why has it become such an important issue to me? And why now? Is it due to my (still pretty new) masters degree? I don’t know, I just know it’s important. I don’t think it’s just me focusing on the subject these days. I experience a wave of engagement across the world, and in Norway. The great and visionary leaders who set the agenda in today’s world are all addressing the imbalance in gender issues – the Dalai Lama, Obama, Richard Branson, Tom Peters, Meryl Streep, Sheryl Sandberg… Oh, I love the way she addressed the issue in Davos earlier this week – straight to the point there….

I’m not going to share my views and perspectives on these matter, I can do that on another blog update – I’m sure you can guess them anyway ;-) But I do want to share my reflections on the state of the modern feminism in Norway.

I’m not sure I like the word feminism. I wish we could find a new word. Feminism might be used too negatively in Norway? There were so many struggles, so many fights and «hard core views» back in the 70s. But – boy, did the women back then do a great piece of work for us and for future generations! But now, we need to get the men on board! It’s feminism all right, but the bottom line is gender balance. There are so many great, talented and capable men who know that gender balance and diversity is of utter importance, if we want a better world. Actually I think the young dads today want just as much as their wives to be soccer-parent, and I think they find it naturally and honestly easy to understand that their wives are just as passioned about their careers as themselves.

I think Norway is known in Europe and America for being a great country to live in for women. An article in Huffington Post 2014, showed that the countries in Scandinavia are way ahead of for instance USA, and I guess the picture is pretty much the same in 2016. But, I’m guessing these surveys are based on rights and the necessary framework that needs to be present, if women are to be given the same opportunities as men. I know we have the rights and «the framework» in Norway. I know so many women who aim for the leadership positions, urge at becoming board members and dream of starting their own business. So why don’t they?

ObstaclesIn the Norwegian book SHEconomy (I hope it’ll be translated to English soon!) steeplechase is introduced as an expression in stead of the glass ceiling. The expression perfectly explains what we all experience. Oh, how many obstacles! Because even when we have all the rights, the power, the urge and «the framework», even then there is still imbalance. Still so many obstacles. And lately there have been so many discussions on why. Is it the men? A Norwegian (male) humorist reflected on why he always strived after the positive feedback from his male colleagues, and didn’t really care about the feedback from the female humorists… So sad. There have been so many issues and examples illustrating «the state of the union». I’m pretty sure the «state» is not how our mother feminists pictured it would be in 2016. So what happened? I really don’t know, and I think there are so many answers to that question. But men need to pay attention to what really makes a good business, a strong economy and a better society. Gender balance. Not too many women or too many men. Balance and equality. And women need to take more opportunities. Possibly reflect less on wether we’re good enough? And we need to cheer each other! Talk, cheer, socialise with the women who have succeeded. Listen to their stories, learn and copy.

I know for sure I live in one of the countries in the world where we have the absolutely and definitely best chances of succeeding in gender balancing. And that makes me sooooooo happy! Lets focus on all the possibilities we have. Lets do it together, men and women, young and old, Norwegians and foreigners. We know this is the only way to make the world a better place! ;-)

And if you’re still not convinced, please start to pay attention on what’s happening around you ;-) If you want, you can start by reading this article – from World Economic Forum in Davos – I love that these are the issues that are being discussed when the worlds greatest leaders get together to discuss the most important issues today ;-)

women on boards

Have a great week, with a great amount of balance ;-)

Peace & love