Om å by på seg selv og gripe mulighetene

Forrige uke var heftig. Mandag og tirsdag med trening og selve gjennomføringen av konferanse i Arendal onsdag, og Pecha-kucha i Oslo torsdag. Som antatt var det sykt godt med helg på fredagen. Men så utrolig gøy å ha gjennomført noe sånt! Jeg fikk kick, for å si det mildt! Og det ga mersmak. Ikke nødvendigvis å være konferansier og holde pecha-kucha, men å utfordre seg selv ved å kaste seg langt utenfor komfortsonen. Gjøre ting du ikke har gjort før, men som i ettertid gir en enormt tilfredsstillende følelse av mestring.

Folk er jo høflige, så selvsagt fikk jeg mye positiv respons, som isolert sett er hinsides gøy! Jeg hadde en god følelse etterpå. Først og fremst fordi jeg fikk sagt det jeg skulle, jeg tror ikke jeg stotret så mye, jeg tror jeg klarte rimelig greit å ikke ha nesa altfor langt ned i notater og hjelpe-kort, og jeg klarte å kose meg litt der jeg stod, slappet litt av, hadde ikke skuldrene helt oppunder ørene. Det er jeg veldig stolt av ettersom dette er noe jeg aldri har gjort før! Og så er det viktig å strekke seg, og å ikke sammenligne seg med de beste og proffe når du gjør noe for første gang ;-)

Jeg hadde ikke tenkt å gjøre dette, men det er flere av mine kjære som har lyst å se pecha’en min, det føles orntli’ kleint å legge den ut, men det er jo også by på seg selv – så værsågod – her er den ;-)

Når du byr på deg selv og griper muligheter, åpner det seg nye dører.

Fredag ettermiddag fikk jeg tidenes invitasjon. På mandag drar jeg til Washington, onsdag videre til New York og hjem igjen lørdag. For å si det sånn, jeg har aldri vært i nærheten av å kaste meg rundt og gripe en mulighet som jeg har gjort nå. Første reaksjon var – Nei, det er ikke mulig. Altfor dyrt. Og jeg som skal til USA både i desember og februar. Slutt å tull, Kristine. Get a grip! Du har ikke den økonomien, og ja, du lever i verdens rikeste land, men nå får det være grenser. Og så videre…. Regner med dere skjønner hva jeg mener. Men jeg klarte bare ikke å legge det fra meg. Hjerne og det som ellers er av energi i kroppen ville ikke ned i tempo. Alt gikk på høyspenn for å si det sånn. Er det virkelig absolutt ikke mulig å få dette til? osv.

Mandag kveld skypet jeg med pendlermannen min som ble tvunget til å snakke meg gjennom pros & cons. Jeg er absolutt helt avhengig av å ha backing fra han, sånn er det bare. Jeg kunne ikke hoppet på noe sånt og liksom kost meg på andre siden av Atlanteren og hatt en gjeng som satt hjemme og følte seg oversett, nedprioritert og det som verre er. Niks, det går ikke. Men så har jeg altså hans støtte og tilslutning, det føles så utrolig godt! Det er høstferie så minsten kan bo med pappa. De to største klarer seg selv – dessuten applauderer de at de har en (litt for?) impulsiv mamma som gjør sånt. Så da drar jeg da! :-)

Det blir fem smekkfulle dager av læring og nettverking. Åh, som jeg gleder meg! Det skal handle om strategi, politikk, makt, kvinner og ledelse – helt i min gate! Det koster skjorta og jeg har tømt alt som heter økonomisk buffer, men som en kjær kollega sa i dag – YOLO – på norsk vel å merke – du lever bare en gang! So be it! Jeg har bestemt meg for å gripe muligheter, ikke legge unødige begrensninger på meg selv, framsnakke meg selv og stille meg undrende og positiv til hva jeg kanskje kan ha i vente. Jeg er jo ikke 100% sikker på at dette blir så bra som det høres ut, men jeg satser alt på at det blir det, og da blir det jo som regel sånn. Jeg syns det er så fantastisk vakkert at vi og verden ofte er skrudd sammen sånn at alt blir hva du lager det til selv. Den gamle gyldne regelen om å smile til verden, så smiler den tilbake – eller gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg – det stemmer som regel. Gi og få tilbake. Enkelt og greit.

Og nå innser jeg at jeg sikkert høres litt nyfrelst ut. Jeg er ikke det altså. Dette er vel heller et uttrykk av hva disse siste studieårene har gjort med meg, hvordan jeg har vokst og utviklet meg, med meg selv, og i møte og i takt med omgivelser og familie. Litt svulstig kanskje, men likevel sant.

Kanskje føler jeg meg litt beslektet med de nyfrelste. Det er i alle fall sånn at nå har jeg lyst å gå ut og redde verden. Det vil si, jeg har så lyst å bidra til at andre kommer i befatning med det samme som meg. Jeg har så sykt lyst at dere også skal oppdage hva som ligger lett tilgjengelig rundt oss. Hva vi kan gjøre livene våre til, hvis vi bare smiler til hverandre, inspirerer og motiverer hverandre, ønsker hverandre vel og stiller spørsmål der vi møter motstand og mangel på forståelse.

Åkey – så ble det et litt svulstig innlegg i dag. Sorry, jeg er fortsatt godt planta på jorda altså, har ikke tatt helt av enda ;-)

Ha en fin kveld, snart helg igjen – tiden går så fort!

Peace & love <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s