De av dere som i likhet med meg går rundt med en happy hippie goddess på ryggen, vet det kan være ganske krevende ;-) Gudinner er ikke direkte arbeidsjern som øser rundt av sin guddommelighet sånn uten videre. Det høres mye enklere ut med han styggen som OnklP går rundt med på ryggen. Men det høres jo ikke hyggelig ut, så jeg tror det er lurt å fylle på med energi sånn at goddess’en produserer guddommelighet som hun deler videre med meg ;-)
Påfyll er viktig. Uansett hva som skal produseres må det fylles på med noe. For å få noe ut, må du putte noe inn. Vi lever i et mylder av kaos, krav og press. Vi skal prestere uansett arena – jobb, hjem, studier, i foreldrerollen, blant venner, partnere, på sosiale medier og i sosiale lag – for å nevne noe…. Og det er vanskelig å stå i mot krav fra omgivelsene. Å sette seg selv på sidelinjen og bare koble seg av. Det ligger ikke i vår natur at det er greit. Eller syns du jeg tar feil? Det hadde faktisk bare vært forfriskende. Jeg elsker å lese om de som har klart å koble seg av, flytte på landet, gire ned, ta et sabbat-år, et år med permisjon osv. Det høres så herlig ut! Men så lurer jeg på om de blir lykkeligere? Er det ikke da lett for å få mer tid til å fokusere på andre ting og andre krav? Da har en plutselig mye tid og liten grunn for ikke å ha de flotteste matpakkene til barna, følge opp på enda flere fritidsaktiviteter, jobbe enda mer med skole, studier og presisjon i ulike sammenhenger. Eller?
Jeg tror – dessverre? – at dette levesettet har kommet for å bli. Jeg tror det viktigste er å kunne navigere godt i dette mylderet. Å finne ut, velge og prioritere hvor det er vi ønsker å prestere, være til stede og fokusere på å få det godt akkurat der – og heller nedprioritere alt det andre. Og huske påfyll for å produsere energi nok til å prestere, uansett arena eller rolle.
Ved å lese og ta til meg av nytt innhold, ny kunnskap og kompetanse dannes et overskudd av energi og happy hippie goddess produserer guddommelighet. Ved å trene dannes endorfiner som også blir til guddommelighet. Ved å danse, le, sosialisere og kose med familien når guddommeligheten nye høyder, happy hippie goddess deler, og jeg trives med henne på ryggen. Ha den gode stemmen bak øret som sier “bare kjør på – dette fikser du!” Eller “si nei da vel, du er tipp-topp uansett!” osv. ;-) Sånn skapes den gode sirkelen. Men det er mitt ansvar å fylle på, det er viktig. Akkurat som med planter, de vanner seg ikke selv for å si det sånn.
Mine prioriterte områder eller arenaer er familie, venner og jobb. Det innebærer for meg at på de tre arenaene må jeg ha det bra, om ikke til enhver tid, så i alle fall stort sett. Det betyr også at hvis jeg ikke har det bra på en av arenaene, så funker sannsynligvis ikke de to andre så godt heller. Da er det bare å fylle på når jeg kjenner det begynner å tappes. Når jeg blir fort sint, har kort lunte og ikke evner å se at småting er småting. Og stemmen til goddess’en blir borte i alt kaoset som stjeler fokus.
Heldigvis prioriterer vi forskjellig, tenk så kjedelig om vi alle var like. Jeg tenker det er kanskje det samme hvor vi velger å fokusere, det viktige er å ha en god balanse og være fornøyd. Å gjøre seg kjent med egne preferanser for å kunne vite hvor en trenger å fylle på, og med hva. Jeg har valgt å fylle på med kunnskap og kompetanse for å få det enda bedre på jobb. Jeg velger å dra med hele kjernefamilien til Florida i julen, fordi vi har godt av å være mer sammen og ikke minst har vi godt av mer sol og varme! Og selv om jeg har hatt en hektisk og til tider altfor aktiv høst, har jeg klart å prioritere tid med venner både i Stavanger og på Stord. Og jeg har så mange gode venner! Barndomsvenninner, jobbvenninner, nettverksvenninner, foreningsvenninner – sistnevnte har jeg forresten sett altfor lite til denne høsten, men jeg gleder meg nesten syk til den årlige lutefisken jeg skal dele med de og mennene våre på lørdag! Og lørdag neste uke er det Stord-forening med menn som drar til Bergen for å feire en særdeles flott 60-åring. Tenk så heldig jeg er :-) Det er også påfyll. Bare å skrive om det her og nå, og ta meg tid til å glede meg varmt og inderlig over alle de herlige menneskene jeg har så lett tilgjengelig rundt meg.
Så leser jeg i avisene og ser på tv om alle de som er på flukt. Tenk det. Jeg klarer ikke å ta innover meg hva de har vært gjennom. Det er så utrolig fjernt fra vårt liv her – på den grønneste av de grønne greinene, som Rune Bjerke så godt sa det for noen år tilbake, da oljebransje og optimisme fortsatt så nye høyder i Stavanger. Men, vi sitter fortsatt på den grønneste av de grønne greinene, bare vi klarer å løfte nesa opp og fokusere ut i verden. Det tror jeg er lurt uansett. Å forsøke å se ut, for å kunne se inn.
Vi omgis av ekstremt mye som sluker energi. Det er så utrolig lett å føle seg misfornøyd, misforstått, mislykket og uheldig. En god og klok venninne fortalte hun hadde sett gjennom gamle bilder. Hun var så ung og flott, men hadde ikke vært mer fornøyd da enn hun er nå. Jeg tipper det ikke bare er jeg som kjenner meg igjen i den. Og tenk så meningsløst… Så kanskje skal vi også se oss litt tilbake for å kunne se framover. Og kanskje må vi jobbe litt for å holde fokus på de riktige arenaene, de viktige rollene for nettopp meg eller deg. Det som krever påfyll for at hver og en av oss skal kunne produsere energi. Lykke til i alle fall! Og det som er utenfor all tvil er at det er uansett verdt innsatsen ;-)
– Peace & love –
happyhippiegoddess.com 