Oiiii! Jeg føler meg truffet….

Dagens forside og tema i Aftenposten: “Slik heier kvinner hverandre frem” – I like!

For de av dere som ikke har lest den og heller ikke orker, skjønner dere sikkert ut fra tittel hva den handler om ;-) Til irritasjon for noen, og til stor glede for mange av oss! Og jeg har ikke tenkt å beklage alle smilene i sms’ene, facebook-, instagram- og twitter-oppdateringer eller e-poster – sorry folks, ingen unnskyldning fra meg altså ;-)

Jeg erklærte meg fan av Raushetens tid og Kathrine Aspaas nesten før jeg leste boken. Etter ferdig lest bok var jeg som en dypt religiøs som hadde sett lyset. Så kommer jo hverdagen – euforien legger seg og livet går videre ;-)

Men noe var forandret. Aspaas snakker om omtanke som den nye effektiviteten, samarbeid som det nye konkurransefortrinnet og det å gå fra misunnelse til beundring. Om oxytocin – “velværehormonet” som hvis vi gir av får vi enda mer tilbake – er det mulig å ikke la seg begeistre av slike tanker?

Ja, klart det er! Vi har alltid et valg. Vi velger selv egen tolkning av det vi møter, leser, ser eller opplever….

Vi kan alltid stille oss spørsmålet – stiller jeg meg kritisk til dette eller skal jeg bare la meg henføre og flyte med i begeistringens rus? (Eller vi kan velge en gylden middelvei selvsagt…. ;-)

Jeg har også ønsket – som Aspaas å ha det mer gøy, leve mer – bli mer begeistret! Jeg har vært altfor mye sur, kritisk, krass og negativ. Til meg selv og andre. Det er jo ikke gøy! Jeg tror det hadde samme effekt som oxytocin – jo mer negativ jeg var, jo mer negativt oppfattet jeg omgivelsene mine, og jo mer sur ble jeg – hjemme og på jobb. Jeg har alltid vært forfengelig, og alle vet jo at sure damer ikke er vakre. Det begynte derfor etterhvert å bli ganske slitsomt å egentlig være sur, grinete, eldre og feitere og samtidig fremstå som en solstråle…  Huff da….

What to do?  Min indre goddess koblet seg heldigvis på med sine gode spørsmål ;-) Var jeg der jeg ønsket å være mentalt? Var jeg inne på rett spor karrieremessig, som mor, kone og venninne? Niks – definitivt ikke. Og når alle svar peker mot andre enn meg selv…. Well… da skjønner også jeg det er meg det handler om. Lang historie kort – gode innspill og signaler ble samlet inn fra kilder og mennesker som Dalai Lama, Oprah Winfrey, familie, venner, kolleger, diverse magasiner, aviser og filmer – ja, you name it – etter lang tid med refleksjon bestemte jeg meg for at siden jeg ikke kunne forandre alle de andre og verden for øvrig, så fikk jeg heller jobbe med meg selv… ;-)

Det har faktisk ikke vært vanskelig. Erkjennelsesprosessen var den vanskeligste. Det å innse at det faktisk var meg, og ikke alle de andre som var problemet – det tok litt tid, men når den erkjennelsen var gjort ble valget tatt. Jeg bestemte meg for alltid å ha en positiv innfallsvinkel på ting. Uansett! Det ble som en slags indre hobby – lete etter det positive. I 97% av tilfellene er det ikke vanskelig å finne! :-) 

Da er det også lett å la seg begeistre av alle de flotte, karismatiske og autentiske damene som har tatt mer og mer plass i både sosiale og tradisjonelle medier. Jeg gleder meg til å lese boken til @tinteguri, jeg digger Cecilie Staude og hennes engasjement for alle de positive mulighetene som ligger i sosiale medier – sharing! Jeg er sykt imponert over Lyse, Toril Nag og eventyret om Altibox og jeg elsker at visjonære ledere som Richard Branson, Tom Peters og Barack Obama ser at ved å satse også på å få kvinner fram, vil verden bli et enda bedre sted å være :-)

Derfor skal jeg ikke tone ned “likes”, twitring eller instagramming når kvinner skal heies fram – og det håper jeg ingen andre gjør det heller ;-)

Ha en strålende lørdags kveld!

Peace & love