Tilværelsens uutholdelige letthet

Denne helgen hadde jeg to-tre gjøremål på blokka – å skrive ferdig ett av de to blogg-utkastene jeg har liggende, rydde loftsetasjen og hvis jeg ble ferdig med det, begynne på struktur og orden på kontoret mitt – der flyter det fortsatt i bøker, artikler og diverse papir fra studietiden….

Men. Lørdag formiddag og et av ukens høydepunkt – papiravis- og kaffe-tid. Litt spesiell forside på Aftenbladet denne dagen. Oppdager snart at det er en magasin-del, lagt utenpå hovedavisen, med tittel Glassjenta.

Jeg begynte å lese og klarte ikke å legge fra meg avisen før jeg var gjennom hele historien på 64 tabloiod-formaterte sider. Det er en underdrivelse å si at det er et imponerende stykke journalistisk verk. Sakspapir fra alle involverte parter er gjennomgått. Reiser, intervju, oppsøkende journalistikk, til de grader undersøkende og selvfølgelig kritisk journalistikk, og ikke minst må Thomas Ergo ha vært et lys i en utrolig lang og svart tunell for “Ida”. En 15 år gammel jente som har kjempet for seg selv i et system jeg blir helt slått ut av finnes her, i verdens beste og 6. rikeste land, i følge FN og Verdensbanken.

Og nå sitter jeg her og kan ikke fri meg fra strofen jeg valgte å ha som overskrift – Tilværelsens uutholdelige letthet. Min tilværelses uutholdelige letthet. Denne saken er en sånn type sak som liksom går inn i hjerte- og sjelsregionen og bare røsker tak. Planlagte blogginnlegg om Lykke og Inspirasjon blir bare fjas. Det er så mange dimensjoner ved denne saken som treffer meg hardt i både mellomgulv og ryggrad. Jeg vet det høres svulstig ut, men akkurat nå føles det som om jeg befinner meg i et salgs Kierkegaardsk vakuum. Du vet – sånn som når du begynner å filosofere på hva livet egentlig handler om? Mine hverdagsbekymringer over barn som kanskje ser litt for mange serier på Apple-tv’en, får litt for lite frisk luft eller spiser litt for mye godteri på lørdagen… Frustrasjonen min over tilegnet ny kunnskap som ikke blir brukt nok. Irritasjonen over det dårlige været som spolerte en Stord-helg jeg hadde gledet meg sånn til! Ja, når jeg ser på det sånn… Da blir kanskje mine besteborgerlige hverdagsutfordringer en uutholdelig letthet….

Det er så mange lag. Så mange dimensjoner og sider ved denne saken som tar tak.

Traumer. Heldigvis for psykiatrien. Traumer må være komplisert. Har aldri vært i befatning med det. Heldigvis.

Sviktende omsorg. Takk og lov for barnevernet. De gjør en fantastisk jobb. Heldigvis fungerer systemet. Har hørt om bekymringsmeldinger. Hadde noen pussige foreldre i nabolaget for mange år siden. Heldigvis var det andre som meldte fra. Puh, jeg slapp. Var jo egentlig ikke vitne til noe. Ikke sånn direkte i alle fall.

Utagerende ungdom. Voldelige barn. Barn som ikke bryr seg. Gir faen. Joda, har sett de. Litt redd. Godt de ikke befinner seg i “våre” klasser….

Og nå blir alt snudd på hodet. Stakkars, stakkars barn. Og stakkar alle de menneskene som jeg er helt sikker på ønsker å hjelpe. Være en del av støtteapparatet. Jeg har både venner og andre relasjoner som jobber i disse systemene, og som jeg vet er både dyktige og inderlig velmenende. Så hva er det som skjer i saker som denne? Blir sånne som Ida kasteballer i et byråkrati som er mer opptatt av regler og muligheter i et system, enn å rydde alt annet bort innimellom, for å ha tid og overskudd til å lytte til sakens kjerne, Ida? Hjertet mitt blør for Ida. Og for alle de andre menneskene som er avhengige av systemene våre. Rammene våre. Den etablerte strukturen i dette fantastiske landet. Alle de som er avhengige av et system som fungerer. Og som ikke har styrken, overskuddet, kunnskapen eller utgangspunktet som skal til når du skal finne en liv du kan leve i, i dette enormt komplekse og satte systemet. Jeg leser om busslaster av folk. Sikkert mange traumatiserte. Hva opplever de egentlig når de kommer til dette landet? Et velmenende mottak, som må kjempe mot alle oss skeptikere i nærmiljøene. Et mottak som må forsvare irrasjonelle handlinger og reaksjoner som blåses opp i nyhetene når de ikke vil innkvarteres i mottakene, eller står i kø for å reise ut. Et mottak som helt sikkert har mer enn nok med alle rammene og mulighetene som skal følges og utredes i et stort system som ser ut til å fungere. Men som kanskje trenger å revurderes. Oppdateres. Endres. Når alt annet er i endring.

Jeg kjenner meg så sykt igjen i noen sider av saken. Uten sammenligning for øvrig og overhodet, så kan jeg også miste litt hodet når jeg opplever å bli styrt, overstyrt, i saker som omhandler meg og mitt. Bare spør både mann og leder... Ida går i svart. Utvikler traumer. Gjenopplever tidligere overgrep. Når saken belyses fra alle sider og alle fakta legges på bordet, er ikke hennes handlinger så vanskelige å forstå, også for oss uten kompetanse innen psykiatri og miljøarbeid.

Jeg skulle egentlig skrive om Lykke. Jeg har jo mitt private hverdagsforskningsprosjekt på lykke, og jeg lærer stadig mer! ;-)

Denne uken var jeg mest inspirert av tidenes mest omfattende forskningsprosjekt på lykke, som har konkludert med at det aller, aller viktigste fundamentet for lykke er sosialt nettverk.

Jada, det visste vi jo, du trenger ikke være forsker for å vite det, sa en venninne. Nei, kanskje ikke, men det er jo greit å få dokumentert det de fleste av oss har erfart. Heldigvis for oss. Gode erfaringer. Men hva med alle de som ikke gjør de samme erfaringene? Som Ida, plassert i ødemarken. Helt uten sosialt nettverk. Og hva med alle de som kommer til vårt land, som vet det så altfor godt, fordi de har måttet reise fra sitt sosiale nettverk. Borte. Revet bort rått og brutalt på en hinsides båttur mot et håp i Europa. Stakkars folk.

Jeg har ikke tenkt å gjøre noen drastiske endringer som følge av at jeg denne helgen er revet litt ut av min tilværelse, som egentlig ikke er uutholdelig på noen som helst måte. Jeg har heller ikke tenkt å grave meg dypere inn i den Kierkegaardske grublingen. Men jeg har fått noe å tenke på. Igjen. Jeg må finne ut av hvordan jeg kan bidra til et varmere samfunn. På min måte. Utfra mine muligheter akkurat nå og akkurat her. Det tenker jeg er noe vi kan gjøre alle sammen. Tusen takk til Aftenbladet og til Thomas Ergo, for en særdeles gjennomgripende innsikt. Og for en særdeles viktig påminnelse.

Ha en fin kveld og ta godt vare på hverandre.

– Peace & love