De siste årene har jeg skrevet brev til meg selv på nyttårsaften, tanker for det nye året. Brevet puttes i konvolutt som limes igjen og legges bort til neste nyttårsafte. Det minner litt om øvelsen vi gjorde på “Ledelse, Makt og Mening” (2. året på BI). Da skulle vi ved skoleårets begynnelse skrive våre planer for året. Hva var Kongstanken knyttet til lederskap, og hvordan skulle dette året bidra til å nå målet. Det var en fantastisk flott opplevelse å få brevet utlevert i Roma, juni året etter. I parken ved Caracallas termer – magisk stemning, og sterkt øyeblikk. Å oppdage at tankene jeg hadde i september året før slettes ikke stemte med tankene mine etter endt studie-år….. Det ga grunn til ny refleksjon….
Nyttårsbrevet mitt er ikke så drøyt, for å si det sånn. Det er stort sett kanskje litt løse tanker, og har ikke som mål å fremkalle så grundige refleksjoner. Likevel gleder jeg meg hvert år til å lese hva jeg tenkte ett år tilbake. Og når disse tankene leses dannes en slags oppsummering av året. Hvorfor gikk det ikke sånn jeg tenkte? Hva har endret seg? Endret det seg til det bedre? Eller har det vært for lite endring? Har jeg stagnert, hatt for lite utvikling? osv.
Akkurat nå leser jeg siste boken av Ken Follett’s Century Trilogy (“På grensen til evigheten”). Tre mursteiner av noen bøker, men absolutt helt fantastiske bøker som har gitt meg en dypere innsikt i verdenshistorien de siste 100 årene. Gjennom å følge fem familier fra England, Wales, Tyskland, Russland og USA skjønner jeg bakgrunnen for første og andre verdenskrig, og jeg begynner å ane hva som resulterte i den kalde krigen. Jeg klarer ikke å sette meg inn i hva det øst-tyske folk opplevde etter andre verdenskrig. Tenk å først leve i et diktatur under en av historiens absolutt verste ledere, og så tro at en blir reddet av kommunismen som viser seg å være et nesten like ille tyranni i flerfoldige år. Ved å se tilbake til historien skjønner jeg også mer av det som skjer i verden nå. Det er mange likhetstrekk med dagens ut- og innvandring…..
Jeg var i Florida i julen/nyttår og har fått bli kjent med enken etter en nær og kjær slektning. Året jeg var i USA fikk jeg bli godt kjent med den amerikanske slekten min. Vi snakket oss gjennom så mye om forfedrene og -mødrene våre – hvem var hvem, hvor mange barn de fikk, hvor de bodde osv. Men jeg er så utrolig lei meg for at jeg ikke hadde større interesse for å høre historien! Hvorfor de dro til USA. Om Ingeborg som tok med fire barn og flyttet fra Norge, til et liv hun helt sikkert tenkte skulle bli bedre. Det jeg vet om henne er at hun fikk til sammen seks barn og at hun skilte seg. Tenk det, å skille seg på den tiden! Det kan ikke ha vært lett. Ei heller å fostre opp seks barn alene.
Da vi var i USA for et par år siden besøkte vi min svigermors onkel på Long Island. En fin og varm fyr som fortsatt snakker Haugesundsk sånn de snakket i Haugesund for ganske mange år siden ;-) Jeg kjenner ikke historien deres heller. Om hvorfor hans foreldre krysset Atlanterhavet, hans mor tror jeg også kom tilbake til Norge. Hun høres også ut som en sterk kvinne. Jeg håper han enten har eller får fortalt sin historie før han går bort. Det begynner å tynnes i rekkene av alle disse som sitter med førstehåndskjennskap til den norske utvandringen over Atlanteren. Hva var det egentlig som fikk disse familiene til å flytte fra alt det kjente og trygge, for å søke lykken et nytt og ukjent sted? Var det så ille og håpløst her hjemme? Eller var det mye enklere å få det godt over there?
Jeg tror det er mange spennende og interessante historier i hver eneste familie, og jeg skulle ønske jeg kjente bedre til historiene i min. Jeg skal i alle fall skrive ned mine foreldres historie, og jeg skal skrive ned min. Ikke fordi vi har noe spesielt å fortelle, men fordi jeg vet at gjennom å kjenne til min historie forstår jeg bedre det som skjer nå. Og for å kunne se framover, må jeg først se meg tilbake. I tillegg tror jeg at på et eller annet tidspunkt kommer mine jenter til å være like nysgjerrige som meg ;-) Da skal jeg ha alt klart, just hand it over ;-)
For noen dager siden gikk David Bowie bort. Et stort stykke historie er over. Heldigvis etterlater han seg en stor arv som gir meg og sikkert mange millioner andre stor glede. Jo mer jeg hører på det nye albumet hans, jo mer fascineres jeg av også hans historie.
Ha en nydelig kveld!
– Peace & love –
happyhippiegoddess.com 