Med nysgjerrighet og åpent sinn!

Nå skjer alt i et tempo jeg aldri har opplevd maken til!

Eller er det bare jeg som snart er 50 og merker forfall? 😫 Nei, niks altså, det nekter jeg rett og slett å akseptere. Verden går fortere nå enn den noen gang har gjort. Forresten har jeg både lest og hørt foredragsholdere snakke om hvordan vi nå innoverer mer enn vi har gjort til sammen, fra tidenes morgen og fram til i dag. Det er sikkert ikke så lett å beregne, men jeg tror på det!

Jeg er sikker på dere har fått med dere diskusjonen (?) eller «serie-saken» om Rune Bjerke som mener vi må bli – eller har blitt? – et teknologiselskap. Hvilke konsekvenser har det for meg og min framtid? Jeg kan vel ikke akkurat se på meg selv som en teknologi-frik…. 😬 Detter fort av lasset når det blir for teknisk for å si det sånn…. Men, så er jeg sånn at jeg alltid har jaktet på forenklinger og bedre løsninger. Jeg mener alltid altså! Det er mulig det er fordi jeg er litt lat, og vil komme fortere til mål? Og fordi jeg er grunnleggende nysgjerrig på alt som er nytt? På sånne områder som dette er jeg ekstremt riskovillig, modig og veldig lysten på å teste ut det andre ikke har tenkt på før. Det er jo en fordel når du  ta i bruk nye løsninger? Jepp, på dette området tar jeg  stor risiko! (I motsetning til f.eks. i slalombakken, der er jeg tidenes pyse…. 🙈 ).

Og så kommer jeg ikke unna at det føles fabulous å nærme seg 50, være kvinne og fullt ut kapabel til å innrømme når jeg ikke skjønner noe som helst. Det gjør meg ingenting å be om å få ting inn med teskje, ting som kan være selvsagte og innlysende for de fleste, det går rett og slett helt fint! Whatever altså, ingen av oss er perfekte, så hvorfor late som?

Happiness is when what you think, what you say and what you do, are in harmony.

Er ikke det godt sagt? Det er Mahatma Gandhi. For et klokt menneske han var…. 🙏🏼

Jeg syns mye av det som skjer av endringer rundt oss nå går alt for fort for min fatteevne! Jeg trodde jeg løp fort på jobb for 5 år siden, men nå….! Jeg syns mye av teknologien som treffer oss nå er vanskelig å fatte og forstå. Jeg syns det er vanskelig å se hvordan verden kommer til å bli om bare ett par år. Det er vanskelig å rådgi barna mine om kloke valg, når jeg ikke helt ser hvilken verden vi går i møte? Og er vi nå inne i en helt syk techno-hype? Hva er konsekvensene av det i så fall? Hva hvis alle skal studere teknologi? Trenger vi liksom ikke alt det andre?

Hm. Det sies at jeg skal kunne opereres av en robot, hjemme. Snart. At jeg skal kunne dra med hyperloop til New York for en lunsj……

Hyperloop

Elon Musk’s hyperloop….. Gleder meg til å stikke innom Paris og shoppe litt i lunsjen, så snart jeg har fått feriepengene, la oss si i 2022? 💃🏼

At jeg kan injisere litt nano-teknologi før jeg legger meg for å lege en brukken arm i løpet av natten. Kjøleskapet mitt skal kunne vite hva vi trenger å handle inn, kjøpe det og få det plassert! Skremmende? Eller ønske-tenking? Tja….. Egentlig høres det ikke så dumt ut mye av dette? Jeg tror jeg bare løper videre med the flow…. 😁

Jeg har jo lyst å være del av alle disse mulighetene!

Da er kanskje det smarteste å bare ta utgangspunkt i egen nysgjerrighet, dyrke den og det å våge å kaste meg inn i det ukjente? 🕺🏼

Så kanskje det beste jeg kan gjøre for meg selv i denne uforutsigbare, litt kaotiske men ekstremt spennende tiden – er å fortsette å forske på meg selv, for å gi meg trygghet sånn at jeg er godt rustet til knall og fall, feiltrinn, retningsendring og eventuell igjen-oppbygging.

Mahatma Gandhi – you nailed it! Jeg er mest lykkelig når det jeg tenker, sier og gjør går i takt. Jeg tenker og sier jeg skal være åpen og nysgjerrig, da er det Just do itI’m gonna keep on and go – eller blir det nå – run with the flow…. Med nysgjerrighet og åpent sinn! Bli med du også! 👯

Peace & love….

Godt Nytt År!

Javel, (som siddis’ene sier), så var jeg tilbake her. Etter testing av ny blogg-plattform (unitedbloggers.no) og nytt blogg-språk (engelsk). Ny blogg-plattform funket ikke for meg, likte tanken bak, målet og konseptet, men trives ikke uten full styring med egen blogg. Så da så….

Så var det språket. Jeg har fortsatt lyst å gjøre noe på engelsk. Men ikke her. Dette er jo liksom dagboken, eller – hehe, dagbok kan den vel knappest kalles når det tidvis går måneder mellom innleggene….. 😬

Nytt år og nye muligheter.

Det ble en tung høst 2016. Noen ganger er livet mer enn vi er skrudd sammen for å tåle. Jeg kjenner på at det er godt å ha blitt så gammel at du bare vet at livet vil bli bedre igjen, etter hvert. For min del har det blitt bedre, og normaliserer seg på underfundig vis. Men hullet fra noen som har vært en del av livet vil aldri tettes. Det har blitt noen hull etter hvert, men for min del går det altså greit. For noen av mine kjæreste vil det ta lenger tid. Mye lenger tid. Fryktelig lang tid, og livet kommer aldri tilbake i samme spor.

Luften forsvant litt, og det ble vanskelig å ta tak i de normale rammene. Blogging ble helt uoverkommelig. Men så i går, så kjente jeg at – jo, NÅ vil jeg blogge igjen! (Tusen takk H, for tiltrengt inspirasjon! 😘).

Så e’ det på’an igjen…. På’an igjen…. (Elsker Jan Eggum!)

Forrige innlegg er fra 19. juli ser jeg. Ja, sånn kan det gå. Jeg funker godt når jeg har en plan, og heller dårlig når jeg skal gå på impuls. Jepp, tipper du har skjønt det, det har aldri vært en plan knyttet til denne bloggen. (Men så er det noen som sier at det er deilig sjarmerende å være litt sånn happy-go-lucky også da! 👍🏼).

I dag hadde jeg uansett bare lyst å «si hei», og dele litt tanker og refleksjoner rundt det nye året. Det ble litt pangstart siden vi hadde en forholdsvis stor intern samling første arbeidsuken etter nyttår. Den gikk veldig bra! Det var i alle fall tilbakemeldingene vi fikk, og følelsen jeg satt igjen med var god. For første gang (tror jeg), gjennomførte vi en faglig samling uten å hente inn eksterne inspiratorer. De eneste eksterne vi hadde inne var kunder, de var forresten helt rå begge to. Kloke, effektive, inspirerende og utfordrende. DET er sånt jeg liker! Så har vi jo også en leder som er et eventyr på scenen. Noen bare har det, hvis du skjønner hva jeg mener. Han er dyktig, reflektert, «nedpå» og underholdende. (Jeg kan ikke tenke meg  han leser denne bloggen, så dette er ikke smisk altså! 🤓). Men det funket så bra, og det føltes så riktig. Ikke har vi de store budsjettene til sånt lenger heller. Nye tider krever nye løsninger. Vi jobber i en bransje som kommer til å endres F U N D A M E N T A L T innen kort tid. Welcome to my world….. Hvordan forholde seg til sånt?

elefantFor min del handler det om å finne en måte å håndtere alle endringene, bit for bit. Det blir å ty til den berømmelige elefanten denne gangen også. Den kan ikke slukes hel, men må deles opp bit for bit, i håndterlige deler. Sånn tenker jeg om de nye måtene å håndtere arbeidshverdagen også. Det er absolutt helt umulig å alltid stay on top of things. De som sier de gjør det har enten tatt en hard core vurdering av hva som er interessant og ikke, eller de later som. Det er liten vits å late som tenker jeg, du blir garantert tatt med buksene nede på et eller annet tidspunkt. En av oppsidene ved de nye verktøyene. Folk vil ha transparens, innsyn og utsikt, dialog, åpenhet, raushet og deling. I love it! Ja, så da koker det ned til å finne en måte å leve med alle endringer, valg, inntrykk, press, krav, rammer, vilkår og retningslinjer vi må forholde oss til hver E N E S T E dag.

Det blir enda viktigere å beholde roen, sørge for at skuldre ikke er i kontinuerlig spenn, puste med magen og erkjenne at vi er mennesker – og kanskje kan vi ikke ta opp konkurransen med personlige og intelligente assistenter som Siri eller Alexa…. Vi må heller tenke nytt, utvikle oss selv og finne nye horisonter som går langt utover kunstig intelligens. Yeah! Ikke at jeg sitter på noen fasit her altså 🙈 – men ved å kontinuerlig utforske, åpne opp egne horisonter, være nysgjerrig og underende, da kommer svarene. Garantert. Jeg har allerede postet både en og to ganger på facebook om min nyfunne skatt på nettet – sjekk ut Udemy.com. Fy søren altså, jeg sier det bare – nå kan du sitte hvor som helst, når som helst og utvide din egen kompetanse. Eller tilegne deg helt ny kompetanse! Tenk det! Og ikke koster det så mye heller. Forresten finnes det også rikelig med gratis stoff, sjekk f.eks. TED.com (jada, nevnt både en og to og åtte ganger her allerede 😃).

Test ut noe nytt i 2017! Det er min oppfordring for i dag tror jeg. Jeg lover deg, du vil bare ikke angre! Ingen angrer på investering i egen kompetanse, det verste som kan skje er at du har sløst noen dollar, men jeg er sikker på du lærte noe likevel. Og keep calm og stress ned, det vil helst gå godt!

Ønsker dere alle et fantastisk godt 2017! Og så håper jeg vi «sees» her ☺️

-Peace & love-

Ja, åsså P.S. Jeg har begynt på en Happy-list på Spotify. Tips meg hvis du har sanger du mener skal inn! 😃 (https://open.spotify.com/user/shopfun36/playlist/3vTk909fvxNzPGZ1HQl6ap).

My second PechaKucha coming up!

Okay, I’m so nervous again. Last time I did a PK (Pecha Kucha), my first time, and sickeningly nervous. I didn’t sleep well for weeks ahead. I would wake up at night thinking «OMG, I still don’t know my story, and what if my «theme» doesn’t capture anyone in the audience!» And thoughts like that, I’m sure you know what I mean….

PechaKucha

But, I did alright I think. At least I had the best audience, cheering me along, giving me self-confidence. ‘Cause you need self-confidence to do this. Or maybe not. Maybe it’s enough to tell yourself you’ve got what it takes, and make yourself believe it, at least for the crucial days – before, during and right after ;-)

Anyway. I am so flattered to be asked to do presentations. PK is a challenging way to present, but I love the concept and it’s so much more fun and entertaining than the traditional way. Especially if you’re not a professional presenter – I guess the good ones can do whatever they want, ’cause they’re good storytellers either way and no matter how they do it.

I want to start by focusing on the storytelling this time. For my first PK I spent so many hours contemplating on various subjects, pictures, storylines and trying to narrow everything down to fit the concept. Oh – I didn’t tell you about the concept! Basically it’s just this: 20×20 -> 20 images for 20 seconds each. You show an image for 20 seconds and talk for 20 seconds until the next one appears. When you start, the images advance automatically, and you talk along to the images. (If you’re interested in more details, check out PechaKucha 20×20). 20 seconds times 20 images totals 6 minutes and 40 seconds. Not a long story if the story is well told. (If it’s not, 6,40 minutes is a long time…..).

My storyline this time is Entrepreneurship.

I’m Kristine. 48 years. Married to a great guy whom I have three wonderful girls with. All three of of them amazing in their own way. I have worked in marketing for more than 20 years. I started out in the oil industry, had a brief year in real estate and have so far, ended up in banking. Recent years I have completed a masters degree in communication and leadership. In every way and in all aspects of my life, that investment in knowledge has been profound.

Working in marketing in DNB in this part of the country has been exciting. I started working with the DNB-brand around 5 years ago. Our marketing strategy had just been invigorated by new thoughts, new ideas and new discipline leaders. I saw it as a great opportunity for me. I wanted to turn around the image our brand in my area. Especially in Stavanger our main competitor was so good at everything they did. But so were we! We just hadn’t been good enough at showing it.

I wanted to show it! We had to let the market, the people and our potential customers get to know us. I new this would take a lot of effort and dedication. I knew it would be hard work. Together with my loyal, dedicated and very competent colleagues I knew we had so much to offer. I’ve always enjoyed hard work and challenges. As long as I have fun meanwhile ;-)

I’ve had S O  M U C H  F U N ! I’ve gotten to know so many amazing people – within and outside my own organisation. And I’ve learned so much. Just imagine the fun of working with organisations like Kongeparken and Oilers/DNB Arena. Both these two organisations are best at what they do in their respective fields. I get to work closely with our own marketing department, and with a complete lack of modesty, I truly think they are the best marketing department in Norway. I really do. When you get to work with the best, of course some of their magic rubs off on us ;-)

In 2013 we decided we wanted to become the preferred bank for entrepreneurs. I knew little about the entrepreneurs at the time, so I needed to get out of my office, find out where they were, spend some time with them and try to understand their world. Get to know them. Get to know their needs, what they wanted from their bank. I think this journey has been possibly the best professional journey I’ve ever experienced. Fascinating, engaging and I’ve widened my knowledge in so many ways. Let me share some of this with you.

Stavanger loves entrepreneurs.

We’ve reached a crossing in our region. We’ve been too dependant in the Oil & Gas industry, probably for too long. The Oil & Gas production will still continue for decades, but with less people and less need for local infrastructure. So we need new ideas, new companies, new places to work, new entrepreneurs.

We are so fortunate though. Having developed a wide range of advanced technology. A technology we know can be used in new areas. We have become a Smart City. We have a mayor who together with her organisation are working so hard, nudging and urging everyone to participate in creating 10.000 new jobs by 2020. We have many companies, us included, who want to help in any possible way to make entrepreneurs succeed with their companies and startups. Together with institutions such as Innovasjon Norge, Skape, Ipark, NAV, Stavanger Chamber we are the entrepreneurs’ fan club.

We have Stavanger Øst – East. We call it «østre bydel», (the eastern district). I just love that place! It’s Stavangers Silicon Valley. The new generation entrepreneurs work, live and party here. And grownups like myself want to spend as much time there as possible, thinking that some of their magic also will rub off on me ;-)

We have become a part of the community in and around the coworkingspaces in østre bydel. I hope the people at Mess & Order and Innovation Dock consider us a part of their environment. They need our competence, our guidance and our knowledge. And we need their enthusiasm, their startups, their energy and positivity. Their new ideas on how to work together, how to make each other better by sharing as much knowledge as possible and paying all good forward, all this makes a great impact on our own organisation. They definitely are disruptors in our settled way of organising stuff – it’s challenging, it’s fun and it’s so darned necessary! ;-)

Entrepreneurs are so creative. They’re so engaged and dedicated in what they do. I think they must be, to succeed. I think entrepreneurs live, breathe and sleep their idea for a long time. They must be «on» 24/7. So no doubt – if you want to succeed, you must be prepared to invest your whole life into your idea for probably years, possibly for ever….

Entrepreneurship

But – what I love about the idea of being an entrepreneur is that they enjoy working hard, as long as they have fun doing it! Imagine owning an idea other people want and depend on. That must be meaningful – and fun ;-)

So. If I’m gonna wrap this up. I would love to pay some of this forward:

  1. Please, use these challenging times in Stavanger as best as you can. Make this the times of opportunity! It’s never been better times for starting your own business. There are so many in your fan club already! So many of us, just waiting for you to give us an opportunity to help you succeed.
  2. Get out of your comfort zone! Mentally and physically. Disrupt your everyday life.
  3. Be creative! If you don’t think of yourself as a creative person, become one. Start by exploring new places – in your neighbourhood, on the internet, in your own mind. If it’s scary or hard, start by making small changes to your everyday life. Wear colourful socks. Try new food twice a week. Listen to new music. Read new stuff.
  4. Get out there and meet new people! It’s pretty impossible to succeed on your own. Don’t be scared to share your ideas. People want to help people! People will connect you to new people, and great things often happen.
  5. Engage and help others succeed. Pay it forward. Share your experience and knowledge.
  6. Be curious to everything and everyone. There are so many interesting stories out there.

…………………….

I think this story will take me about 6 minutes and 40 seconds to tell. Now I have to find the images to back me up. And I have to read the story over and over, and hopefully I know it by heart by Thursday evening. Wish me luck! I’m so not going to sleep that well this week. Yup, I’m nervous…..

But Saturday I’m leaving for New York. Now that’s an amazing thought! ;-)

Have a great week!

– Peace & love –

 

 

Reflections

Okay, I’m blogging in English again ;-) This time on a subject that might not be that interesting to everyone. But I find myself, increasingly often, being absorbed with thoughts and reflections around issues on gender balance and equality, and why the balance still doesn’t look that good in Norway (either)….

I participated in a Women’s Forum last fall, it turned out to possibly be a game changer in my professional life. We met so many amazing women and men in Washington DC and New York city. American «power women and men». We had so many interesting discussions on various subjects, the theme mainly focusing on «the female« objective. These women are so smart, and have worked so hard, building their careers in a mans world, no question we met some of the most talented women in the USA. Wether they were professionally close to Hillary Clinton or Obama, leading around 60.000 employees or strategically placed on the top level in large corporates – every single meeting gave me new and profound insights and perspectives. (Possibly marked for life ;-) I know now, 3 months later, that I can tag this trip as quite a game changer for me actually. Defining moments ;-)

I’ve always been engaged. In my professional life, as a mother, wife, friend, as a student or a volunteer. No matter what task, I need to be engaged, it has to be interesting, or I can’t be bothered… Every day though, I try to reflect – stop and think – before getting involved, ’cause I do tend to get involved in too much… I do NOT need to get involved in every interesting issue even if I do have an opinion….! I don’t need to be part of every discussion, whether its between my kids, my kids and my husband, between colleagues, between friends, on political matters and so on…. But I need to be engaged to have a full life, so must find the issues that are important to me, and I need to engage ;-)

So – back to the game changing. Genderbalancing issues are important to me. And the more I learn, the more insight I get – the more important it becomes. Of course this is probably in my genes. I’m brought up in a home where equality goes before everything, and the fights that were fought in Norway on behalf of women in the 60s, 70s and 80s were strongly welcomed and cheered in our home.

I realise I haven’t paid that much attention to this part of my upbringing, until now. I wonder. Why has it become such an important issue to me? And why now? Is it due to my (still pretty new) masters degree? I don’t know, I just know it’s important. I don’t think it’s just me focusing on the subject these days. I experience a wave of engagement across the world, and in Norway. The great and visionary leaders who set the agenda in today’s world are all addressing the imbalance in gender issues – the Dalai Lama, Obama, Richard Branson, Tom Peters, Meryl Streep, Sheryl Sandberg… Oh, I love the way she addressed the issue in Davos earlier this week – straight to the point there….

I’m not going to share my views and perspectives on these matter, I can do that on another blog update – I’m sure you can guess them anyway ;-) But I do want to share my reflections on the state of the modern feminism in Norway.

I’m not sure I like the word feminism. I wish we could find a new word. Feminism might be used too negatively in Norway? There were so many struggles, so many fights and «hard core views» back in the 70s. But – boy, did the women back then do a great piece of work for us and for future generations! But now, we need to get the men on board! It’s feminism all right, but the bottom line is gender balance. There are so many great, talented and capable men who know that gender balance and diversity is of utter importance, if we want a better world. Actually I think the young dads today want just as much as their wives to be soccer-parent, and I think they find it naturally and honestly easy to understand that their wives are just as passioned about their careers as themselves.

I think Norway is known in Europe and America for being a great country to live in for women. An article in Huffington Post 2014, showed that the countries in Scandinavia are way ahead of for instance USA, and I guess the picture is pretty much the same in 2016. But, I’m guessing these surveys are based on rights and the necessary framework that needs to be present, if women are to be given the same opportunities as men. I know we have the rights and «the framework» in Norway. I know so many women who aim for the leadership positions, urge at becoming board members and dream of starting their own business. So why don’t they?

ObstaclesIn the Norwegian book SHEconomy (I hope it’ll be translated to English soon!) steeplechase is introduced as an expression in stead of the glass ceiling. The expression perfectly explains what we all experience. Oh, how many obstacles! Because even when we have all the rights, the power, the urge and «the framework», even then there is still imbalance. Still so many obstacles. And lately there have been so many discussions on why. Is it the men? A Norwegian (male) humorist reflected on why he always strived after the positive feedback from his male colleagues, and didn’t really care about the feedback from the female humorists… So sad. There have been so many issues and examples illustrating «the state of the union». I’m pretty sure the «state» is not how our mother feminists pictured it would be in 2016. So what happened? I really don’t know, and I think there are so many answers to that question. But men need to pay attention to what really makes a good business, a strong economy and a better society. Gender balance. Not too many women or too many men. Balance and equality. And women need to take more opportunities. Possibly reflect less on wether we’re good enough? And we need to cheer each other! Talk, cheer, socialise with the women who have succeeded. Listen to their stories, learn and copy.

I know for sure I live in one of the countries in the world where we have the absolutely and definitely best chances of succeeding in gender balancing. And that makes me sooooooo happy! Lets focus on all the possibilities we have. Lets do it together, men and women, young and old, Norwegians and foreigners. We know this is the only way to make the world a better place! ;-)

And if you’re still not convinced, please start to pay attention on what’s happening around you ;-) If you want, you can start by reading this article – from World Economic Forum in Davos – I love that these are the issues that are being discussed when the worlds greatest leaders get together to discuss the most important issues today ;-)

women on boards

Have a great week, with a great amount of balance ;-)

Peace & love

 

Mest om kvinner og kjønnsbalanse.

Det har vært mye fokus på kjønnsbalanse i det siste. Eller? Er det bare meg som legger spesielt merke til den nå? Etter at mitt eget fokus har endret seg?

Kjønnsbalanse

Kvinner og menn. Forrige uke arrangerte vi sammen med Næringsforeningen – for andre gang i år, Kvinneplassen. I farten husker jeg ikke om jeg har blogget det tidligere, men jeg har sagt det utallige ganger. Vi må ikke kalle verken nettverket eller møteplassen for Kvinneplassen. Navnet er utdatert. Det viste seg også veldig tydelig gjennom den engasjerte diskusjonen på facebook i etterkant. Nå handler det om å skape balanse. Den riktige balansen. Og da må vi ha mennene med!

Jeg tror noe skjer. Eller har jeg oversett dette engasjementet de siste 10 årene? Har det engasjementet vi ser nå, vært til stede hele tiden uten at jeg har tenkt over det? Det kan jo godt være, men uansett – hvis jeg er typisk for min generasjon har det ikke vært nok engasjement. Jeg har sovet i timen.

Jeg er vokst opp i et hjem med en engasjert mor. En uredd mor, som til tider kan ha stått vel mye på barrikadene. I 20-årene hadde jeg overhodet ikke noen interesse for barrikader. Jeg var håpløst lykkelig der jeg løp omkring på pumpsene mine mellom de dresskledde mannlige lederne på Norsk Hydro/Sandsli (jeg kan ikke huske en eneste kvinnelig sjef…?). Jeg elsket Working Girl, 9 to 5 og skjørt med dressjakke til. Lenge syns jeg det var helt naturlig at det var jeg som hentet kaffe til møtene, selv om det ikke sto i verken min eller andre sin arbeidsinstruks. Men etter hvert skjønte jeg at jeg gjorde jobben min ganske bra, og på sett og vis undergravde jeg akkurat det ved å hente den kaffen, hver gang, så jeg tror jeg sluttet helt med det…..

I 30-årene hadde jeg ikke tid til å tenke verken på hvem som skulle hente kaffe, eller dressjakker og pumps. Da gikk arbeidsdagene veldig fort, jeg måtte rekke barn, middager og fritidsaktiviteter. I 40-årene har jeg derimot prioritert tid, mye tid til å tenke gjennom hva jeg egentlig har lyst å bruke arbeidslivet mitt på. Derfor har jeg også prioritert å ha det heftig travelt i perioder, fordi den innsatsen har resultert blant annet i en master. En master som etter planen skal ta meg den retningen jeg ønsker. Så får vi jo se om det går etter plan. Det gjør sjelden det, men sånn noenlunde kanskje…? Jeg innser i alle fall at for å få det til å skje, så må det tas en viss skje i en viss hånd. Min skje, min hånd. Og like godt er det, tenker jeg. Da styres jo retningen av meg selv, og det er vel strengt tatt det beste ;-)

Mange har spurt meg hva jeg skal med denne masteren og jeg har svart at den er først og fremst tilegnet fordi jeg trives med utvikling. Men så viser det seg vel kanskje nå, hvis jeg skal være helt ærlig, at det blir kanskje litt for dumt, at jeg har hatt det så sykt travelt i flere år, forsaket så mye, forårsaket ganske mye….. og så skal jeg ikke bruke den til noe spesielt? Skal jeg fortsette å jobbe akkurat sånn jeg har gjort før? Med all denne nyervervede kunnskapen?

Jeg har hevet kompetansen min. Jeg kan så mye, mye mer enn jeg kunne før. Ny teori kombinert med flere års erfaring gjør meg egentlig ganske gull verdt i forhold til før. Og nå håper jeg ingen av dere sitter der og tenker at herregud, hun der holder på å bruke bloggen til å forhandle seg til en høyere lønn. For det gjør jeg altså ikke! Dette er åpne refleksjoner rundt hvilket innhold jeg ønsker i livet mitt, den profesjonelle siden av livet mitt. Og kanskje sitter dere der og tenker, jøss, hun er ganske åpen nå? Men, joda, neida – jeg kan berolige dere der også. Jeg er en ganske krevende ansatt, så dette er sånt jeg snakker med min sjef om ofte. Han vet jeg jakter på nye ansvarsområder, nye roller, nye måter å bruke nyervervet kunnskap, og jeg tror han hjelper meg så godt han kan. Men det er først og fremst jeg som må konkretisere hvilke målsettinger jeg skal sette for meg selv framover.

Jeg syns det er utrolig spennende at vi i DNB jobber for å få 40% kvinnelig lederskap i konsernet. Minst like inspirerende er det med HSBC som ønsker 50%. En engelsk bank. Kan nesten ikke tenke meg noe mer konservativt? Og så skal de klare 50/50-balansert kjønnsfordeling blant sine ledere. Det er rått! Jeg håper de deler prosessen framover, så vi kan følge med på om de klarer det.

Da vi var i USA tidligere i høst møtte vi bl.a. en kvinne som er nestkommanderende for det amerikanske tolldirektoratet. Brenda Smith. Hun hadde med seg 2 av sine nærmeste medarbeidere. (Unge kvinner). Disse damene har transformert en offentlig forvaltning fra å selv sette opp lover og reguleringer, til å invitere brukerne sine til å være med på få etablert en institusjon som fungerer mest mulig effektivt og smidig for alle parter. Uten at det går på akkord med sikkerhet. Grense-politikk synes avansert i USA. En vanvittig imponerende historie! Bare i Tolldirektoratet i USA er det rundt 60.000 ansatte. Slenger du på alle brukerne, all import/eksport, alle avhengige parter rundt om i verden….. Da blir det utrolig imponerende det de har fått til. Og jeg kan ikke fri meg fra å tenke. Den approachen Brenda hadde.  «We needed to figure out what our customers needed. They needed to tell us, and they needed to help us create boardercontrol that could work for all parties.» De inviterte inn brukerne, jobbet i team, jobbet hver for seg og hadde ett felles mål. Å få et system som fungerer optimalt for brukerne. Det synes ikke som den ordinære approachen i offentlig forvaltning? Hun er kvinne med en kvinnelig lederstil. Er det tilfeldig?

Det er ikke mer enn 2-3 år siden jeg ble overbegeistret av å høre Tom Peters, en av de amerikanske ledelsesguruene, bare se noen av sitatene hans:

tompeters

Sjekk ut noen av foredragene til Tom Peters! Og be sure to check out chapter twelve: http://tompeters.com/slides/topic-presentations/

Og for all del – skaff deg boken til Benja! Den dokumenterer fakta knyttet til at det bli en likeverdig balanse mellom kjønn. 50-50 er det eneste riktige. Men jeg er enig med Rune Bjerke og andre som velger å ta dette steg for steg. 40% er helt ok, forutsatt at vi bretter opp armene og går til verks, nå må vi just do it – enough said! Ledere som skal ansette nye ledere må stimuleres til å søke 50-50 balanse, da må det innføres insentiver og de må utstyres med gode og riktige virkemidler for å oppnå målsettingen. Dessverre tror jeg ikke lenger på frivillig arbeid her. I en overgangsperiode tror jeg dette må inn i målekortene og de må reflekteres i KPIene. Overgangsperioden er over når tallene viser at 50-50 er det eneste riktige. Vi vet tallene kommer.

Mange mener kvotering er feil, lite motiverende etc. I say no! Hipp hurra for kvotering! Det bare speeder opp prosessen, og viser seg (dessverre?) altfor ofte er nødvendig for å få til endring. Det er først etter at du er kvortert inn du må vise at posisjonen er fortjent. Enten det er lederstilling eller styreverv. Jeg er så lei av å høre at det fantes ikke kvinnelige kandidater. For noe sprøyt! Det finnes ALLTID kvinnelige kandidater. Kanskje ikke i umiddelbar nærhet, men med litt leting, litt tenkning ut av boksen, litt fleksibilitet. Da blir det ikke vanskelig en gang. Jeg stiller meg til disposisjon for hvem som helst – jeg garanterer jeg skal finne kvinnelige kandidater! ;-)

Okey – enough said! Jeg må runde av. Tiden flyr! Jeg ønsker dere en fantastisk herlig helg! Jeg skal snart å se minstejenta danse :-) Der er forresten altfor få gutter med, men jeg ser andelen gutter øker fra år til år. Gleder meg til å se enda flere gutter i år! Uansett ett av årets høydepunkt, og jeg kommer alltid i julestemning etterpå – gledings :-)

Peace & love!

Om å dele.

Delingsøkonomi – the sharing economy handler om gevinsten vi får ved å dele med hverandre. Å dele er som regel smittsomt. Hvis jeg deler med deg, får du lyst til å dele med meg. Når en evner å dyrke fram ønsket om å dele i en organisasjon, skjer det magiske ting med menneskene og med kulturen i organisasjonen. Ikke bare øker trivsel, stolthet og generelt lykke-nivå, men effektivitet og bunnlinje styrkes også. Det er helt sant! :-)

Nye merkenavn som Über, ebay, Tripadvisor, Alibaba, hotels.com, Amazon og mange mange fler, er unnfanget, født og utviklet gjennom den nye delingsfilosofien. Det popper opp nye og spennende konsept og løsninger hele tiden. De har mange felles trekk, et av dem er at de først og fremst drives av kundetilfredshet. Kunder som tiltrekkes av disse nye konseptene ønsker å legge inn tilbakemelding på produktet de har kjøpt enten det er en taxi-tur med Über eller en kul veske på ebay. De legger igjen tilbakemeldinger for å dele sin erfaring med andre. De tenker at hvis jeg har hatt en god kundeopplevelse unner jeg deg det samme. Er kundeopplevelsen dårlig vil jeg spare deg for det samme. For de som driver disse nye konseptene handler det om å strekke seg langt for å gi den gode kundeopplevelsen, som resulterer i så mye positiv feedback som mulig. Dermed oppstår en god sirkel eller spiral. Fornøyde kunder = fornøyde medarbeidere = fornøyd ledelse = fornøyde interessenter, og sånn baller det bare på seg :-)

PayitforwardJeg tenker det er denne delingskulturen, åpenheten, ønsket om å gi noe – gjerne for å få noe tilbake – som preger samfunn som de du finner for eksempel i Silicon Valley i California, Hoxton i London og østre bydel i Stavanger. Og bare tenk så heldige vi er, vi som kan ferdes slike steder. Det bare gjør noe med deg altså! Du blir så glad og får fylt opp energi-lagrene hver eneste gang du er i kontakt med slike miljø. Så kan jeg ta med den positive energien videre der jeg ferdes, dele med de jeg kommer i kontakt med og på den måten skapes pay it forward effekten. Åh, det er bare så vakkert! :-)

Torsdag var jeg forresten på første mentor-samlingen min på BI. Det kommende året skal jeg etter beste evne bidra til at en BI-student skal stå litt bedre rustet når han tar fatt på arbeidskarrieren sin etter fullført bachelor i markedsføring til sommeren. Jeg tror det blir en vinn-vinn situasjon. Jeg håper jeg kan bidra med mye til denne flotte studenten, jeg vet han kommer til å bidra med mye til meg. Jeg håper jeg får delt mest mulig av min kompetanse og erfaring med han, og jeg er sikker på han kommer til å dele av sin unge og dynamisk, positive energi med meg :-)

For tiden handler det mye om å dele på jobb også. Vi har fått verktøy i DNB som skal gjøre det enkelt for oss å dele. Dele dokumenter, planer, evalueringer osv. Jeg må innrømme jeg ikke er flink nok til å ta disse verktøyene i bruk, men jeg jobber med saken hver eneste dag, og jeg ser umiddelbar effekt når jeg lykkes med å dele. Jeg har erklært meg som stor tilhenger av sosiale medier nettopp fordi de gjør det så enkelt å dele. I stedet for å sende ut på e-poster som bare fyller opp inn- og utboksene våre, gir det mye bedre energi å dele via sosiale medier. Og vi som snart skal få facebook @work! Jeg gleder meg sånn! Jeg skal jobbe alt jeg kan for å få resten av kollegene mine til å bli like glad i å dele som meg :-) Jeg er nemlig ganske sikker på at de organisasjonene som evner å dyrke fram en delingskultur er de som lykkes på alle områder framover. De vil tiltrekke seg de beste medarbeiderne. For dagens beste medarbeidere er de som deler, de er rause og de ser verdien av å gjøre hverandre gode. Spille på lag, styrke laget og ha det gøy mens de holder på.

Så handler det også om å dele i Europa for tiden. Det kommer på hundre tusener av flyktninger som ønsker å bli europeere. På flukt fra elendighet og på jakt etter noe godt. Jeg har så lyst å dele med de! Jeg er så sikker på at hvis vi deler av den romslige plassen vi har, den rike økonomien og det utrolig gode velferdssamfunnet vårt – ja, da kommer vi til å få igjen i bøtter og spann. Jeg er helt sikker. Jeg ser at det skje hele tiden. Ved å gi får du igjen så det monner. Og akkurat nå, i disse dager, sitter vi her i det kalde nord og må tenke nytt. Prøve å finne opp og komme på nye idèer som Norge skal bygge framtiden på. Timingen er jo egentlig god! Tenk om vi kunne tilegnet oss, og gjort oss nytte av mye ny menneskelig kapital som akkurat nå er så tilgjengelig!

happinessNoen er ekstremt gode på å dele, Richard Branson for eksempel. I dag kom jeg over en av oppdateringene hans på LinkedIn, hans 10 favoritt-sitater om lykke, verdt å lese – deling og lykke henger definitivt tett sammen! :-)

Nå skal jeg snart på kino og se den siste James Bond. Jentene er på vei ut i Halloween-selskap. Vi skal dele ulike opplevelser med ulike mennesker. Lykke….

Håper du deler lørdagskvelden med fine folk du også!

Peace & love

 

 

 

Ut på tur – ikke sur, igjen….

Jeg tror ikke det ligger i nordmenns natur å rose altfor mye, da blir det liksom too much, men jeg mener jeg kan tillate meg det innimellom. Så lenge det er balanse. Dette skal ikke være en sånn blogg som bare oser av perfeksjon – det må være balanse. Livet går definitivt i bølgedaler, men det må være lov å ta litt av i perioder ;-)

Jeg har allerede blogget om det som kanskje ble the time of my professional life – seminaret i Washington og New York… Jeg har definitivt ikke landa enda, og sånn må det jo sikkert være, det var virkelig virkelig bra!

Men, det var ikke det jeg tenkte å blogge om i dag. Jeg befinner meg nå på Heathrow flyplass, terminal 2. (Den var faktisk ikke så verst… Jeg syntes å huske at den var kjempe-kjip forrige gang jeg var her, men enten husker jeg feil, eller så er den oppgradert ;-) Anyway…. Lørdag dro jeg på jentetur til Kreta, sammen med 3 av mine nærmeste venninner. Til fire slow living dager i leiligheten til den ene venninnen vår. De har en nydelig leilighet i en landsby jeg kan tenke meg er en av de mest sjarmerende landsbyene på Kreta. Eller hva vet jeg – vi lånte leiligheten til venner i en annen leilighet for noen år siden – det var en utrolig sjarmerende landsby det også. Så kanskje det er mange sånne landsbyer på Kreta ;-)

I allefall. Denne gang gikk turen til Plakias og til leiligheten som ligger få meter fra en vakker strand med mye sand og få mennesker. Helt herlig. Været viste seg fra sin beste side og vi senket skuldre og fant mental slikebris og balanse umiddelbart. Milde himmel så fint vi har hatt det. Alle liksom i samme modus. Hjerte til hjerte, god vin, god mat – rett og slett godt liv. Da samler jeg så mye overskudd. Virkelig lading av livets batteri.

Plakias

Onsdag reiste jeg fra Chania flyplass til London Gatwick. Bare 20 minutter unna min vakre, gode og skjønne søster og hennes herlige familie. Hun og nevøen min på snart ett år hentet meg. Jeg fikk kost masse med vidunderlige Leo, sett det nye fine huset deres i Brighton og kvalitetstid med søsteren min. Sykt gode timer :-)

Leo

På kvelden tok jeg toget til London og jobb. Vi har hatt to dager som ble langt over forventning både faglig og sosialt. Og nå sitter jeg altså her og kjenner på hvor utrolig heldig jeg er. På en flyplass med ganske godt shopping-tilbud har jeg altså ingen som helst behov for å shoppe. Hva skjer….?

Selvfølgelig er det veldig veldig bra for økonomien, men det har egentlig ikke stoppet meg tidligere… At jeg egentlig ikke har råd mener jeg. Jeg har alltid hatt lyst å lete etter noe jeg kan unne meg likevel. Men ikke nå. Og det etter tur til Washington, New York og London UTEN shopping…. Jeg sitter her og tenker at det er sammenheng mellom lykke og shopping. Og at tomrom kan fylles med en shoppingrunde. Akkurat nå tror jeg ikke at jeg har noen tomrom. Jeg er fylt med energi, takknemlighet, balanse og flyt. Jeg liker aldri å dra fra London, men jeg gleder meg så bort i natten til å komme hjem til mann og barn! Til å krype opp i sofaen hjemme, kanskje rekke siste del av Senkveld, kose med min yngste datter og med mannen min. Jeg regner med de to eldste er på vift….. Dessuten er de ikke så veldig på fysisk mamma-kos… :-o Men jeg gleder meg til lang frokost med de i morgen tidlig! Jeg gleder meg til å få en update fra eldste-jenta om hva som skjer på jobbsøker-markedet, og til å høre hva hun i midten har vært med på i uken som har gått. Åh, de er bare så herlige alle tre :-)

Jeg tror virkelig og helhjertet på at livet blir det du gjør det til selv. Det betyr ikke at det ikke kan være vanskelig. Det kan være så utrolig og til de grader vanskelig. Men jeg tror at når det er godt, kan vi gjøre det til så fantastisk godt, og på den måten ruste oss bedre for stormene vi vet kommer, med jevne mellomrom.

Det gir energi å få jobbe i fantastisk flotte omgivelser ved DNB-kontoret vårt i London. Å få besøke the Trampery – et co-workingspace (arbeidsfellesskap) i Hoxton, London – bli del av et yrende gründermiljø i verdensklasse for et øyeblikk ;-) Jeg er virkelig heldig.

DNB LondonHoxton    the Trampery

Her er snapshots fra London-kontoret vårt, litt street-art i Hoxton og en krok på the Trampery (ikke vondt å jobbe et sånt sted heller tenker jeg…. ;-)

Nå må jeg snart løpe til flyet mitt – åh, som jeg gleder meg til å komme hjem!

Ha en nydelig helg alle!

– Peace & love!